Saemien Sijte - sørsamisk museum og kultursenter i Snåsa er et sørsamisk spesialmuseum med samlinger som dekker distriktene fra Femunden til Saltfjellet, inkludert sørsamisk kultur i snevrere forstand så vel som tidligere umesamisk kultur. Organisasjonen Saemien Sijte ble etablert som en kulturforening i 1964, og hadde i startfasen som hovedmål å realisere planen om et samisk kulturhus med en samling av bruksting, samiske bygninger/husvær og andre ting av kulturell og historisk interesse som kunne gi et bilde av sørsamisk liv og historie. Byggeprosessen tok lang tid, men dagens lokaler ble endelig ferdigstilt i 1979 og offisielt innviet den 3. november 1980. Det viste seg snart at plassbehovet i praksis var større enn det bygningen kunne romme, bl.a. på grunn av behov for flere faglige ansatte. I statsbudsjettet for 2019 er det etter mange års arbeid satt av midler til nybygg.
Museet driver systematiske registreringer av faste kulturminner og innsamling av foto. Katalogen over gjenstandene er ordnet kronologisk. Materialet fra registreringen av faste kulturminner er behandlet elektronisk, og en kan søke ut opplysninger på flere stikkord. Kopier av materialet er tilgjengelig. Museet har fotosamling som består av ca. 1200 bilder tatt fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Motivene omfatter sørsamisk kultur, reindrift, landskap og portretter, og gjelder det sørsamiske området fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør og tilsvarende områder på svensk side. Materialet er systematisk ordnet. Filmene kan lånes ut. Les mer …
 Russisk-ortodoks kors avbildet på et postkort fra Petsjenga (Petsamo) Foto: Digitaltmuseum.no/Hardanger og Voss museum ( ru. Печенга) eller Petsamo ( finsk og svensk), frå skoltesamisk Peäccam ( nordsamisk Beahcán) er namnet på landområdet rett austom riksgrensa mellom Sør-Varanger kommune i Norge og Murmansk fylke i Russland. Området er skoltesamisk frå gammalt av, og i si moderne utstrekning utgjer området austdelen av Pasviksiidaen, heile Petsamosiidaen og den vestlige delen av Suenjel-siidaen. Området kom under russisk kontroll i 1533.
Området ble fra begynnelsen av 1600-tallet til først på 1800-tallet betraktet som et felles norsk-russisk skattland, det såkalte fellesdistriktet. Fram til 1813 skatta skoltene både til Russland og til Danmark-Norge, men dei sto under russisk verdslig og kyrkjeleg jurisdiksjon. I perioden mellom 1814 og 1826 kravde heller ikkje Sverige-Norge skatt av skoltane. Området vart anerkjent under russisk jurisdiksjon ved grensekonvensjonen av 1826.
I og med Tartutraktaten i 1920 vart mesteparten av området lagt til Finland, men i 1944 vart det innlemma i den daverande Sovjetunionen og utgjer i dag hovuddelen av Petsjengskij rajon i Russland. Les mer …
Pitesamisk grammatikk kan, som andre språks grammatikkar, delast inn i fonologi (lydlære), morfologi (bøyingslære) og syntaks (setningslære). Innafor lydlæra liknar pitesamisk på andre samiske språk i det at forskjellen på fonetisk stemtheit mellom «stemte» og «ustemte» konsonantar i seg sjølv kan vera vanskelig å oppfatte for mange. Forskjellen kjem vel så mykje til uttrykk i pre- og post-aspirasjon og i bruk av eventuelle glidevokalar. Den dynamiske trykket ligg generelt på første stavinga i ordet. Vokal- og konsonantlengda har ein tendens til å vera omvendt proporsjonal i ulike grammatiske former av same ordet — såkalla stadieveksling. Tilsvarande vil vokalen (diftongen) i første stavinga ofte variere artikulasjonsstad etter vokalen i neste stavinga, eller såkalla omlyd. I formlæra ber pitesamisk preg av ein rikdom av former, i og med at det finst ni grammatiske kasus i substantiva og pronomena; og verba blir bøygd i tre personar, tre tal, fire tider og fem modi. I setningslæra kan vi legge merke til at setningsstrukturen SOV (subjekt–objekt–verb) framleis er relativt vanlig, og på same måten som elles i samiske språk og i bl.a. trønder og nordnorske dialektar får vi ikkje subjekt–verbal-reversering i samband med spørjeord: Mav biena bårrá? (‘Kva hunden et?’). Les mer …
Det var hausten 1987 eg deltok på reinsjakt i Lesjafjella første gongen. Eg hadde flytta til bygda fem år før som tilsett bygdebokforfattar. Eg hugsar at første året eg budde i den bygda stussa eg over kvar det vart av mange av karane når vi kom inn mot 20. august, og at det var vanskeleg å avvikle møte frå den datoen og tre vekers tid utover.
Men det fekk eg raskt kunnskap om: reinsjakta! Eg har mange gonger seinare tenkt på kor mykje som ligg i mor Åses utsegn til Peer om å renne til fjells månadsvis i travle onna – det var nok ikkje noko gamle Ibsen tok ut av fantasien, nei. Les mer … | 
