Bogakaia og Steinkjers brygger og kaier: Forskjell mellom sideversjoner

{{under arbeid}}

[[Fil:Bogakaia 1951.jpg|miniatyr|Den tidligere uthavna med Bogakaia i [[Eggebogen]] ble ikke helt ferdig utbygd før i [[1951]]. Et [[Fred. Olsen]]-skip laster tremasse fra [[Helge-Rein-By brug]] for [[England]]. Fra Årbok for [[Egge Historielag]] 2021.]]

Den første «moderne havn» med brygger og kai på [[Innherred]] ble etablert i det som i [[Steinkjer]] gikk under betegnelsen [[Grindbergfjæra]], ganske nært opp til det nordre bruhodet over [[Steinkjerelva]], som er betegnelsen på den «stubben» av elveløpet som ble formet der [[Ogna]] fra [[Roktadalen]], [[Gaulstad]] og [[Mokk]] som sammen med [[Byaelva]] fra [[Snåsavassdraget]] flyter sammen ved [[Guldbergaunet]] i tidligere [[Skeid kommune]], som ble utskilt fra [[Sparbu kommune]] 1. januar [[1885]], og som den 13. desember [[1900]] skifta navn til [[Ogndal kommune]].

Allerede i 1742 hadde major [[Peter Schnitler]] gjort sine opptegnelser om de håpløse havneforholdene innerst i [[Trondheimsfjorden]] med sine forgreininger, da han ble medlem av grenseeksaminasjonen hvis protokoller fra perioden [[1742]]-[[1745]] i [[1962]] ble utgitt av [[Kjeldeskriftfondet]] i regi av [[Kristian Nissen]] og [[Ingolf Kvamen]]: «''J dette Scheies Annex er Mærckværdig Steenkier, Som i gammel tiid har været een betydelig kiøbsted ved Steenkier-Fiorden, Som er dend Samme ved Throndhiems Fiord, men nu Reducered til een bonde gaard; Aarsagen hertil kan man forestille Sig, at ved denne Steenkier grund er ingen havn, men vandet laugt, at ikke nu engang en Jægt kan lande diid (2) Vandet fra landet fryser om viinteren ¼: ½ ja 1. Miil ud i Fiorden»''<ref>''Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745''. side 95</ref>''.''

[[Fil:Fløyterlag i Ogna.jpg|miniatyr|Fløyterlag i [[Ogna]], ca. 1907. Stående fra venstre: [[Emil Hansen (Ogndal)|Emil Hansen]], [[Jon Bruemplass]], [[Jon Giskås]], [[Jon Kjesbu]], Ukjent, [[Sakarias Brandsegg]], [[Rafael Toresen]], Ukjent, [[Kristian Hammer]], [[Sakarias Ognes]], [[Hans Elstad]], [[Martin Åsan]], Ukjent, [[Andreas Overrein]], Ukjent. Sittende/liggende fra venstre: [[Lars Littgren]], [[Finn Meier]], [[Konrad Solheim]], [[Jon Finstad]] (Skogja), [[Tonius Svedjan]], [[Ole Bjørnes]], Ukjent, [[Tarald Lustad]], [[Tobias Røsseth]], [[Albert Trøan]], Ukjent, [[Gustav Benberg]], [[Oluf Hollås]], [[Edvard Hammer]], [[Ole Haugan]] ([[Snåsa]]), [[Olaus Suseggplass]], [[Olaus Overreinmoen]] (båtkar), [[Ludvig Kvernmo]], [[Andreas Engan]]. Usikkert hvor bilde er tatt.]]

Elveløpet, som gjennom århundrer har vært ei god [[tømmerfløyting |fløyte-elv]], var ikke bare god til å handtere tømmer, skåret plank og bord fra [[Ogndal]]en og Snåsavassdraget. Elva har og tatt med seg sand, grus, stein, møllehus og annet som bygget seg opp i elvemunningen og etter hvert gjort den ufarbar for båter av noen størrelse. Det skulle gå langt ut på 1800-tallet før man ble teknologisk og ikke minst økonomisk i stand til å mudre opp elveløpet. Foto fra [[Ogndal Historielag]].

