Forside:Prosjektgruppen Historisk infrastruktur

Prosjektgruppen Historisk infrastruktur Toll- og skipsanløpslister • Kobbereksportprosjektet • Branntakstprosjektet • Prishistorisk database Om Prosjektgruppen Historisk infrastruktur Prosjektgruppen Historisk infrastruktur er en uavhengig prosjektgruppe som i perioden 2014 til våren 2017 hospiterte ved Norsk lokalhistorisk institutt. Etter NLIs sammenslåing med Nasjonalbiblioteket fra 1. januar 2017 er Historisk infrastruktur blitt en del av Tidvis AS. Historisk infrastrukturs mål er å gjøre tilgjengelig historisk kildemateriale for et bredt publikum. Hovedmålgruppen er skolen, det historieinteresserte publikum og forskere. Tilgjengeliggjøringen av kildematerialet har blitt gjort ved å transkribere, digitalisere og legge ut historisk kildemateriale fra 1600-, 1700- og 1800-tallet i egenutviklede søkbare databaser. Formidling har skjedd gjennom en utstilling med aktivitetsopplegg, undervisningsopplegg for skoler, flere radioserier og vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler.   Les mer ...   Smakebiter fra artikler Utsikt over Christiania havn 1800. Fra Gamle Christiania-billeder. Christiania tollsted betjente den største importhavna på Østlandet på 1700-tallet. Byen hadde vært et handelssentrum helt siden vikingtiden, men fikk et oppsving i trelasthandelen med blant annet England fra tidlig på 1600-tallet. Flere utenlandske handelsmenn og investorer innvandret til byen i denne perioden og grunnla dynastier som skulle prege byen i flere århundrer; for eksempel trelastfaktoren James Collett som kom hit i 1683. Byen kom til å bli preget av trelasthandelen, men fungerte også som importhavn av luksusvarer ved siden av mat- og nyttevarer som korn og tekstiler. Nevnes kan for eksempel at Christiania var en stor mottager av fargestoffer. Både til den spirende tekstilindustrien på Østlandet, men også til hjemmefarging og til bygninger og interiør. Utvalget fargestoffer nærmest eksploderte rundt midten av århundret.   Les mer … Fra 1767 ble det pålagt alle bygg i norske byer å ta ut brannforsikring. Dette ble registrert i branntakster som fremdeles er bevart på statsarkivene (Bilde: Oslo domkirke. Maler: Edy) Branntakster gir forhåndsvurderinger av bygningers forsikringsverdi, framfor at takseringen gjøres etter at skaden er skjedd. I 1765 ble det påbudt å tegne brannforsikring for alle bygninger i norske kjøpsteder. I 1767 ble den statlige brannforsikringsinnretning ”Den almindelige brandcasse” etablert. Byggene i landets kjøpsteder ble taksert og registrert i Branncassen med detaljer som spenner fra byggematerialer, formfordeling og antall etasjer, til detaljer om interiør som jernovner, tapeter inn i protokoller, og arkivert. For bygningene på landet var det frivilling å tre frivillig inn i ordningen. I Christiania (Oslo) var situasjonen noe annerledes. Byen hadde hatt en privat forsikringsordning siden 1755 og ordningen ble derfor frivillig her. Dette har den konsekvens at materialet for Christiania er noe uoversiktlig, mens de andre kjøpstedene i Norge har komplette og godt organiserte protokoller. Brannkassematerialet i Norge på 1700-tallet kan således deles opp i tre kategorier, som skiller seg kvalitativt fra hverandre. Branntakstprotokollene fra kjøpstedene i Norge i perioden 1767-1814, Landbygningenes branntaksasjonsforretninger 1767-1814 og materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» i samme periode. De to førstnevnte finnes i arkivet etter Kommersekollegiet – kjøpstedenes branntakster finnes også som duplikat i stiftsamtarkivene – mens materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» (den private brannkassen) finnes i arkivet etter Christiania magistrat.   Les mer … Inngangen til Gammelgruva, som ble åpna i 1654. Foto: Olve Utne (2010) Løkken kobberverk ble grunnlagt i 1654 i dagens Orkland kommune (tidl. Meldal kommune, og la grunnlaget for tettstedet Løkken Verk. Det har også vært kjent som Meldal kobberverk. Kobberverket var lenge det nest største i landet, etter Røros. Det ble nedlagt så sent som i 1987. Det første malmfunnet ble gjort i 1646 på gården Løkken. Det skal ha vært skredderen Lars Olufsøn som fant malmen, mens broren Arent Olufsøn ble den som satte igang skjerping i 1654, og som delte førstefinneretten med Peder Erkisson Niure. Allerede året etter tok lagmann Nicolaus Paulsen over rettighetene og etablerte det første partisipantskapet. I privilegiene av 13. mai 1657 fikk verket en cirkumferens på tre mil. Det ble anlagt smeltehytte på Svorkmo i 1656, og etter funnet av en ny forekomst på Høidal i 1659 ble det også smeltehytte ved Grutseter.   Les mer … Tollkammeret i Drøbak. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket Drøbak tollsted, opprinnelig Sand tollsted, omfatta det meste av Follo fogderi, med ladeplassene Drøbak, Hvitsten med flere, og Bragernes fogderi med ladeplassene Røyken, Hurum, Holmsbu med flere. I 1779 gikk Holmsbu over til Holmestrand tolldistrikt. Rundt 1711 ble tollboden flytta til Drøbak, som hadde flest anløp av ladestedene i distriktet. Sand tollsted, eller Sand og Drøbak tollsted ble allikevel fortsatt brukt som navn på tollstedet gjennom hele 1700-tallet. Først i 1814 fikk det navnet Drøbak tollkammer. Tollstedet ble nedlagt i 1962.   Les mer … I februar 1770 ble det annonser for blant annet Bohe-te og grønn te i Norske Intelligenz-Seddeler. Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina. Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til.   Les mer … Tegning av kakaofrukt. Det er frøene, kakaobønnene, som brukes til å lage sjokolade. Fra Franz Eugen Köhler, Köhler's Medizinal-Pflanzen utg. 1897. Kakao var den første av drikkene med eksotisk opphav som ble populære i Europa. Europeerne møtte drikken i Sør-Amerika, og brakte den med seg tilbake til Europa. Først kom den til Spania, men den spredde seg etter hvert også til andre europeiske land. I Europa ble den tilpasset lokal smak ved at man i større grad kokte den på melk, ikke vann, slik den opprinnelig ble servert. Etter hvert som økt tilgang på sukker økte gjennom 1600- og 1700-tallet ble det også brukt i kakaoen. Trolig kom det noe kakao til Norge alt på 1600-tallet, men de fleste av de tidlige sporene finner vi på 1700-tallet. Disse forteller litt om tilgjengelighet både målt i mengde og pris, men også i lys av kjøpekraft.   Les mer …		Se også Formidling gjort av prosjektgruppen Historisk infrastruktur Utstillingen Det sanselige 1700-tallet Prosjektrapporter About the project and its databases in English   Prosjektets databaser (på nettstedet Tidvis) Historiske toll- og skipsanløpssider