 Bullgården fra 1767 var Fredrikstads tollkontor. Foto: Trond Svandal : Fredrikstad ble grunnlagt i 1567 etter at Sarpsborg var blitt brent av svenskene, og borgerne ønsket å flytte byen til Glommas munning. Den nye byen skulle få en tett forbindelse til sjøveis handel. Fredrikstad fikk også form av festningsby. Handelen i byen ble preget av trelasten som ble fløtet på Glomma og de nærliggende sagene. I 1731 ble det til Fredrikstad importert varer som mandler, muskat og fargestoffet mønje. Skipene som ankom Fredrikstad i 1786 var fordelt med omtrent 1/3 fra Danmark, 1/3 fra England og 1/3 resterende steder som Frankrike, innenriks i Norge, Polen, Skottland og Belgia. Les mer …
 Tollkammeret i Drøbak. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket Drøbak tollsted, opprinnelig Sand tollsted, omfatta det meste av Follo fogderi, med ladeplassene Drøbak, Hvitsten med flere, og Bragernes fogderi med ladeplassene Røyken, Hurum, Holmsbu med flere. I 1779 gikk Holmsbu over til Holmestrand tolldistrikt.
Rundt 1711 ble tollboden flytta til Drøbak, som hadde flest anløp av ladestedene i distriktet. Sand tollsted, eller Sand og Drøbak tollsted ble allikevel fortsatt brukt som navn på tollstedet gjennom hele 1700-tallet. Først i 1814 fikk det navnet Drøbak tollkammer. Tollstedet ble nedlagt i 1962. Les mer …
 Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der. Foto: Chris Nyborg (2014) Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.
Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%.
De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi. Les mer …
 I februar 1770 ble det annonser for blant annet Bohe-te og grønn te i Norske Intelligenz-Seddeler. Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina.
Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til. Les mer …
 Tegning av kakaofrukt. Det er frøene, kakaobønnene, som brukes til å lage sjokolade. Fra Franz Eugen Köhler, Köhler's Medizinal-Pflanzen utg. 1897. Kakao var den første av drikkene med eksotisk opphav som ble populære i Europa. Europeerne møtte drikken i Sør-Amerika, og brakte den med seg tilbake til Europa. Først kom den til Spania, men den spredde seg etter hvert også til andre europeiske land. I Europa ble den tilpasset lokal smak ved at man i større grad kokte den på melk, ikke vann, slik den opprinnelig ble servert. Etter hvert som økt tilgang på sukker økte gjennom 1600- og 1700-tallet ble det også brukt i kakaoen.
Trolig kom det noe kakao til Norge alt på 1600-tallet, men de fleste av de tidlige sporene finner vi på 1700-tallet. Disse forteller litt om tilgjengelighet både målt i mengde og pris, men også i lys av kjøpekraft. Les mer …
Kaffe ( bokmål) eller kaffi ( nynorsk) er en drikk som lages av frø fra kaffetreet, Coffea arabica. Treet er viltvoksende i Afrika, og dyrkes i dag overalt i tropiske strøk. Det dyrkes også andre varianter, som Coffea liberica, Coffea robusta og Coffea stenophylla. Hver frukt på treet inneholder to frø, som kalles kaffebønner. Disse ristes og males før man brygger kaffe på dem. Kaffe nytes oftest som en varm drikk, men kan også drikkes nedkjølt som iskaffe. I Norge har kaffen en viktig plass i sosiale sammenhenger, og nordmenn bruker i snitt ti kilo kaffe i året. Man mener at kaffen først ble introdusert i Norge mot slutten av 1600-tallet. Den var da en luksusvare, som var forbeholdt den velstående del av befolkninga. Kaffen nevnes først skriftlig i Norge i skiftet etter overtollbetjent Nicolai Flyg fra 1694; han etterlot seg blant annet en kaffekjele. Gjennom 1700-tallet ble kaffen mer utbredt i overklassen, og på 1800-tallet begynte prisene å bli slik at kaffen fikk større utbredelse også på landet. Les mer …
| 
