Andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Vidkun Quisling.png|Portrett av Quisling, tatt under krigen}}

I tråd med den fascistiske tenkningen om den korporative stat, gjorde NS-myndighetene forsøk på å organisere samfunnslivet gjennom faglige og sektorvise sammenslutninger. Disse skulle gi råd og innspill oppover i systemet, og lojalt bidra til å iverksette vedtak fra høyeste hold, i tråd med førerprinsippet og samket i et «Riksting» som skulle ersatte [[Stortinget]].

Siden 1936 hadde det pågått en prosess med å slå sammen de to idrettsforbundene [[Norges Landsforbund for Idrett]] og [[Arbeidernes Idrettsforbund]]. De hadde startet deltakelse i hverandres arrangementer og skulle etter planen vedta sammenslåing i løpet av 1940. Arbeidet stoppet opp med angrepet 9. april, men kom igang igjen og 13. september 1940 oppnevnte partene et interimstyre for [[Norges Idrettsforbund]].

Den videre prosessen ble avbrudt da det nyopprettede [[Departementet for arbeidstjeneste og idrett]], ledet av [[De kommissariske statsrådene|kommissarisk stasråd]] [[Axel Heiberg Stang (1904–1974)|Axel Stang]] 22. november 1940 oppløste de to forbundene og interimstyret i det nye forbundet, og i egen regi opprettet Norges Idrettsforbund. Dette var ett forbund med politisk lojale «førere» for hver idrettsgren.

Idretten svarte ved at forbund, kretser og lag gikk til «idrettsstreik» ved at organisert idrettsliv og offentlige konkurranser ble stanset. Det nye forbundets arrangementer ble boikkottet og idretten organiserte i stedet sine egne, illegale konkurranser. Oppslutningen rundt det offisielle forbundets arrangementer ble så dårlig, både fra utøvere og fra publikums side, at dette etter hvert ble gitt opp, og de illegale arrangementene kunne gjennomføres mer åpnet.

{{thumb|Wilhelm Rediess taler.jpg|[[Wilhelm Rediess]] var øverstkommanderende for alt tysk politi i Norge. Her holder han en tale, med [[Vidkun Quisling]] ved sin venstre side.|Ukjent/[[Riksarkivet]]}}

En rekke nordmenn gjorde også tjeneste i overvåkingstjenesten [[Sicherheitsdienst]], sikkerhetspolitiet [[Sipo]], den militære etterretningen [[Abwehr]] eller andre avdelinger, og enheter i [[Hirden]] ble ved en rekke tilfeller satt under tysk kommando. Angiver- og innfiltrasjonsenheten [[Sonderabteilung Lola]], også kalt Rinnanbanden besto utelukkende av norske medlemmer, og ble etter hvert endel av den tyske overvåkingstjenesten [[Sicherheitsdienst]] (SD), og slik en del av det tyske politiet i Norge under okkupasjonen. Rundt 70 nordmenn var innom denne enheten i løpet av okkupasjonen.

Straks etter 9. april 1940 ble det påbudt blending for alle, slik at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg på nattlige bombetokter. Brudd for forskriftene førte til bot på fra tyve til femti kroner. Man måtte ha spesielle blendingsgardiner, sorte gardiner som ble festet i vinduskarmene slik at ikke noe lys slapp ut. Biler fikk spesielle blendingshetter på lysene, og gatelys ble utstyrt med skjermer slik at bare litt lys slapp ut, eller med blå pærer. De fleste gatelys ble etterhvert slått helt av. Stolper ble merket med hvitmaling så folk kunne se dem i mørket. Sykler måtte også blendes, og mange ble bøtelagt for å ha for dårlig blending der. Veiene ble for første gang merket med hvite striper for å gjøre det lettere å kjøre i dårlig lys. I byene var det «lostjeneste», unge menn som mot betaling fulgte folk hjem i mørket.

Hverdagsmotstanden bredte etterhvert om seg. Mange ønsket å vise en viss motstand, og man brukte blant annet [[binders i jakkeslaget]] eller [[Nisselue|topplue]]. Disse motstandstegnene, bindersen som symbol på samhold og nisselua som symbol på rødfargen fra det norske flagget og på gamle, norske tradisjoner, skapte stort oppstuss, og begge deler ble forbudt. Det norske flagget ble også forbudt, og det var stor oppfinnsomhet med å putte inn rødt, hvitt og blått i forskjellige motiver på f.eks. julekort. Ting som dette var en form for individuell trass mot okkupasjonsmakten, men fordi den etter hvert spredde seg til så mange fikk den karakter av kampanjer, særlig mot slutten av krigen. Om den ikke påvirket krigens gang var den en evinnelig småstein i ridestøvlene til Terboven.

{{utdypende artikkel|Utestyrkene}}

{{thumb høyre|Minnesteiner for Holocaust-ofre Iduns gate Oslo.jpg|Minnesteiner for Holocaust-ofre nedfelt i fortauet utenfor Iduns gate 2 i Oslo. Her bodde seks jøder som alle ble deportert og drept.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2012)}}

<references/>