Kræmers industrianlegg i 1965. Kilde: Perspektivet museum
Stakkevollveien 35 (Tromsø). Eiendommen «Godthaab» (g.nr 119 b.nr 174) på Stakkevollveien i Tromsø ble solgt av Petter W. Pettersen til Hagbart Kræmer i 1917.
Hagbart Kræmer var født og oppvokst i Melvik, og var etterkommer av Cæsar Læsar Kræmer, som kom til Tromsø i 1811.
Hagbart Kræmer var ishavskipper fram til år 1939, da han solgte sin siste ishavsskute «Storis».
I 1918 bygde Kræmer et sjøpakkhus på eiendommen, det vil si en liten bygning hvor han oppbevarte fangst- og fiskeredskaper. Da firmaet «Hagb. Kræmer, Tromsø» ble etablert i 1938, ble sjøpakkhuset ominnredet og det ble satt i gang produksjonen med salting av fisk og pakking av fersk fisk for eksport. Firmaet produserte også tørrfisk. Seinere produserte firmaet frossenfisk og filet. Les mer …
D/S «Hamar» var en dampbåt som mellom 1888 og 1951 gikk i lokaltrafikk på Mjøsa. Båten, den første som Hamar Dampskibsselskap anskaffa, har blitt kalt «lokalbåten framfor alle lokalbåter», og var særlig viktig folk på Neslandet. I dagligtalen gikk den under navnet «Hamar'n». En modell av D/S «Hamar» er utstilt på Mjøssamlingene på Minnesund. Båten hadde samme besetning i mange år. Kaptein var Martin Larsen, som også var disponent i Hamar Dampskibsselskab. Styrmann gjennom 47 år var Georg («Jørg») Gundersen, som også bodde om bord på båten. Les mer …
MB «Litleveiren» M 20 VA. Bygd på Bjørkedalen til Årset notlag som eigde og brukte båten så lenge den varte.
Båten hadde krum stamn og stemne/stemnestykke (mellomstykke frå fremste ende av kjølen skråande opp i 2 fots lengde til bakkant av framstamnen på ein 30-foting).
MB Litleveiren set Landnota
MB Litleveiren M 20 VA slepar
Denne konstruksjonen, at stamnen starta langt bak under båten, var vanleg på gavlbåtar bygde til bruk med landnot. At kjølen vart kort gjorde båten rask å svinge/styre (når du jakta på fisk fylgde du ofte fjøra med lite klaring). Når du skulle drage fram nota var det viktig å kome godt fram i fjøra med båten slik at det vart lite klaring under nota for å berge fisk. Brukarane sa det ofte på denne måten: "Båten var god i fjøra". Ved bygging hadde den runde kjølforma den fordelen at det var lett å "få båten utyve", å gi den ein "rund bunkje" (rund i botnen med god berevne). Ulempa var at båten flaut så høgt i sjøen at den ikkje fekk "vatn på tvora (propellen)" når nota var i sjøen (lite last bak). Båtane var derfor ofte uberegnelege ved manøvrering utan last, propellen drog luft ved oppbakking og gikk i fjøra eller kaia med for stor fart. Var det fleire ombord samtidig såg ein ofte at ledige folk gjekk så langt bak på båten dei kunne når tida for oppbakking nerma seg for "å få vatn på tvora". Les mer …
Faksimile fra Aftenposten 8. oktober 1980: Utsnitt av nekrolog over Anders K. Orvin.
Anders Kristian Orvin (født 24. oktober 1889 i Hattfjelldal, død 2. oktober 1980) var geolog, deltaker på flere ekspedisjoner til polare strøk, og direktør ved Norsk Polarinstitutt. Anders Kristian Orvin vokste opp i Hattfjelldal, under navnet Olsen, der faren var prest fram til 1904, deretter flyttet familien til Kristiania. Ved folketellingen i 1910 er han som student, fortsatt under navnet Olsen, bosatt med familien i Majorstuveien 28 i Kristiania. Les mer …
Hardanger Fartøyvernsenter sin logo
Hardanger Fartøyvernsenter (HFS) er ei stifting som samstundes er både eit museum og eit levande verft i Norheimsund i Hardanger. Stiftinga vart etablert i 1984 og har mange ulike tenester innan fartøyvern, nybygging og restaurering av klinkbygde småbåtar, og museumsverksemd. Ho er óg aktiv innanfor attføring av vanskelegstilt ungdom, lærlingeplassar, leirskule og reiseliv. Sidan 2007 er senteret ei eining i Hardanger og Voss museum. Norsk Kulturarv tildelte HFS og SJ «Mathilde» Olavsrosa i 1999.
Verftet er navet i HFS sin verksemd. Her gjeras det praktiske restaureringsarbeidet, ofte er det store og krevjande restaurerings- og dokumentasjonsoppdrag. Restaureringa fylgjer antikvariske retningsliner, så lite som mogleg skiftes ut og det som vert skifta blir erstatta av material med same kvalitet og lik handverksmessig utføring som det gamle. Målsetjinga er at fartøya skal vernast som flytande kulturminne. Eit anna viktig mål er å føre handverkskunnskapen som elles ikkje er aktuell i vanlege kommersielle samanhengar vidare. Les mer …
|