[[Bogatangen]] har «til alle tider» utgjort et godt le for skip og andre fartøy som enten skulle losse eller «lade», som var betegnelsen man brukte om det å laste gjennom 1800-åra. [[Eggebogen]] ble derfor tidlig gjort til Steinkjers havn. Her lot fartøyene ankeret falle, slik at fergelignende båter og andre flatbunnete fartøy kunne legge seg inntil skutesida – enten for å la skip eller jekter av en viss størrelse få med seg de varene lokalsamfunnet hadde produsert i bygdene rundt Steinkjer – inklusive så langt vekk som Sneaasen, som vi langt seinere kjenner som [[Snåsa]], og Gaulstad og Mokk øverst i Ogndalen. Eventuelle passasjerer; gjerne bønder som hadde vært i [[Trondheim]] på innkjøp ble gjerne satt i land fra robåter ytterst på Haakkaaøra. Fra «tidenes morgen» ser vi at det vesentligste av produktene besto av tømmer og trelast som ble fløytet ned [[Figgja]], Ogna og ikke minst [[Byaelva]] fra de fem sagbrukene på det vi i moderne tid kaller [[Byafossen]]<ref>''Ladestedet Stenkjær'' side 9.</ref>. Men her ble og handelsmennenes varer fra Trondheim og mer eksotiske utland losset. Det vil si, det ble lastet over i mindre fartøy som så ble manøvrert opp til losseplassen i det man fra 1840-åra kaller Grindberg-fjæra, der brødrene Andreas og Even Grindberg, etterkommere etter «sergiant» Ole Evensen Grindberg etterhvert fikk etablert handelshus og flere brygger langs elva på «Stenkjær Nordre».

Tømmer og planker som ble fløytet ned elvene ble styrt ut mot Eggebogen gjennom et sinnrikt system av tømmerlenser, som samtidig samlet det opp for midlertidig lagring til utskipingsfartøyet kom og la seg til ankers i ly av Bogatangen. Bord og planker derimot ble tatt i land på «Nordsileira» for å bli stablet opp til det var blitt tørt nok til å bli skipet ut til kjøperne i [[Nord-Norge]], Trondheim og / eller [[Vestlandet]], ja tilmed til [[Storbritannia]]. Noe av planken og bordene ble selvsagt misfarget som følge av ferden i vann- og elveløpene med den følge at de ble dårligere betalt<ref>''Efterretning om Inderøens Fogderi'' side 34.</ref>.  I Weigner og Gotaas` hefte ''Ladestedet Stenkjær: historisk oversigt udgivet i anledning af Stenkjærs 50-aarsjubilæum fra 1907'' fortelles det blant annet at i 1855 ble det skipet ut 6200 tylfter plank og 2000 tylfter bord.  (Ei tylft er 12 stk.). Samme året ble det fra Eggebogen og skipet ut ca. 4570 tønner korn, 1410 våg mel (Et våg tilsvarte da ca. 18,5 kg.), 4000 tønner poteter, samt at brenneriet på [[By Brug]] ble forsynt med om lag 12000 tønner poteter. Dette i tillegg til den alltid eksisterende og temmelig omfattende «tuskhandel» som foregikk mellom innherredsbønder og sjøens menn fra [[Fosen]], som byttet med fisk og fiskeprodukter.

Magistraten (fogd Petersen) sendte brevet til Rosenvinge den 7. oktober 1859, og fikk svar allerede 14., om at brukseieren ikke ville benytte seg av sin rett til «at opføre fortøiningsredskaber» i Eggebogen. Så da skulle alt ligge vel til rette for at ladestedet Stenkjærs havnevesen kunne gå i gang med de tre duc d`alber-ene, om ikke så seint på året som det nå var blitt, men i alle fall fra våren 1860.  

Enda seinere, i 1880 ble martna`n; det felles hest- og kvegmarkedet for nabokommunene Stod, Sparbu og Egge flytta til høsten etter forslag fra [[Andreas Pedersen Rømo]].

[[Fil:En duc d`Albe i Steinkjerelva 1.Jpg|miniatyr|En av flere [[Duc d'Albe]]r som i sin tid ble plassert i [[Steinkjerelva]] - utenfor Grindbergfjæra - og nedover. Fotografen [[Lars Lilleby Macedo]] står på Nordsia.]]

