Buslitsmann

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Buslitsmann er et ord for en jordeier som har blitt hus- og gårdløs, og som derfor kunne si opp en avtale med en leilending og ta tilbake bygsla jord mot en kompensasjon.

I Magnus Lagabøtes landslov er det presisert at leieavtalen måtte sies opp seinest i jula for overtagelse året etter. Jordeieren måtte bevise at han hadde blitt buslitsmann, og han måtte betale ett års jordleie som kompensasjon til leilendingen. Denne bestemmelsen var den samme som i Frostatingslova, så den går langt tilbake i tid.

Christian IVs Norske Lov av 1604 innførte et krav om at jordeieren måtte eie minst halvparten av gården og ha bygselsrett for å kunne si opp en leiledning, såfremt han da ikke eide hele gården. Kompensasjonen ble videreført, og ble fra da av kalt utminnelsespenger. Christian Vs Norske Lov av 1687 videreførte dette.

Ordninga ble i mange tilfeller misbrukt. På 1600- og 1700-tallet ser man en rekke tilfeller der bønder brukte den for å skaffe gårder til egne barn. En måte å misbruke ordninga på, var å selge gården til en jordløs mann og bygsle den fra ham. Da var eieren teknisk sett husløs, og kunne kaste ut leilendingen. I 1780 kom en forordning om at bare den som selv hadde bygsla bort gården kunne ta den tilbake, og dermed forsvant den muligheten for misbruk. Odelsloven av 1821 gjorde det til hovedregel at en odelsløser som var buslitsmann hadde rett til å kaste ut leilendingen, såfremt gården hadde vært odelsgods da den ble bygsla bort.

Kilder og litteratur