Lokalhistoriewiki:Hovedside

Månedens dugnad Ferjekaia i Kinsarvik i Hardanger en sommerdag i 1952 eller 1953. Bilister som skal på ferie? Foto: K. Mittet Nå skal de fleste bilistene ha satt på sommerdekkene, og det kan derfor være på sin plass å minne om at NAF feirer 100 år 21. mai. Dette er Norges største medlemsorganisasjon for bilister og ble grunnlagt i 1924. Vi på Lokalhistoriewiki har som vanlig et lokalt fokus, og denne måneden ønsker vi oss blant annet stoff om lokale bilforeninger. Vi har en artikkel om NAF Asker og Bærum, men mangler de fleste andre. Det er i det hele tatt store lokale og regionale variasjoner når det gjelder bil. I de store byene er det færre som trenger å eie en, og blant de nye doningene som ruller på vegene i f.eks. Bergen og Oslo, har elbilene blitt helt dominerende de siste åra. Også tidligere har noen biltyper vært spesielt populære i visse deler av landet, noe som en kommentator i Rogalands Avis pekte på i 1994: «Ingen plass i hele vårt langstrakte land selges det så mange US Vans som i Sør-Rogaland.[...] Det er mulig at det er de driftige jærbøndene som vet å omsette landbruksstøtten i personbiler med plass til slaktekveg eller kornsekker. Ka vett eg? Jeg vet at i forhold til innbyggertallet er salget av disse rullende slagskipene over 30 % høyere i Sør-Rogaland enn i landet forøvrig.» Kommentatoren er inne på at bilen kan dekke ulike behov. Den er nok først og fremst et transportmiddel, som kan få folk til jobb og fritidsaktiviter, og den kan dessuten frakte både slaktekveg og annet. Vi vil gjerne ha bilder og historier om bilen i hverdagen, i tillegg til den funksjonen den har hatt i ferien. Bilferie har utvikla seg fra det enkle, med (usikra) unger og telt på lasteplanet, til våre dagers campingvogner og bobiler. For mange er ikke bilen bare nyttig, men nærmest meninga med livet! De virkelige motorentusiastene har full oversikt over årsmodeller og hestekrefter, og mange liker å treffe likesinnede på steder som Tyrigrava i Nordre Follo, OK-taket på Gjøvik eller Esso-stasjonen i Bø i Telemark. Den siste var også møteplassen for de såkalte «rånerne» (tidligere også kalt «raggere») i TV-serien Rådebank. For å summere opp trenger wikien stoff om alt mulig innafor bil og motor. Vi vil vite mer om bransjens steder, som bilforretninger, bilverksteder, bensinstasjoner, racer- og glattkjøringsbaner, og personene som i arbeid eller fritid har drevet med bil. Skriv gjerne om drosjesjåfører, trafikkskolelærere, kjente bilforhandlere og mindre kjente hobbymekanikere. Husk også at kvinnene nå er sterkere representert i bilbransjen, og spesielt blant sjåførene. Grete Bassøe var Norges første kvinnelige fagutdanna bilmekaniker. Vår bibliografi for bilhistorie trenger også påfyll. Bli med på wikidugnad! Visste du at alle artikler i Lokalhistoriewiki er under kontinuerlig utvikling? Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget! Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Norsk lokalhistorisk institutt! Om du trenger hjelp med å komme i gang, kan du ta en kikk på: Wikiwebinarene våre, der du blant annet finner et generelt wikikurs og et kurs om bilder. Webinarene er dessverre midlertidig ute av drift. Hjelpesidene våre om hvordan du kan formatere artikler og bilder, og om hvordan finne og bruke kilder. Hele wikien er en dugnad, og vi vil gjerne ha flest mulig med på den digitale løvrakingen også. Kanskje er du god på å oppspore hvem, hva, hvor og når for bilder som mangler denne informasjonen. Om du liker å gjøre røde lenker blå, kan du ta en kikk på wikiens ønskelister for bilder og artikler. Du