Lokalhistoriewiki:Hovedside

Månedens dugnad

Byfergen i Fredrikstad og fyrlykta i kirketårnet, som fremdeles leder skipsfarten inn og oppover elva.

Foto: Leif-Harald Ruud (2011).

Norvegr – landet mot nord? Eller var det «nor» som i trange sund? Om språkforskerne ikke får avgjort spørsmålet om hva navnet «Norge» egentlig kommer av, er en ting sikkert: i Norge har folk bodd langs og levd av kysten. «Kystkulturen» har derfor dype røtter, men har også vært i stor og tidvis dramatisk endring, fra middelalderens tørrfiskeksport til sørlandshavnenes enorme vekst og velstand i mer moderne tid. Mens fritidsbåtene nå i mai er i ferd med å pusses ferdig og sjøsettes, fokuserer vi i de neste to månedene på kystkulturen i Norge, bredt forstått.

Vi ønsker oss bidrag for alt du kan komme på! Fra fyr og naust til skuter og skøyter, og fra Tordenskjold til sjøspeidere, inkluderer kystkultur så mangt. I alle år har folk livnært og berget seg av kysten, men også forlystet seg både innaskjærs og utaskjærs, på svaberg og strender – og dessuten satt livet til, enten som los, fiskere og sjøfolk i krig og fred. Dette har satt dype spor over hele landet, også på steder langt fra kysten, enten det være seg inne i de dype skoger, hvor masteemnene ble hugd, eller til fjells, hvor sauen beitet og ull til seilene ble klipt.

Hvis du ønsker inspirasjon, se gjerne over ønskene for eksisterende og nye artikler om kystkultur. Enten du kjenner til en båtbygger som fortjener omtale, eller har tatt et bilde av fjordhotell fra 1800-tall, vil alt bli et fint tilskudd til hele landets lokale kystkulturhistorie.

Bli med på wikidugnad!

Visste du at alle artikler i Lokalhistoriewiki er under kontinuerlig utvikling? Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget! Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Lokalhistorie.

Om du trenger hjelp med å komme i gang, kan du ta en kikk på:

Hjelpesidene våre om hvordan du kan formatere artikler og bilder, og om hvordan finne og bruke kilder.

Hele wikien er en dugnad, og vi vil gjerne ha flest mulig med på den digitale løvrakingen også. Kanskje er du god på å oppspore hvem, hva, hvor og når for bilder som mangler denne informasjonen. Om du liker å gjøre røde lenker blå, kan du ta en kikk på wikiens ønskelister for bilder og artikler. Du kan også utvide artikkelspirer, legge inn bilder i artikler, lese korrektur og mye annet.

Smakebiter fra artiklene

Rolf Fladby.

Foto: Ukjent, hentet fra Tryggve Juul Møller (1962): Studentene fra 1937.

Rolf Mikael Fladby (født 1. juli 1918 i Gjerdrum, død 19. januar 1996 i Bærum) var historiker. Han var i tretti år, fra 1956 til 1986, leder for Norsk lokalhistorisk institutt (NLI). Fladby vokste opp på Nordgarden Flatby i Sørbygda i Gjerdrum. Han kom fra et solid bondemiljø, der faren Kristian Fladby (1868-1932) i to perioder var romeriksbygdas ordfører. Mora het Martha, født Hexeberg (1882-1950). Les mer …

Telemark husflid- og husindustriskule i Lunde, Nome kommune.

Foto: Ukjent opphavsperson, 1949.

Husflids- og håndgjerningsutdanning har vært knyttet til mange typer bedrifter, institusjoner, organisasjoner og privatpersoner opp gjennom århundrene. Fram til slutten av 1800-tallet var det ofte snakk om kortvarige og uformelle kurs og tilbud. I tillegg har det dels vært brukt ulike begreper om samme type utdanning i ulike perioder, dels samme begrep om ulike typer utdanninger. Dette gjør det utfordrende å prøve å kartlegge feltet. I første halvdel av 1800-tallet, da begrepet husflid kom i bruk, omfattet det produksjon av enkle bruksgjenstander av alle slag til hjemmet og for salg, men da som binæring. På slutten av århundret ble husfliden i økende grad knyttet til folkekunsten, og nærmet seg da det profesjonelle håndverket. Dette fikk også betydning for utdanningen. Da husflid kom inn som fag i allmueskolen i siste halvdel av 1800-tallet, ble det gjerne kalt håndgjerning eller håndarbeid og på den måten skilt fra mer avanserte former for husflid. Fra omtrent samme tid ble husflidsskolene for barn og ungdom ofte kalt håndgjernings- eller arbeidsskoler. Les mer …

Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15. september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av.

Foto: Tor Olav Haugland (2019)

Andre verdenskrig i Vestre Toten var fem år der okkupasjonen preget det lokale produksjonslivet og politiske styret. Vestre Toten var i 1940 en kommune med ca 6500 innbyggere og et flatemål på omkring 160 km². Hovedforskjellen fra dagens kommunale inndeling er at Eina var egen kommune på denne tiden. Ved invasjonen var det ingen militære trefninger mellom norske og tyske styrker, men tyskerne drepte fire sivile. Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble aldri bombet eller sprengt, og ble opprettholdt gjennom krigsårene som norsk statsbedrift. Nasjonal Samling med sine 150-200 medlemmer besatte de sentrale posisjoner i kommunen, men var hemmet av fraksjonsvirksomhet og indre uenighet – i tillegg til motstand og uvilje fra befolkningen. Ved kapitulasjonen ville ikke den tyske kommandanten på Raufoss trekke seg tilbake før på ettermiddagen 13. mai 1945. Les mer …

Marta Steinsvik omkring 1935.

