Om forsiden
Eiker er kjent som bygdenavn tilbake i
middelalderen, og det var egen tingkrets og
leidang.
Eker len ble opprettet i
1388, men omfattet også
Modum,
Sigdal og
Krødsherad, samt
Kobbervik ved
Drammensfjorden. Seinere kom dette området under
Akershus len, men Eiker var igjen eget len i perioden fra
1602 til
1660.
Eiker har også vært et prestegjeld, som omfattet sognene Haug (hovedsognet), Fiskum, Bakke og Nedre Eiker. Eiker herred ble opprettet i 1838, og i 1885 delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker.
Nye arkeologiske funn viser at det har bodd mennesker på Eiker for 11.000 år siden, og en rekke funn fra ulike epoker dokumenterer at det har vært stor aktivitet i dette området. Det mest kjente av disse oldfunnene er Hoen-skatten, som er den største gullskatt fra vikingtida som er funnet i Skandinavia.
Områdets nyere historie er preget av beliggenheten mellom det som i lang tid var to av Norges største byer, Drammen og Kongsberg. Skogbruk, tømmerfløting og sagbruksdrift var viktige næringsveier på Eiker ved siden av jordbruket. Det var også betydelig bergverksdrift, både i regi av Kongsberg Sølvverk, Hassel Jernverk, Eidsfos Jernverk og andre. I tillegg vokste det tidlig fram andre former for industri, som Krogstad Spigerfabrik, Ekers Papirfabrik, Solberg Spinderi, samt teglverk, kalkbrenneri og diverse annen industri.
Fra 1870-tallet og framover var treforedlingsindustrien dominerende, med fire
cellulosefabrikker, tre
papirfabrikker og tre
tresliperier. Av disse er det i dag kun
Hellefoss AS som fortsatt er i virksomhet. Av andre støree bedrifter fra nyere tid kan nevnes
Den norske Galoge-og Gummivarefabrik, som fortsatt er i drift under navnet
Trelleborg-Viking.
Mal:Portal liste
Smakebiter fra artikler
Syntese: Helheten er mer enn summen av de enkelte deler. Her illustrert ved en detalj fra Georges Seurats (1859-91) bilde La Parade, malt med pointillistisk teknikk.
Foto: Georges Seurat. La Parade (1889)
betyr sammenstilling (
gresk synthesis). Innenfor humaniora eller åndsvitenskap betegner ordet syntese helt generelt en forening av et mangfold til en helhet slik at den framstår som en enhet («helheten er mer enn summen av de enkelte delene»). Syntese er et vanskelig begrep. Ofte stilles det i opposisjon til analyse. Syntese dreier seg om bygging, analyse om spalting; syntese om konstruksjon, analyse om kritikk. Skillet mellom syntese og analyse går igjen i nesten alle vitenskaper. En historisk syntese er en sammenfattende teori eller framstilling av en nærmere bestemt historisk enhet. Den historiske syntesen er dermed overordnet andre og mindre omfattende framstillinger, som kan sies å utgjøre byggesteiner i syntesen. Når vi formulerer oss på denne måten, gir vi inntrykk av at en framstilling må være svært omfattende for å kunne kalles en historisk syntese. Ordet blir reservert for studier av svært lange kronologiske perioder eller svært store territorielle enheter, for eksempel av typen
Immanuel Wallerstein:
Det moderne verdenssystem, der forfatteren gir en syntetiserende framstilling av framveksten av det kapitalistiske jordbruk og den europeiske verdensøkonomi i perioden 1450 til 1640, basert på sosiologisk forskning og en rekke historiske enkeltstudier. Men begrepet syntese kan også forstås på en mer relativ måte. Vi kan snakke om synteser på forskjellige nivåer, nærmest som et hierarki – som for eksempel kan strekke seg fra lokale enheter, via regioner og nasjoner til transnasjonale konfigurasjoner eller for den saks skyld «verdenssystemer». En syntese på ett nivå kan være underordnet en delteori på et høyere eller mer omfattende nivå, som
Ottar Dahl har påpekt.
Les mer…
Smakebiter fra artikler
Jon Sørensen og familien.
Foto: 1910-åra (Akershusmuseet/Digitalt Museum)
(fødd i
Sandnes 23. august 1868, død i
Ullensaker 1936) var lærar,
fylkesskule- og
folkehøgskulemann. Han var det ein kan kalle ein skuleentreprenør, ein av dei nokså mange i samtida som grunnla og leia privatskular på idealistisk grunnlag. Mange av dei gjorde seg også sterkt gjeldande innan det offentlege skulesystemet, og det gjeld i høg grad Jon Sørensen. Det meste av yrkeskarrieren sin hadde han på
Romerike, og mest kjend er han som eigar og styrar av
Eidsvoll folkehøgskole 1908-1918. Dette vart i samtid og ettertid vurdert som eit særs vellykka tiltak. Men eit samanfall av familiekrise og
dyrtid under
fyrste verdskrigen, gjorde at Sørensen gav opp prosjektet og la ned skulen. Han gjekk deretter igjen over i det offentlege skuleverket.