kan også utvide artikkelspirer, legge inn bilder i artikler, lese korrektur og mye annet. Smakebiter fra artiklene Minnestøtte over Håvard reist ved RV 9 på Helle. Foto: Siri Johannessen (2016) Håvard Hedde (Håvard Folkesson Helle, fødd 1758 på Helle, død 1802 i Bygland) var ein omstreifar frå Setesdal og er kjend frå songen «Eg heiter Håvard Hedde». Han opplevde mangt i livet, og det er mange myter om han. I songen om Håvard Hedde vert det sagt at han «reiste ifrå Lanjei, og då var jenta fest». Han var med andre ord ulukkeleg forelska. I Bygland gard og ætt vert det sagt at det må ha vore Birgit Halvorsdotter han var ute etter. Ho budde på Sordal då Håvard døydde, og då songen seier at han drukna på veg til gamlekjærasten verker det rett. Langeid er også nemnt i songen, og Birgits far budde på den garden då ho vart født utanfor ekteskap i 1771. Men kjeldene viser at ho nok ikkje har budd der. Faren hennar døydde i 1776, og det er ingen fleire kjelder som plasserer henne på Langeid. Ho vaks nok opp på Tveit, der mora Liv Osmundsdotter budde. Birgit budde der i 1800, då ho gifta seg. Mykje tyder på at det ikkje kan ha vore Birgit han fridde til. Meir sannsynleg er det – om songen har rett i at han fridde og vart avvist – at det var Anne Knutsdotter Langeid, som i januar 1786 vart trulova med Aslak Olsson Frøysnes   Les mer … Fossekall (Cinclus cinclus) ble valgt til Norges nasjonalfugl i 1963 etter en avstemning blant NRKs lyttere. Foto: Alun Williams/Wikimedia Commons Fossekallen (Cinclus cinclus) ble i 1963 kåret til Norges nasjonalfugl. Kåringen skjedde på initiativ fra Det internasjonale råd for fuglefredning, som i 1960 framsatte et forslag om at alle medlemsland skulle velge en nasjonalfugl. Fremgangsmåten varierte fra land til land, og organisasjonens norske komite henvendte seg til NRK Radio med spørsmål om et samarbeid. Komiteen vurderte det slik at rikskringkastingen med sine mange lyttere ville bidra til å gi valget en solid lokal forankring. NRK stilte seg positivt til forslaget og sammen med norske ornitologer ble det utarbeidet en serie radioprogrammer som presenterte ulike kandidater og oppfordret publikum til å komme med egne forslag og delta i avstemningen. Programmene gikk på lufta våren 1963, og det kom inn mer enn 4300 forslag fram til fristen utløp i mai samme år. Fossekallen gikk av med en klar seier, og lytternes begrunnelse var i stor grad diktert av nasjonale identitetsdiskurser, som la vekt på fuglens hardførhet og tilknytning til karakteristiske norske landskapstyper, som elver, fosser og stryk.   Les mer … Olav Rytter. Foto: Ukjent, hentet fra Erichsen: Studentene fra 1921 : biografiske opplysninger samlet til 50-års jubileet 1971 (1971). Olav Rytter (født 29. januar 1903 i Kristiansund, død 7. juni 1992 i Oslo) var filolog, journalist, kringkastingsmann og internasjonal tjenestemann. Han ble kjent under krigen som medarbeider ved NRKs nyhetsavdeling i London. Etter krigen var han i en årrekke knyttet til FNs informasjonstjeneste i Praha, Jakarta, Teheran og Kairo, og han var deretter blant annet knyttet til nynorskavisen Dag og Tid. Rytter tok examen artium på latinlinjen i 1921, og studerte deretter indisk og klassiske språk ved universitetet. Som tema for magistergraden, som han tok i 1931, valgte han imidlertid slavisk. Han hadde da hatt et lengre studieopphold ved Karlsuniversitetet i Praha. Rytter var 1933-1935 lektor i norsk i Warszawa. Som ekspert på Mellom-Europa ble han brukt som foredragsholder ved Nobelinstituttet, til han i 1938 ble hentet til NRK av nyhetssjefen Toralv Øksnevad. Sammen med Hartvig Kiran og Karl Lyche gikk han inn i radioens nyhetstjeneste. 