Foto av Ola Bergfall, truleg frå 1920-talet Foto: Ukjend
Ola Ingvald Larsson Bergfall (Bergfald) (1896-1928) var ein gardbrukar og fråhaldsmann frå Bergfall på Ertvågsøya i Aure kommune. Han studerte ved Nordmøre fylkesskule på Bremsnes i Averøy.
Bergfall var ein sentral person i Aure fråhaldslag, som var eit lokallag av Det Norske Totalavholdsselskap. Elles var han leiar av Bergfall songkor (på folkemunne kalla "Skrekkje" eller "Bergfallskrekkje").
Aure fråhaldslag æra Ola L. Bergfall med ein minnestein, etter at han døydde av lungebetennelse berre 32 år gamal. Ola L. Bergfall engasjerte seg sterkt i arbeidet som Aure fråhaldslag dreiv. Innsatsen hans vart sett stor pris på, han vart mellom anna omtala som ein av fleire "kjende og dugande menn i avhaldsarbeidet på Nordmøre". Og i 1929, året etter at Bergfall gjekk bort, vart det halde fylkesstemne for Nordmøre fylke av DNT på Aure. Her vart minnet etter Bergfall og fleire andre personar heidra. Blant anna deltok Ole E. Flovik, sokneprest i Aure frå 1922 til 1936, med ein minnetale om Bergfall. Les mer …
Kjerkjesteinen ved Solskjel. Foto: Olve Utne
Kjerkjesteinen (uttale /"çerʰçestɛ:’n/ ( nominativ/ akkusativ), /"çerʰçestɛ:na/ ( dativ)) er ein stor stein som ligg 90 meter nordom tunet på Solskjel, ved sørenden av ei opa slette, på Solskjelsøya i Aure kommune på Nordmøre. Tradisjonen seier at det var brukeleg å kvile der og skifte om til kyrkjeklede på veg ut mot Hamna (620 meter nordafor), der dei gikk ombord i båtane og tok seg over Edøyfjorden, ei fjordkryssing på 2,68 nautiske mil (4,96 km), til Edøykyrkja i eldre tid. I nyare tid har vestenden av steinen vorte bortsprengt for å gje meir plass til vegen, men størsteparten står enda på plass. Les mer …
Inngangen til den eldste gruva, som ligger langt nede i lia. Foto: Chris Nyborg (2013) Averøya kobberverk (oppr. Averøen Kobberwærk) med tilhørende gruver i Dyrsetlia på Averøya ble drevet i perioder på 1800-tallet. Malmforekomstene ble først funnet omkring år 1800. I 1806 ble det gitt konsesjon for drift til Mikkel Grendahl og interessenter. Den siste perioden med aktivitet i gruvene var i 1916– 1917.
Den første perioden med drift varte fra 1806 til 1813. Det ble åpna flere gruver i Dyrsetlia, der det var betydelige forkomster av kobberkis. Man åpna også gruver i Stokkdalen og Vassdalen, men disse ga ikke like godt resultat. De første gruvene var ikke spesielt dype, ettersom man fant kobberkis på overflaten og et stykke inn i fjellet. Malmen ble i første omgang kjørt på sleder fra Flatset og deretter frakta med skip til Løkken Verk i Meldal. I det svært ulendte terrenget var det et slit å få fram sleder med opptil et tonn malm. Hans Grøn Bull forteller i Noget om Qvernæss og Grib paa Nordmøer (1817) at foretaket ikke gikk i balanse, og derfor ga opp driften.
Etter at den første prøveperioden ble avslutta i 1813 var det ingen aktivitet fram til 1830. Da kom det inn engelsk kapital, og Averøya kobberverk ble etablert med eget smelteverk på Kalvøya, som var i drift til omkring 1848. Smelteverksbygningen er delvis bevart som driftsbygning på Steinsvika. Det ble gjort store investeringer, anslagsvis omkring 86 000 spesiedaler. Man begynte i denne perioden å trenge dypere inn i fjellet, med gruveganger som strakte seg opptil 200 meter inn. Driften ble opprettholdt til omkring 1850. Da den ble nedlagt hadde man ikke tjent inn noe av investeringene. Les mer …
Bedehuset «Louises Minde» er eit kristeleg forsamlingshus som vart bygd på Leira på Tustna i 1923. Thore P. Leren ( 1855- 1947) var pådrivar for å få huset reist. Huset vert bruka til kristeleg møteverksemd, basarar med meir. Det var til å byrja med strid om kva dette huset skulle brukast til. I 1922 vart det halde eit møte der det vart ordskifte ang. byggjinga av huset. Mange ungdomar ynskte at huset skulle vera eit ungdomshus, med eit breiare bruksområde enn det reint kristelege. Det vart ei splitting i bygda, noko som førde til at det etter kvart vart reist eit eige frilynt ungdomshus. Les mer …
Svartådalen er ein seterdal sentralt i Trollheimen, innafor grensene til Rindal kommune. Setrane her er rydda kring 1730 av tre gardbrukarar frå Indre Romundstad i Rindalen. Seinare kom setrane på handel og vart oppdelte, slik at i 1810 hadde desse fire gardsbruka på Romundstad setrar i dalen: Oppistuggu Indre, Austistuggu Indre, Utistuggu Ytre og Austistuggu Ytre. I tillegg hadde Tretta øvst i Rindalen den nedste setra i dalen. Utover 1800-talet begynte så gardbrukarar i Rennebu å kjøpe setrar i Svartådalen. Først var Bruholt, som kjøpte halvparten av seterretten til Austistuggu Ytre Romundstad i 1813. Sju år seinare kjøpte brukaren på Sørstuggu Grindal halvparten av seterretten til Utistuggu Ytre Romundstad, og om lag samstundes kjøpte Reitås den andre halvparten. Les mer …
|