Foto: Oslo Museum

Marta Steinsvik (født 23. mars 1877 i Bakke i dagens Flekkefjord kommune, død 27. juli 1950 i Oslo) var antroposof og skribent. Hun ble kjent for sine markante standpunkt i kontroversielle saker, ikke minst gjennom sine anti-katolske og antisemittiske skrifter i mellomkrigstida. Hun var også sentral i den antroposofiske bevegelsen i dens tidligste år i Norge. Steinsvik var en foregangsperson på flere områder, blant annet for kvinners rolle i Den norske kirke. Hun stod også sentralt i arbeidet for målsaka. Les mer …

Storgata i Hokksund omkring 1915.

Storgata er hovedgata i Gamle-Hokksund, som er den eldste delen av byen Hokksund i Øvre Eiker kommune. Gata går fra Hokksund bru til Slottebakkken, en strekning på drøyt 500 meter.

Gateløpet oppsto i løpet av 1600- og 1700-tallet ved at det ble satt opp hus på begge sider av Sundstedet, der Kongeveien krysset Drammenselva. Gata er tydelig på kart fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, men navnet «Storgata» var neppe i bruk, i og med at dette var den eneste gata på stedet. Heller ikke på et mer detaljert kart fra 1891 brukes dette navnet. Dette kartet viser at husene i Husregister for Haugsund med nummer fra 11 til 67 lå i tilknytning til Storgata. Les mer …

Skolen med Sørkedalsveien foran, og Røabanen bak. Den første skolestua til venstre. Hovseter/Holmen til venstre og bak skolen. Til høyre Persbråten videregående skole slik bygningsmassen var fra 1959 til 2007, og Nordre Huseby gård på den andre siden av veien. Stjerneblokkene i Persbråtan i høyre bildekant. Deler av Huseby leir kan skimtes i nedre høyre bildekant.

Foto: Widerøes Flyveselskap (1964)

Huseby skole i Oslo kommune ligger i Sørkedalsveien 167. Skolen ble etablert i 1861 som en av 14 fastskoler i Aker herred. Skolen er i dag en barneskole (1.-7. trinn) og hadde ved årsskiftet 2017/18 771 elever og 78 ansatte. I årene 1968 til 1984 hadde skolen også ungdomstrinn. Skolen har navn etter Nordre Huseby gård som lå på den andre siden av Sørkedalsveien for skolen. Gårdsbygningene ble fjernet i 1984 i forbindelse med utbyggingen av den nye Huseby leir, som også var anlagt på gårdens grunn. 29. februar 2016 fikk skolen syv nye klasserom i det nye «Superkubebygget». Dette ligger i den lille skolegården øst for skolen mot Persbråten videregående skole, og er et modulbygg på to etasjer med en grunnflate på rundt 1450 m² og ligger i umiddelbar nærhet av eksisterende bygninger. Les mer …

Nedre Tømte i Stange bygdebok, 1951.

Tømte (tidligere løpenummer 11) er en matrikkelgard i Stange. Garden oppsto som plass under nabogarden Tokstad (gnr. 7), og gardens historie er også siden nært knyttet til denne nabogarden. Garden hadde adelige eiere fram til 1769, da den ble solgt til sjøleie, og den var delt en stund på 1800-tallet. Les mer …

Badeplass ved Hoensvannet

Hoensvannet er et skogsvann i Øvre Eiker kommune, ca. 10 kilometer vest for byen Hokksund. Det er et populært badested og rekreasjonsområde, og spesielt den offentlige badestranda ved Hoensvannshotellet er mye brukt. Hytteeierne i området er organisert i Hoensvannet og Himsjø Hytteeierforening. Vannet ligger 250 m.o.h., har et flateinnhold på rundt 180 000 kvadratmeter og omkrets på drøyt 3 km. Hoensvannet har tilsig fra Djupekollen og er en del av Hoensvanndraget, med hele sørvestre del av Holtefjell som nedslagsfelt. Et smalt sund skiller Hoensvannet fra den kunstig oppdemmede Hoensvannsløken, som renner via Hoenselva og Himsjø ut i Drammenselva rett nord for Hokksund sentrum. En skogsbilvei - Hoensvannsveien - ble anlagt rett før og under andre verdenskrig og går langs vestre og nordre side av Hoensvannet. Skogen som omgir vannet tilhører gårdene Brødre-Ås (gbnr. 65/2), Gorud (gbnr. 70/1 og 70/4) og Haugset (gbnr. 71/1, 71/3, 71/7 og 71/13). Les mer …

Om lokalhistoriewiki.no

Lokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 87 338 artikler og 240 262 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie.
Les mer om hvordan du kan bidra.

Ukas artikkel

Utsnitt av den første siden av Andebus og Norges eldste kirkebok. Utsnittet viser døpte i Andebu sogn 1623. Siden er noe skadet i kantene. Fra Arkivverket, skannede kirkebøker.

Ei kirkebok (bokmål) eller ei kyrkjebok (nynorsk) er en protokoll der presten fører inn sine embetshandlinger, som dåp, introduksjon, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kirkebøker kan også inneholde annen informasjon, ettersom de mange steder i perioder har fungert som et moderne folkeregister. Bøkene er blant de viktigste slektshistoriske kildene. Den eldste bevarte norske kirkeboka, som befinner seg i Statsarkivet i Kongsberg, er fra Andebu og begynner i 1623. De eldste norske kirkebøkene ser ut til å ha blitt til ved at de enkelte prestene selv har tatt initiativ til det, og det er mulig at det har eksistert bøker fra før 1623. Ved Kirkeritualet av 1685 og Christian Vs Norske Lov skulle føringa komme inn i regulære former, og fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld i landet.Les mer...