9. april 1940 var Rytter til stede under stortingsmøtet på Hamar, men NRK fikk ikke lov til å referere. Sammen med nyhetssjef Øksnevad dro Rytter videre til Sverige, og derfra til London. Ved ankomsten til London fikk Rytter innpass ved BBCs norske avdeling. Han holdt sin første opplesning i BBC 19. april 1940, og 17. mai 1940 leste han Nordahl Griegs nasjonalpatriotisk dikt «17. mai 1940» med åpningsstrofen: «I dag står flaggstangen naken ...». Øksnevad kom etter fra Sverige noe senere høsten 1940, og samarbeidet med BBC fant etter hvert sin endelige form.   Les mer … «Prospekt af Christiansands Vesterside og Dampschibbet Prinds Carl 1830». Prinds Carl var noe større enn Constitutionen og hadde på en tur til Danmark med 400 passasjerer. Kyst- og lokalfarten hadde i 1814 et beskjedent innslag av motorisert ferdsel, men skipsfarten var likevel den første transportgrenen som ble motorisert da damp erstattet seil. Staten engasjerte seg tidlig i rutefart med dampskip. Etter hvert kom også private rederier inn i bildet. 1850-årene ble en brytningstid for kystfarten. Staten bestemte seg for å trekke seg ut av kystfarten i 1857. Store nasjonale og lokale rederier ble opprettet i siste halvdel av århundret. Utbygging av jernbanenettet førte til at skipsruter ble opprettet som en forlengelse av jernbanen. Skipsverft ble etablert. Fyrvesen og havner ble utbygd. Et statlig redningsvesen var opprettet i 1854, og Redningsselskapet ble stiftet i 1891. I den detaljerte artikkelen Passasjerskip langs norskekysten finnes en meget representativ tegningssamling som stammer fra skipsingeniør Anton M. Berthelsen (1911-74).   Les mer … Stiftsgården sett fra sørvest med innkjøringsporten til høyre. Foto: Alf Schrøder/Riksantikvaren. Stiftsgården er den kongelige residensen i Trondheim og er med sin grunnflate på 1150 m², 140 værelser og samlet areal på 4000 m² Nordens største trepalé. Stiftsgården ble bygd av en ukjent arkitekt for geheimerådinne Cecilia Christina Schøller, som var paléets første eier, og det regnes som et av hovedverkene i norsk arkitektur. Bygningen er oppført i barokk-klassisistisk stil med innslag av rokokko og nyklassisisme, og er oppført som en hovedfløy med to sidefløyer bakover mot Stiftsgårdsparken. Fru Schøllers familie eide Stiftsgården fram til 1800. Hun bodde mest i København, og huset ble bebodd av svigersønnen Georg Frederik von Krogh. Fra 1800 var Stiftsgården i statlig eie, først brukt av Trondheim stiftsoverrett. Stiftamtmannen hadde bolig i gården. Fra 1842 ble den i tillegg kongelig residens, og fra 1906 var den utelukkende kongebolig.   Les mer … Frå fesjået på Mogen truleg kring 1890. Foto: Olaf O. Rogndal/Vest-Telemark Museum Fesjået på Mogen blei arrangert i Høydalsmo i Tokke kommune frå 1876. Fesjået blei avvikla på midten av 1950-talet, medan handelsmøtet heldt fram til omlag 1966. Dei som skulle handle med kyr, kom frå Dalen på sundagen, og overnatta i Høydalsmo til måndagen. Måndagskvelden reiste dei vidare til Seljord. Domarane hadde vindjakker og hatt eller luve med blank skjerm og høge støvlar. Det blei også heldt foredrag om avl og stell for å få fram dei beste dyra. Spenninga var alltid stor då "bolagoksen" kom for å bli stilt ut. Langs vegane blei det sett opp sjapper. Stokkar blei slått ned i jorda og tekt med sinktak og honveggar. Kokomnar blei fyra opp for å halde varme i kjøtsuppa som kjeringane hadde med seg. Suppa blei solgt for ei krone tallerken, medan kaffen kosta 25 øre. Mange av dei som budde i sentrum, solgte også mat og drikke heime i husa.   