Les mer…
Drosjeholdeplassen i Sandvika - på hjørnet av det som i dag heter Kinoveien og Gågaten, fotografert i 1920. I bakgrunnen middelskolen - «Rønna» - som ble revet i 1962. Foto utlånt av Bærum bibliotek.
,
Solvikveien 9 på
Blommenholm, tidligere
Ramstadsletta 2 på
Høvik, er et av Norges største taxiselskaper. Helt siden
Drammenbanen ble åpnet i 1872, hadde vognmenn med hest fraktet folk til og fra jernbanestasjonene. Virksomheten fikk konkurranse fra drosjebilene fra begynnelsen av 1920-årene. Asker og Bærum Taxi har sin opprinnelse i
Bærum Drosjeeierforening, som ble etablert i
Sandvika 21. april 1922 av 20 drosjeeiere, med Ole Aamodt som formann. Han hadde drevet med offentlig hesteskyssbefordring siden 1911 og brakte den første drosjebilen til
Bærum i 1915.
Les mer…
Olav Gurvin fotografert ca. 1935.
Foto: Ukjent/Oslo Museum.
Olav Gurvin (født 24. desember 1893 i Tysnes, død 31. oktober 1974 i Oslo) var musikkforsker. I 1957 ble han landets første professor i musikkvitenskap, og dermed en sentral skikkelse i etableringen av norsk musikkvitenskapelig forskning.Olav Gurvin hadde lærerprøve fra Volda i 1916 og tok examen artium som privatist i 1919. Han ønsket å studere musikkvitenskap, men da faget ikke var del av fagkretsen ved universitetet i Kristiania, studerte Gurvin i utlandet, blant annet ved universitetet i Heidelberg og i Berlin.
I 1928 tok han først filologisk embetseksamen og senere samme år avla han den første magistergraden innen musikkvitenskap i Oslo, om norsk programmatisk musikk, med Fartein Valen og Ole Mørk Sandvik som sensorer. I 1938 tok han doktorgraden på avhandlingen Frå tonalitet til atonalitet, som bidro til forståelsen av tolvtonemusikkens fremvekst.
I 1937 ble Gurvin fast foreleser i musikkvitenskap ved universitetet, og arbeidet fra da av med å bygge ut faget. På samme tid var han også lærer ved ulike Oslo-skoler. Også på 1920-tallet hadde han livnært seg som lærer, ved Nesna og Stord lærerskoler. Gurvin ble dosent i 1947, og i 1957 ble han landets første professor i musikkvitenskap. Da hadde han 1953-1954 besøkt flere universiteter i USA for å studere den musikkvitenskapelige undervisningen der, og i 1951 hadde han fått opprettet
Norsk Folkemusikkinstitutt.
Les mer…
Amund Bentzen, bildet er utstilt i Singsås kyrkje.
Foto: Singsås menighetsråd/Støren kirkelige fellesråd.
Amund Nøkleby Bentzen (fødd 17. mai 1903, død 19. mai 1969) var ein teolog og gardbrukar frå Hakadal. Han var sokneprest i Kjerringøy og Haltdalen. Under andre verdskrigen var han lokal leiar innanfor motstandsrørsla.
Under
andre verdskrigen var Amund Bentzen leiar for
Heimefronten i
øvre Gauldal. Han vart arrestert av tyskarane i februar 1945, og utsett for særs harde påkjenningar under fangenskapet. På grunn av dette fekk han seinare problem med helsa. Ved Haltdalen kyrkje er det reist ein minnestein over Bentzen for innsatsen han gjorde i krigsåra.
Les mer…
Faksimile fra Aftenposten 29. oktober 1981: utsnitt av omtale av Olaf Sunde ved hans bortgang.
Olaf Sunde (født 14. mars 1915 i Meland i nåværende Alver kommune, død 26. oktober 1981) var jurist. Han var sekretær og juridisk konsulent for Norsk Losforbund 1945-1961, og deretter leder for LOs juridiske kontor fram til 1980.
Sunde var 1941-1942 fullmektig hos overrettssakfører Pål Schiefloe på Nes på Romerike. Han var deretter bestyrer av Schiefloes forretning fra 1942 til 1944, da han etablerte kontor under eget navn. Schiefloe, som døde i tysk fangenskap i 1944, var gift med Sundes senere kone, Ester. Parallelt med sin egen virksomhet var Sunde sekretær for Norsk Losforbund 1945-1961, og redaktør av “Losen” fra 1948 til 1961.
Sunde ble leder for
LOs juridiske kontor i 1961, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1980. Han engasjerte seg i denne perioden også i internasjonale verv gjennom den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Han var medlem av den norske ILO-komite fra 1964 til 1980, og deltok på alle de årlige internasjonale arbeidskonferansene i Genève i disse årene. Fra 1969 til 1980 var han også medlem av ILOs styre, og han var medlem av ILOs komité for organisasjonsfrihet.
