Bygsel

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Bygsel er et ord for å leie jord. Dette var regulert, ved at det var fastslått ved lov hvem som hadde bygselsrett, og hvordan leia skulle beregnes og innkreves. Bygselslovgivninga ble stående helt til 1965, da bygsel ble erstatta av forpaktning. Ordet brukes fortsatt om leie av tomter, tomtefeste, men er altså egentlig et utdatert ord nå.

Det norrøne verbet byggja betydde 'å leie bort', og jorda som ble leid bort ble kalt bygsla. Fra dette fikk man et nytt verb, bygsla, som kunne bety både å leie og å leie bort. Det ble fra 1500-tallet bare brukt om leie av jordeiendom. Opprinnelig var bygsel kun leie av jordeiendom til leilendinger, men over tid begynte det også å omfatte annen leie av tomter, for eksempel til bolighus. På Vestlandet brukte man også ordet bygsel om leie til husmenn, men dette var regulert av andre lover og bestemmelser.

Bygselsrett

Det var ikke uvanlig at en gård hadde flere eiere, og reglene om bygselsrett ble innført for å ordne forholdet mellom dem. Regelverket ble utforma på 1500-tallet, og ble i all hovedsak liggende fast etter dette. Som hovedregel hadde den som eide den største parten bygselsretten alene. Dersom eierne hadde like store parter, skulle «beste mann» ha bygselsretten – i betydningen den med høyest økonomisk og sosial status. Sto de sosialt likt, skulle bygselsretten deles mellom dem. Regelen om «beste mann» falt bort i Christian Vs Norske Lov fra 1687. Gårdparter som var skilt ut stein og reint – det vil si med delesteiner og striper av upløyd jord (reiner) – kunne være underlagt en særskilt bygselsrett, knytta til hvordan de var utskilt. Den som hadde bygselsretten ble omtalt som 'bygselsrådig'.

I praksis var det mange som valgte å dele bygselsretten selv om de ikke nødvendigvis sto likt. Prinsippet var da at hver mann bygsla sin jord. Særlig på Vestlandet, der man hadde høy grad av teigblanding, var det vanlig at de enkelte brukerne bygsla fra sin part framfor at man så på gården som helhet.

Den som hadde bygselsretten, enten formelt eller de facto, kunne bestemme hvem som skulle få leie gården når en bruker falt fra. Han krevde også inn bygselsavgiftene. Lovverket var uklart på om han måtte dele disse med de andre eierne, og det ser ut til at det i praksis oftest var slik at den bygselsrådige beholdt avgiftene selv. Den bygselsrådige beholdt retten til tømmeravvirkning i skogen på bygsla eiendom, da det var begrensninger på hvor mye skog en leilending kunne ta ut. Dersom den bygselsrådige ble hus- og gårdløs kunne han si opp bygselsavtalen og ta tilbake jorda mot en kompensasjon til leilendingen. Han ble da buslitsmann.

Bygselseddel

Kontrakten mellom jordeier og leilending kalles bygselseddel, bygselbrev, festeseddel eller festebrev. Etter Christian Vs Norske Lov av 1687 var det krav om at den skulle tinglyses, og som oftest ble dette gjort. Men tinglysinga skjedde fram til 1800-tallet stort sett i form av et kort notat i tingboka. Det var sjelden at hele innholdet ble innført i panteboka og nevnt i panteregisteret. Når det gjelder krongods er bygsel nevnt i fogderegnskapene, og i noen tilfeller er hele dokumentet gjengitt der. Noen fogder hadde også en egen bygselsprotokoll.

Bygselsavgifter

Jordeierne fikk i utgangspunktet landskylda som betaling fra leilendinger. Denne var fastlåst, lav og ble beskatta nokså hardt. Det var derfor svært gunstig for jordeiere å bygsle bort jord, ettersom bygselsavgiftene kom i tillegg til landskylda. Fastsetting av disse var langt mer fleksibelt enn landskylda, og inntektene var skattefrie. Alt på 1600-tallet ser man at bønder begynte å selge ut parter som ikke kunne bygsles bort, og fokuserte på jord med bygselsrett.

Størrelsen på avgiftene var svært beskjeden i senmiddelalderen, men med økende etterspørsel etter jord på 1500-tallet begynte de å vokse. Tidlig på 1500-tallet kalles avgiftene jordveitsle eller jordemuter, og det varierte hvordan de ble krevd inn. Senere på 1500-tallet ble det et fast mønster, der man krevde inn to avgifter. Den ene ble betalt når avtalen ble inngått, og den andre ble betalt hvert tredje år.

Førstebygselen, også kalt førstetake, første stedsmål eller (gård)festing, var den største av avgiftene. Den var lenge uregulert, slik at det ikke var noe tak på størrelsen, verken i forhold til landskylda eller absolutt. Leilendingene klagde på dette, men for jordeierne var det en mulighet til å justere når landskylda var satt altfor lavt. Først i 1684 ble det bestemt at førstebygselen skulle være 10 riksdaler per skippund. Dette var en nedjustering; fogdene hadde pleid å ta noe mer for krongods, og bøndene kunne ligge langt over.

Tredjeårstake, også kjent som holding, landboveitsle, landbohold, husbondhold, åbygsel, tredjepenger m.m., ble krevd inn hvert tredje år, første gang tre år etter inngåelse av avtale. Perioden henger sammen med at dette var den vanlige leieperioden for jord i høymiddelalderen. Egentlig var det ikke tillatt å kreve nye avgifter ved kontraktfornyelse – bøndene måtte da ha nøyet seg med landskylda. Dette forbudet ble stort sett ignorert. I Bergenhus len ble tredjeårstake legalisert i 1561, og i 1578 ble den legalisert i hele landet. Den ble da satt til 1 daler per skippund eller laup. Denne satsen ble tatt inn i Christian IVs Norske Lov fra 1604, og ble stående uendra.

Avgiftene var en svært viktig inntektskilde for de som hadde bygselsrett. For krongodset mener man at de fram til 1680-åra kunne utgjøre et tillegg på omkring 40 % av landskylda. For private jordeiere var den enda viktigere, ettersom de betalte skatt av landskylda. Da avgiftene ble låst i 1684 førte det til et betydelig inntektsfall for mange. Utover på 1700-tallet var det stadig flere som brøt reglene, og staten gjorde sjelden noe som å stoppe dette.

Etter hvert som prisstigninga hadde ført til at leia ble altfor lav – den lave landskylda ble stående fast og forhindra justering – begynte mange å dele den opp til årlige avgifter. Regelverket ble i økende grad ignorert, og under en gjennomgang på 1800-tallet fant man at førstebygselen noen steder hadde blitt svært høy, mens den andre steder hadde falt bort til fordel for høyere, årlige avgifter.

Utover på 1800-tallet ble de aller fleste leilendinger sjøleiere, og lovverket om bygsel var svært utdatert. Regelverket fra Christian Vs Norske Lov fra 1687 ble allikevel stående helt til det ble erstatta av lov om forpaktning i 1965.

Bygselshusmenn

På Vestlandet var det vanlig å betale en årlig leie for husmannsplasser, og dette ble ofte omtalt som bygsel. Regelverket for dette lå i husmannslovgivninga, ikke i bygselslovgivninga. På Østlandet krevde man ikke inn slik leie; der kom betalinga fra husmannen i form av arbeidsplikt på gården.

Kilder og litteratur