Ved Gravranden på fjellet ovanfor Lesjaskog finst eit tydeleg fangstanlegg for villrein.
Gravranden er ein avlang markant haug («rande» i lokaldialekten) orientert tilnærma vest-aust. Det syner ein tydeleg sti etter reinstrekket mellom haugen og ei lita tjønn, som avgrensa området og freista dei gamle fangstfolka til å bygge eit fangstanlegg her.
Anlegget er kartlagt av Øystein Mølmen (1979). Han meinte det er usikkert om namnet på haugen har med fangstgropene her å gjere. Les mer …
Lureåe (Lure, Lura) er ei tverrelv i Austbygde i Tinn kommune i Telemark. Elva har vore drivkraft for ei mengd førindustrielle foredlingsverksemder som kverner, sagbruk og stampe. I dag er Lure kulturminneområde sentrert rundt Lureåe.
Namnet kan i følgje O. Rygh kome av gammalnorsk luđr som var brukt om ulike typar stokkar, særleg om ein bjelke som dannar underlag for kvernsteinar (møllebenk).
Åa renn ut frå fjellvatnet Lufsjå (1214 meter over havet) på grensa mellom Telemark (Tinn) og Buskerud (Nore og Uvdal), og får tilrenn også frå Akslarvatn i Skirvedalen i Tinn. Lureåe renn sørover forbi Lurestaul, gjennom Luredalen og ned dalsida til Austbygde, der ho renn ut i Austbygdåe like ved Tinn Montessoriskole (tidlegare Haukås-Lurås skule). Høgdeskilnaden mellom utspringet frå Lufsjå til utlaupet i Austbygdåe er om lag 300 meter.
Blant verksemdene som har funnest her gjennom tidene, har det vore mange kvernbruk. Les mer …
 Bakgården bar helt fram til brannen i 2011 til en viss grad preg av 1600-tallets byggeskikk, med svalgang og upanelte tømmervegger. (gbnr.102/25) er en eiendom på tettstedet Hokksund i Øvre Eiker kommune. Eiendommen ligger rett ved det gamle sundstedet over Drammenselva og har antakelig opprinnelig vært ei løkke som har tilhørt Hobbelstad-gårdene. Den har trolig hatt status som selveiereiendom alt fra 1600- eller 1700-tallet, selv om den ikke finnes i den gamle matrikkelen. Ved matrikkelen i 1838 fikk løkkene rundt sundstedet tildelt matrikkelnummer 220, som ved den nye matrikkelen i 1887 ble til gnr.102 Haugsund. Hus no.65 fikk i 1838 løpenummer 814, og den var da en av 11 eiendommer som ble betegnet som «Sundstuen». Ved den nye matrikkelen i 1887 fikk eiendommen sitt nåværende bruksnummer 25. Dette tilsvarer gateadressene Storgata nr.72, nr.74 og nr.76. På folkemunne er den kjent som Braathen-gården eller Ihlen-gården, etter familier som har eid den. Gården, som brant ned i juni 2011, var en av de eldste bygningene i Hokksund. Les mer …
 Fra forbundets landsstevne i Trondheim i 1997. Foto: Olve Utne er en paraplyorganisasjon for enkeltpersoner, frivillige lag og foreninger som er interessert i kystliv, kystkultur; gamle fartøyer og alt som har med kysten å gjøre. Politisk arbeider Forbundet KYSTEN direkte mot myndighetene for å øke bevilgningene til kystkultur og fartøyvern, sette kystkulturen på den politiske dagsorden, og få økt grunnstøtte til frivillige organisasjoner. Forbundet driver også med informasjonsvirksomhet og rådgivning. Fem ganger i året utgir de Tidsskriftet KYSTEN.
Forbundet KYSTEN ble stiftet i 1979 og hadde i 2014 125 lokallag og samler over 10 000 medlemmer. Sekretariatet har kontorer i Øvre Slottsgate 2b i Oslo. Forbundet er medlem av Norges kulturvernforbund, Frivillighet Norge, Studieforbundet Kultur og tradisjon, Norsk Friluftsliv (tidlige Friluftslivets Fellesorganisasjon). Les mer …
 Kvam kyrkje i Nord-Fron 2007. Foto: Anders Einar Hilden Et kulturminne er i følge kulturminneloven et «[…]spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro og tradisjon til.» Denne definisjonen legges til grunn for den statlige forvaltningen av de materielle kulturminnene som er knyttet til Miljøverndepartementet, herunder Riksantikvaren. I forlengningen av definisjonen har man også kulturmiljøer, det vil si områder som er formet gjennom menneskelig aktivitet.
I 2007 ratifiserte Norge UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven og forpliktet seg dermed til også å arbeide for å ivareta verneansvaret på dette feltet. Målet med konvensjonen er å beskytte muntlige tradisjoner og uttrykk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og høytidsfester, kunnskap og praksis om naturen og universet, og kunnskap om tradisjonelt håndverk. Konvensjonen trådte i kraft i 2006 og er nå tiltrådt av 69 land. Det statlige ansvaret for denne delen av kulturminnevernet ligger i Norge hos Kulturdepartementet som har en egen kulturvernavdeling. Les mer …
Konservering er innen kulturminnevern en prosess der man søker å fiksere en bygning eller gjenstand i den tilstand den befinner seg i, for å forhindre nedbrytning av kulturminnet. Konserveringen skal gjøre et så lite inngrep som mulig.
Feltkonservering er betegnelsen på konservering som skjer kort tid etter at et kulturminne er funnet, f.eks. i en arkeologisk utgravning. Dette er enkle operasjoner, som å sørge for å stabilisere gjenstanden ved å gjenskape forholdene den har vært i. Et typisk eksempel er treverk som må holdes legges i vannbad, fordi det vil smuldre opp dersom det får tørke ukontrollert.
Museumskonservering er en vanlig betegnelse på mer omfattende operasjoner for å stabilisere kulturminner. Dette kan omfatte kontrollert tørking av treverk, kjemisk behandling av metall og oppbevaring i kontrollert atmosfære. I mange museumsmontre ser man fuktighetsmålere, som er en del av den vedvarende konserveringsprosessen mange gjenstander trenger. Les mer …
| .JPG)
.jpg)