Under budsjettdebatten for [[1866]] vedtok bystyret å bevilge 20 spd. til «Fuldførelse af arbeidet ved Kaien på Nordre side».<ref>''Indherreds Posten'' 7. oktober 1865.</ref> I [[1867]] ser vi at bystyret inviteres til å ta tak i det faktum at dampskipet [[D/S«Kong Oskar» |«Kong Oskar»]] ikke fikk plass ved kaien, som var opptatt av «henliggende» jekter som egentlig ikke hadde noe der å gjøre. Da kom havnefogden på banen og forklarte at bystyret hadde instruert ham om å være oppmerksom på forholdene.<ref>''Indherredsposten'' 3. og 6. juli 1867.</ref> Dette bevirket så at saken om den ødelagte landgangsbroen på Sørsia igjen kom opp. Det var rett og slett tarvelig av et såpass sentralt sted med gode 1200 innbyggere å by det reisende publikum en så vanartet ilandstigning som det nå var, der passasjerer som ble rodd fra Eggebogen måtte vasse i vann og mudder for å komme på tørt land.<ref>''Indherredsposten'' 20. juli 1867.</ref> Havnefogdens kompetanse kom igjen i søkelyset da D/S «Kong Oskar» var nær havarert i et forsøk på å komme til dampskipsbrygga på Nordsia i mai [[1870]]. Nå kom det flere anmodninger fra sjøkyndige så vel som lokal-pressa som ba havnefogden tre tilbake til fordel for noen som forsto å utøve en slik funksjon.<ref>''Indherredsposten'' 25. mai 1870.</ref>  Et nytt tilsvarende tilfelle skjedde seinere samme sommeren, men da var det en jekt-skippers vrangvilje som nær hadde ført til katastrofen.<ref>''Indherredsposten'' 15. juni 1870.</ref>  I bystyret 29. juni 1870 vedtok man å ta en passende avgift for bruke av kaia, samt å besørge reparert de skader som var oppstått – blant annet på kranbukken.<ref>''Indherredsposten'' 6. juli 1870.</ref> Under alle omstendigheter var kaia i Grindbergfjæra et stridens emne som blant annet ledet til stor ståhei mellom fartøy-eiere og havnevesenets påståtte inkompetanse – så seint som sommeren 1873 da saken kom opp i bystyret.<ref>''Indherreds Posten'' 13. juni, 8., 15., 22. august og 9. september 1873. </ref> Bakgrunnen var igjen de vansker med adkomsten til kaia som gjentatte ganger var påtalt av de sjøfarende. Havnestyret toet sine hender, men lovte å få bygd tre stk. Duc d`Albe så snart man hadde de 300 spd. som dette arbeidet krevde. Da saken kom opp ville de «søkundige» få valgt nytt havnestyre slik at fortøyningsanordningene kunne få best mulig plassering i elva.<ref>''Indherreds-Posten'' 9. september 1873.</ref> Bystyret vedtok i møte 29. desember 1873 å reparer kaia på Nordsia – der man tok av midler innsatt i sparebanken.<ref>''Indherreds-Posten'' 2. januar 1874.</ref>   

I ''[[Stenkjær avis]]''` referat fra bystyremøte 17. desember 1894 ser vi at bystyret «henlegger» kaia på Nordsia og kaia ved «Haakafjæren» under havnestyret slik at inntektene for disse kaiene inngår i og tilfaller havnekassen.<ref>''Stenkjær Avis'' 4. januar 1895.</ref>  Her ser vi altså at det må ha blitt bygd ei kai i det vi kan kalle Sørsi-fjæra. Når ble den bygd?

== Fire duc d`Alber i Eggebogen ==

Kommisjonen bestemte ellers at det nedenfor [[Rasmus` hus]] ved stranda i Eggebogen ble satt opp et anvisningsskilt om at «der udenfor kan skydes ballast». Fra dette møtets protokoll signerte herrene [[Oluf R. Roll]], Petersen, E. Moe og Hoem.  

Example.jpg|Bildetekst2

 

Optikus E. Larsen ble eier av Egge gård da han gifta seg med enka etter Rosenvinge. Imidlertid gikk det ikke lang tid før Larsens gardmannstid fikk sin sorti. Steinkjer kommune kjøpte da gården, men solgte deler av den tilbake til Larsen på seinhøsten 1885.<ref>''Dagsposten'' 1. november 1885.</ref>  Steinkjer kommune var altså eiendomsbesitter i søndre del av Egge gård iberegnet Steinvika og Eggebogen. Uthavna i Eggebogen har vi tidligere sett så å si ble annektert ved at Rosenvinge ga Steinkjer kommune tillatelse til å bygge de tre fortøyningsanordningene (duc d`Alber) i 1860.

