Ei
kokse (
nordmørsk) «ko’ks») eller
prame (
nordmørsk) «pra’m») er ein liten, flatbotna robåt hovudsakleg bruka til heimefiske, småærend og lett transport. Typiske særtrekk inkluderer spiss framstamn, akterspegel, flat botn med tverrbord og langsgåande kjøl, og eitt par
tollepinnar. Botnen kan elles vera forsterka med eit langsgåande bord på kvar side av kjølen. Koksa har normalt to band med tofter, og i tillegg kan dei ha ein sess ved akterspegelen. I rorsrommet er det gjerne ei opa
tilje med tversgåande ribber som er gode å ta spenntak mot når ein ror. Framskotten og akterskotten blir gjerne bruka til last. Lengda på koksa er normalt kring 10–12
fot. Geografisk sett er koksa vanleg på
Nordmøre og i
Fosen (kysten av
Trøndelag fylke sør for
Flatanger). Namnet
kokse kjem frå
sørsamisk guksie (uttala
goksie i namdalssamisk), som elles tyder ei lita drikkeause av tre og med eitt skaft.
Les mer…
<onlyinclude>
Matthias Conrad Peterson (født
21. september 1761 i
Slesvig, død
14. februar 1833 i
Trondheim) er kjent som den første som feiret
17. mai offentlig, noe han gjorde i
Trondheim i
1815. Han var også journalist i og fra 1795 redaktør for
Throndhjemske Tidende, senere
Adresseavisen, og regnes som en foregangsmann innen norsk journalistikk. I tillegg til dette var han blant annet handelsmann og og direksjonsmedlem i
Norges Bank.
Slekt og familie
Han var sønn av skomaker Jørgen Peterson. Moras navn er ikke kjent.
Den 3. november 1790 ble han gift med Sara Johanna Dons (1765–1851). Hun var datter av major Lorentz Dons og Cornelia Susanne Klingenberg. Både Dons og Klingenberg var framtredende Trondheimsslekter.
Liv og karriere
Som skomakersønn vokste han opp i små kår. Det var ikke uvanlig for unge menn fra hertugdømmene å flytte til Norge. Trondheim trakk spesielt mange, ettersom ryktet hadde spredd seg om at flere hadde slått seg opp der. Peterson begynte som betjent hos kjøpmann Falck, som var innflytter fra Jämtland. Han fikk seg så jobb hos Alexander H. Friedlib i handelshuset Alexander H. Friedlieb & Comp.. Peterson fortsatte der under Friedliebs stesønner Johan Møllmann Lysholm og Nicolay Lysholm. Han begynte å stige i gradene, og ble bokholder og sekretær.
Peterson fant seg godt til rette i Norge, og ble en av de som fremma norsk selvhevdelse på slutten av 1700-tallet og i tida fram mot 1814. Fra 1790 begynte han å skrive i Throndhjemske Tidende, og markerte seg som en tydelig stemme der. Blant annet argumenterte han allerede i 1791 for at kjøpmennene i byen burde opprette en forening, noe han rett nok ikke fikk gjennomslag for. I 1795 ble han redaktør for avisa, og han satt i den jobben fram til 1799. Han redigerte også flere mindre aviser og tidsskrifter, og skrev også mye i dem. En av de mer kjente er Qvartbladet, som han grunnla i 1798. Da det i 1799 kom strengere sensurregler, gjennom forordningen med det noe misvisende navnet Trykkefrihedsforordningen, måtte han gi opp dette bladet. Han gikk også av som redaktør i Throndhjemske Tidende. Peterson sørga for at alle fikk vite hvorfor; før han gikk av trykte han hele forordningen og forklarte at dette var grunnen til at han gikk av. I 1815 ble han medarbeider i Den lille Trondhjemske Tilskuer, som ble et slags personlig talerør for ham.
I 1801 ble Peterson kaptein for et artillerikompani i borgergarden, som han selv hadde foreslått oppretta.
I 1812 kjøpte han Eli Plass gård på Lademoen.
Etter 1814 ble Peterson enda tydeligere i sitt politiske engasjement. En av de store sakene kom i 1815, da han gikk inn for å oppheve Eidsvollsgarantien. Denne ordninga regulerte verdien av pengesedlene som var utstedt for å dekke Norges del av den dansk-norske statsgjelda. Her var han enig med opposisjonen på Stortinget, og Den lille Trondhjemske Tilskuer ble et viktig organ i kampen mot garantien. I 1816 ble garantien oppheva av Stortinget. Samme år ble Peterson innvalgt i direksjonen for Norges Bank, og han ble sittende der til sin død.
I 1818 ble han handelsborger i Trondheim, og gikk i kompaniskap med Hans Geelmuyden. Gjennom handelsvirksomheten satte han i gang den første kimen til børsvirksomhet i Trondheim.
Peterson var en stor tilhenger av Grunnlovens § 100 om trykkefrihet. I 1818 kom det en kongelig proposisjon som skulle forby fornærmelser mellom Norge og Sverige. Peterson gikk til angrep på denne innskrenkninga av trykkefriheten. Han fortsatte å skrive åpent og frimodig, og i 1821 ble det tatt ut tiltale mot ham fordi han i myndighetenes øyne hadde gått for langt i sin omtale av Karl III Johan. Etter at Peterson var frikjent i alle lavere instanser endte saken i Høyesterett i 1823 – og han ble frikjent der også. Begrunnelsen var at han hadde talt med frimodighet og varme, uten noe forsett om å fornærme noen.
Allerede tidlig i 1820-åra skal han ha begynt med feiring av grunnlovsdagen i byens herreklubber. I 1823 nevnte man tanken om å gjøre 17. mai til en nasjonal høytidsdag i Trondheimsavisene, og året etter agiterte Peterson for dette i Throndhjemske Tidende. I 1826 tok han så initiativet til det første borgertoget, og sørget for kanonsalutt og samling på Ilevolden. I 1997 ble det reist en bauta i Ilaparken til minne om feiringen, og han har utallige ganger blitt nevnt i 17. mai-taler i Trondheim.
I 1832 ble Peterson foreslått som stortingsrepresentant, men han takka nei til dette. Grunnen han oppga var dels han prinsipielle mening om at bare de som var født med norsk språk burde kunne sitte på Stortinget, og dels det mer personlige at han mente han var for gammel.
Litteratur