Les mer … Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna. Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967) Hamarkrøniken er et av de eldste norske byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater. Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.» Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk. Jørn Sandnes skriver for eksempel:   Les mer … Når mila lå i nær avstand fra bebyggelsen var alle med på å stable mila. Legging av veden måtte skje i oppholdsvær slik at veden ikke ble våt og brant tregere. Dette arbeidet deltok både store og små i, men det skulle stables nøyaktig og etter et bestemt mønster. Dette bildet er tatt på Elvestad i Reisadalen på 1930-tallet. Foto: Nord-Troms museum (rundt 1930) Tjæremiler i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Tjære var den største handelsvaren i Reisadalen i Nordreisa kommune, og var en viktig inntektskilde for familiene. Prosessen fra begynnelse til slutt, det vil si fra brytinga av ved til brenning av mila, tok omlag ett år og krevde kunnskap, samarbeid og hardt arbeid. Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr. Det var først og fremst kvenene som brakte med seg kunnskapen om hvordan man kunne produsere tjære av fururøtter. Tidligere skal folk fra Reisadalen ha blitt omtalt som tervalantalaisia - tjærekvener. Det var et stort behov for tjære, særlig til impregnering av båter og til dels også fiskeredskaper og garn. Tjæra ble også brukt som medisin mot forkjølelse.   Les mer …

Om lokalhistoriewiki.no Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 409 artikler og 217 935 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer om hvordan du kan bidra. Ukas artikkel Signy Arctander. Foto: Ukjent, hentet fra Studentene fra 1915. Biografiske opplysninger samlet til 50-årsjubileet 1965. Signy Anette Arctander (født 26. oktober 1895 i Bergen, død 23. september 1971 i Oslo) var samfunnsøkonom og statistiker, gjennom hele sin yrkeskarriere tilknyttet Statistisk sentralbyrå. Hun hadde i etterkrigstiden ledende stillinger i byrået, og mellom 1960 og 1963 var hun konstituert direktør. Arctander var sosialt interessert, både innen sin forskning og når det gjaldt ulike former for frivillig arbeid. Under krigen var hun engasjert i illegalt arbeid og satt en periode på Grini med fangenummer 13742. Les mer... Ukas bilde Folkemengde på Rådhusplassen i Oslo på 17. mai 1945. Foto: ukjent, 17. mai 1945, nå i Nasjonalbibliotekets bildesamling. Nyeste sider på Lokalhistoriewiki Heggen kirke av Leif-Harald Ruud (Leharu) Arbeiderkvinnen (skulptur) av Eva Rogneflåten (EvaRogneflåten) Nils Aas (1933–2004) av Eva Rogneflåten (EvaRogneflåten) Modum prestegård av Leif-Harald Ruud (Leharu) Olstad (Vang gnr. 60/22) av Inger Benningstad Narmo Instituttvegen av Trond Nygård (Kallrustad) Rjukanvegen av Trond Nygård (Kallrustad) Austbøvegen av Trond Nygård (Kallrustad) Austbøvegen (Vinje) av Roy Olsen (Rool) Eidsvoll prestegård av Leif-Harald Ruud (Leharu) Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki Modum Heggen kirke 240311.jpg Leif-Harald Ruud (Leharu) 14. mai 2024 kl. 10:51 1 920 × 1 280; 571 KB Arbeiderkvinnen hedret Skulptur av Nils Aas, avduket på Sørmarka 23.08.1993 Skjermdump av LO-Aktuelt Fri Fagbevegelses forside, 01.09.1993.JPG Eva Rogneflåten (EvaRogneflåten) 14. mai 2024 kl. 10:24 655 × 847; 104 KB Ekrehagen skole 13 Mai 2024.jpg Morten Mathiassen Bjørvik (Mbj122) 14. mai 2024 kl. 10:23 4 032 × 3 024; 2,7 MB Modum Heggen prestegård 02 240311.jpg Leif-Harald Ruud (Leharu) 14. mai 2024 kl. 10:17 1 920 × 1 280; 599 KB