Nordre Trondhjems Amtstidende meldte 4. september 1874 at «endnu en Dampsag til agtes oprættet paa Eggebogen». Tre svensker hadde forhandlet seg fram til leie av grunn i Eggebogen og Steinvika av innehaversken av Egge gård for å etablere dampsag i «Stenvigen». Dette foretaket omtaler Kjell Saxvik som «Stenviken Sågbolag».<ref>«Hadelendingen på Egge gård».</ref> Men allerede ved inngangen til 1870-åra hadde proprietær [[Herman Løchen]] (han med [[Sundnes brenneri]] på Inderøy) begynt forberedelsene til og planeringen av et område for dampsag og kai i Eggebogen.<ref>«Den gamle mølles historie».</ref>  Løchen gikk som kjent konkurs i [[1875]], og i [[1877]] annonseres auksjon over Løchens dampskipsanlegg i Eggebogen den 24. mars.<ref>''Nordre Trondhjems Amtstidende'' 15. mars 1877. </ref>  23. juli samme år ble det avholdt 2. gangs auksjon over anlegget.<ref>''Nordre Trondhjems Amtstidende'' 17. juli 1877.</ref>  I 1877 ser vi og at Stenvigen Dampsag kom i drift.<ref>''Kirknesvaag sagbruk & høvleri A/S: 75 års sagbrukshistorie 1917-1992'' side 14.</ref> Den neste dampsaga som kom opp i området var [[Nordsjø brug]] A/S, og hovedmannen bak det foretaket var [[Anders Bentsøn Grinaker]] som var kommet fra [[Hadeland]] i [[1879]] og som i [[1882]] overtok Egge gård. Kildene strides litt omkring denne etableringa, for i årbok fra [[Verdal]] hevdes det at bruket ble startet i 1880,<ref>«D/S Værdalen. En levende legende fra Trondheimsfjorden»</ref>  mens i Wicklem Pedersens Steinkjerbok sies det 1882.<ref>''Steinkjer 100 år'' side 233</ref>  Avisa Dagsposten i Trondheim skriver at A.B. Grinaker begynte med oppføringen av dette sagbruket i april 1880, og at saga åpnet driften den 16. august med ikke mindre enn 40 mann og en dampmaskin med «20 Hestes kraft hvormed drives to Grindsage, en Kantcirkel og Stavskjæreri». Avisa forteller videre at eierens tanke var å skipe ut de foredlede trevarene til utlandet.<ref>''Dagsposten'' 21. august 1880.</ref>  En annonse fra 1881 forteller at maskinistposten ved Nordsjø brug var ledig, hvilket bare understreker at bruket var eldre enn fra 1882.<ref>''Dagsposten'' 9. mars 1881.</ref>  Dette bruket, som etter å ha vært eid av trelastfirmaet [[Sven Haug]] i [[Drammen]], ble overtatt av [[Helge Rein By Brug]] i [[1896]], var bygd opp der brenneribestyrer Løchen hadde startet planeringsarbeidet for si dampsag med kaianlegg.  

[[Fil:Taugbanen fra By i Eggebogen .jpg|miniatyr|Den siste av bukkene for taugbanen fra tresliperiet på [[Byafossen]] før den nådde «Vinkelen» i [[Eggebogen]] som vendte retningen slik at den kom fram til «Baillbua» på [[Bogakaia]], som var utskipingshavn for tremasseballene produsert av [[Helge-Rein-By Brug]]. Fra Årbok for Egge Historielag 2021]]

Det skulle enda gå noen år før det vi kjenner som Boga-kaia kom på plass. Men så oppdaget vi en liten pussighet der avisa Indhereds-Posten skriver om den påtenkte taubanen fra Byabruket og en i den forbindelse avholdt «Forsøgsexpropriasjonstakst ved Nordsjø Brugs Territorium over Jordafstaaelse til en veistump fra Homnæsveien og ned til Dampskibskaien.» Veistumpen skal ha vært ca. 50 alen lang og ekspropriasjonstaksten ble enstemmig satt til 1500 kroner. Da bruket søkte om tillatelse til å sette opp taubanebukkene med fri grunn, «(…) skulde kommunen faa fri grund til Veistumpen som fører ned til Dampskibskaien i Eggebogen». <ref>''Indhereds-Posten'' 15. mars 1898.</ref> Ved et lykkens treff var Ananias Kleven til stede på kommunestyremøtet som skulle behandle saken, han så nemlig litt lenger enn en del andre og ba saken utsatt til havnestyret hadde behandlet den – siden man antok at banen ville gå over Steinkjer kommunes havneanlegg i Eggebogen. Derved fikk byens styrende både råd og dåd til å fremme flere nødvendige motkrav mot Helge Rein By Brugs tremassefabrikk og den påtenkte taubanen.  

Men hva med den forannevnte dampskipskai av 1898? Dette må sannsynligvis dreie seg om den kai som enten Herman Løchen eller Nordsjø Brug lot bygge for å få skipet ut sine produkter. Her kunne selvsagt dampskipene legge til når de ikke kom opp elva på grunn av lavvann, flom, strømforhold eller andre årsaker. Sannsynligheten taler nemlig for at de her slapp den havneavgiften som ble avkrevd av Steinkjer kommunen når de gjorde bruk av de dertil oppførte duc d`Alber fra 1860-åra – som vitterlig ble stående til langt ut i det 20. århundre.

Mudring, bygging av forstøtningsanordninger, duc d`Alber i elva så vel som i Eggebogen, er alt i hop gode bilder på et samfunn som ville noe – opp og fram.

*[[Bjerke, Thor]], [[Sven Hjorth-Johansen]], [[Hans Petter Kristoffersen]] og [[Roar G. Nilsson]]: ''Banedata `94'', Oslo 1994.

Sparbu (tidligere kommune)

[[Kategori:Beitstad (tidligere kommune)]]

[[Kategori:Stod (tidligere kommune]]

[[Kategori:Havner]]