Sagbruksprivilegier

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Sagbruksprivilegier ble innført på 1500-tallet for å forhindre at uhemma sagbruksdrift førte til avskoging. Mens mange av privilegieordningene også ble sett på som positive av næringsdrivende, fordi de kunne gi tilnærma monopolsituasjon og dermed bedre fortjeneste, var sagbruksprivilegiene oftere til hinder for eierne. De siste privilegiebestemmelsene ble fjerna i en lov fra 1854, med virkning fra 1860.

I 1587 kom et reskript som erklærte at alle sager på kronens eller kirkas grunn skulle nedlegges, såfremt ikke kongen selv ville bruke dem. Dette forbudet ble opprettholdt i 1616, og samtidig kom en ny regel om at de som ville drive sagbruk måtte sette dem på odelsgrunn og selv eie skog. Dette ble gjentatt i 1618, men da ble samtidig forbudet mot sager på kronens grunn oppheva.

I 1688 kom et nytt sagbruksreglement som fikk store konsekvenser. Begrensningene var så strenge at omkring 500 sager på Østlandet og Sørlandet måtte nedlegges. Det sto da igjen omkring 700 priviligerte sager, som fikk retten til å sage for eksport. Det sto igjen mange andre sager, men de var upriviligerte bygdesager som bare kunne skjære til lokale behov. Reglementet omfatta sager som hadde vært i drift i minst 30 år, og det kom også til en del nye sager som hadde blitt oppretta etter dette. For å holde kontroll med produksjonen fikk hver sag et maksimalkvantum. Dette var uttrykt som et antall normalbord, det vil si planker av en nærmere angitt størrelse. De priviligerte sagene ble derfor også omtalt som kvantumssager. Nordafjells ble det ikke innført kvantumsregler før i 1750.

Rundt 1720 ble sagbrukene sluppet noe mer fri, men det ble raskt stamma inn igjen. Kvantumsbestemmelsene ble justert en rekke ganger. Blant annet fikk sageierne sønnafjells fra 1733 lov til å flytte deler av kvantum fra en sag til en annen, så lenge de var innafor samme tolldistrikt. I 1740 kom et nytt reglement sønnafjells, og det ble da innført regel om at kvantumet skulle regnes over en femårsperiode. Dette gjorde det lettere å tilpasse seg slik at kapasiteten kunne brukes best mulig – med vanndrevne sager og et skogbruk som ikke var mekanisert var man prisgitt naturens luner, noe som kunne skape problemer med et for rigid regelverk.

I 1795 ble det bekrefta at bygdesagene fortsatt ikke kunne sage til eksport, men dette ble oppheva i 1818. På det tidspunktet fantes det omkring 1100 priviligerte sager i tillegg til bygdesagene. Fra da av kunne den som hadde sag på egen grunn og egen skog sage for salg, også utenlands. Men de fikk fortsatt ikke lov til å sage andres tømmer for salg. Den begrensninga ble vedtatt fjerna i 1854, og loven trådte i kraft i 1860.

For Nord-Norges del ble det i 1752 bestemt at ingen trelast kunne utskipes derfra. Den regelen ble oppheva i 1845.

Kilder og litteratur