Les mer…
Drosjeholdeplassen i Sandvika - på hjørnet av det som i dag heter Kinoveien og Gågaten, fotografert i 1920. I bakgrunnen middelskolen - «Rønna» - som ble revet i 1962. Foto utlånt av Bærum bibliotek.
,
Solvikveien 9 på
Blommenholm, tidligere
Ramstadsletta 2 på
Høvik, er et av Norges største taxiselskaper. Helt siden
Drammenbanen ble åpnet i 1872, hadde vognmenn med hest fraktet folk til og fra jernbanestasjonene. Virksomheten fikk konkurranse fra drosjebilene fra begynnelsen av 1920-årene. Asker og Bærum Taxi har sin opprinnelse i
Bærum Drosjeeierforening, som ble etablert i
Sandvika 21. april 1922 av 20 drosjeeiere, med Ole Aamodt som formann. Han hadde drevet med offentlig hesteskyssbefordring siden 1911 og brakte den første drosjebilen til
Bærum i 1915.
Les mer… Olav Gurvin fotografert ca. 1935.
Foto: Ukjent/Oslo Museum.
Olav Gurvin (født 24. desember 1893 i Tysnes, død 31. oktober 1974 i Oslo) var musikkforsker. I 1957 ble han landets første professor i musikkvitenskap, og dermed en sentral skikkelse i etableringen av norsk musikkvitenskapelig forskning.Olav Gurvin hadde lærerprøve fra Volda i 1916 og tok examen artium som privatist i 1919. Han ønsket å studere musikkvitenskap, men da faget ikke var del av fagkretsen ved universitetet i Kristiania, studerte Gurvin i utlandet, blant annet ved universitetet i Heidelberg og i Berlin.
I 1928 tok han først filologisk embetseksamen og senere samme år avla han den første magistergraden innen musikkvitenskap i Oslo, om norsk programmatisk musikk, med Fartein Valen og Ole Mørk Sandvik som sensorer. I 1938 tok han doktorgraden på avhandlingen Frå tonalitet til atonalitet, som bidro til forståelsen av tolvtonemusikkens fremvekst.
I 1937 ble Gurvin fast foreleser i musikkvitenskap ved universitetet, og arbeidet fra da av med å bygge ut faget. På samme tid var han også lærer ved ulike Oslo-skoler. Også på 1920-tallet hadde han livnært seg som lærer, ved Nesna og Stord lærerskoler. Gurvin ble dosent i 1947, og i 1957 ble han landets første professor i musikkvitenskap. Da hadde han 1953-1954 besøkt flere universiteter i USA for å studere den musikkvitenskapelige undervisningen der, og i 1951 hadde han fått opprettet
Norsk Folkemusikkinstitutt.
Les mer… Amund Bentzen, bildet er utstilt i Singsås kyrkje.
Foto: Singsås menighetsråd/Støren kirkelige fellesråd.
Amund Nøkleby Bentzen (fødd 17. mai 1903, død 19. mai 1969) var ein teolog og gardbrukar frå Hakadal. Han var sokneprest i Kjerringøy og Haltdalen. Under andre verdskrigen var han lokal leiar innanfor motstandsrørsla.
Under
andre verdskrigen var Amund Bentzen leiar for
Heimefronten i
øvre Gauldal. Han vart arrestert av tyskarane i februar 1945, og utsett for særs harde påkjenningar under fangenskapet. På grunn av dette fekk han seinare problem med helsa. Ved Haltdalen kyrkje er det reist ein minnestein over Bentzen for innsatsen han gjorde i krigsåra.
Les mer… Faksimile fra Aftenposten 29. oktober 1981: utsnitt av omtale av Olaf Sunde ved hans bortgang.
Olaf Sunde (født 14. mars 1915 i Meland i nåværende Alver kommune, død 26. oktober 1981) var jurist. Han var sekretær og juridisk konsulent for Norsk Losforbund 1945-1961, og deretter leder for LOs juridiske kontor fram til 1980.
Sunde var 1941-1942 fullmektig hos overrettssakfører Pål Schiefloe på Nes på Romerike. Han var deretter bestyrer av Schiefloes forretning fra 1942 til 1944, da han etablerte kontor under eget navn. Schiefloe, som døde i tysk fangenskap i 1944, var gift med Sundes senere kone, Ester. Parallelt med sin egen virksomhet var Sunde sekretær for Norsk Losforbund 1945-1961, og redaktør av “Losen” fra 1948 til 1961.
Sunde ble leder for
LOs juridiske kontor i 1961, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1980. Han engasjerte seg i denne perioden også i internasjonale verv gjennom den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Han var medlem av den norske ILO-komite fra 1964 til 1980, og deltok på alle de årlige internasjonale arbeidskonferansene i Genève i disse årene. Fra 1969 til 1980 var han også medlem av ILOs styre, og han var medlem av ILOs komité for organisasjonsfrihet.
Les mer…
