 Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15.september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av. Foto: Tor Olav Haugland (2019) var fem år der okkupasjonen preget det lokale produksjonslivet og politiske styret. Vestre Toten var i 1940 en kommune med ca 6500 innbyggere og et flatemål på omkring 160 km². Hovedforskjellen fra dagens kommunale inndeling er at Eina var egen kommune på denne tiden. Ved invasjonen var det ingen militære trefninger mellom norske og tyske styrker, men tyskerne drepte fire sivile. Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble aldri bombet eller sprengt, og ble opprettholdt gjennom krigsårene som norsk statsbedrift. Nasjonal Samling med sine 150-200 medlemmer besatte de sentrale posisjoner i kommunen, men var hemmet av fraksjonsvirksomhet og indre uenighet – i tillegg til motstand og uvilje fra befolkningen. Ved kapitulasjonen ville ikke den tyske kommandanten på Raufoss trekke seg tilbake før på ettermiddagen 13. mai 1945. Les mer …
Blikkenslagerarbeidet var en spesialitet i Totens fogderi. På slutten av 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet var det svært mange blikkenslagere i dette distriktet, som i dag utgjør Toten-kommunene og deler av Gjøvik kommune, nemlig Vardal og Biri. Det de produserte, var mindre ting til husholdningen og til melkestellet, slik som bøtter og spann, trakter og siler, auser og melkebonker, kaffekjeler og kasseroller. Over hundre forskjellige varer kunne de største verkstedene tilby.
Den eldre garde av blikkenslagere som produserte alle disse gjenstandene til daglig bruk, er borte, men enkelte kan fremdeles håndverket. De lager litt til salg på markeder og som suvenirer. Hvis vi finner sinkbøtter og baljer i butikkene nå, er de nesten sikkert produsert i Asia. En norsk blikkenslager er i dag en bygningshåndverker som lager og monterer ventilasjonsanlegg, takrenner, beslag og nedløpsrør. Spesielle taktekkinger kan også forekomme.
Blikkenslagerarbeidet var for øvrig bare ei av de mange husflidsgreinene som bygdene på vestsida av Mjøsa var kjent for. Eilert Sundt kalte distriktet for «landets mest industrielle bygdelag» og mente da den omfattende produksjonen av blant annet blikktøy, vevtøy, karder, ur, kniver, knapper og treskjeer. Les mer …
 Julie Alfstad deler ut diplomer etter avslutta svømmekurs i Pellervika i Brumunddal i 1967. Julie Alfstad (født Almerud 14. mai 1926, død 21. november 2003) var kroppsøvingslærer, turninstruktør og svømmelærer. Alfstad, også kjent som «Svømme-Julie», lærte flere tusen barn i Mjøsområdet å svømme gjennom de mange kursa hun holdt i etterkrigstida.
På hjemstedet Brumunddal hadde Alfstad svømmekurs i mange år. Kursa, som ble holdt i blant annet Kvernveita (nedafor Streket) og i Pellervika, kunne samle 50-60 barn hvert år. I Håjendammen i Østre Toten og tjernet Sillongen i Vestre Toten var det også mange som lærte å svømme av Julie. Aftenposten var i juli 1986 til stede på Sillongen, og meldte at dette var den 40. sommeren som Julie «lærte totningene å klare seg selv i vannet». Les mer …
 Elton skole. Til venstre er den eldste skolebygningen, som ble flytta hit i 1898, mens den større bygningen til høgre ble oppført i 1925. , Øverbyvegen 303 i Vestre Toten, ble etablert som folkeskole i 1898. Skolen ble nedlagt i 1959, og i bygningene har det seinere vært blant annet skole for barn med talevansker og barnevernsinstitusjon. Stedet ligger ca. 2 kilometer øst for Raufoss. I 2013/2014 pågår det en reguleringsprosess, der det søkes om at Elton skole gjøres om til boligformål m.m. Les mer …
 Personer fra Totenlaget holder lagets fane, med det norske flagget i bakgrunnen. Bildet er tatt på Norsk Folkemuseum i 1953. Totningene i Oslo har sia midten av 1800-tallet vært ei stor innflyttergruppe i hovedstaden. Flyttinga fra totenbygdene, 10-12 mil nord for Oslo, er et eksempel på den gradvise urbaniseringa av Norge gjennom de siste 150 åra. I motsetning til utvandringa til Amerika, som begynte omtrent samtidig, har flyttinga til hovedstadsområdet pågått kontinuerlig over et svært langt tidsrom, og tallet på utflyttere har sannsynligvis passert tallet på utvandrere.
Historikeren Jan Eivind Myhre skriver i Oslo bys historie at folk fra bygdene nord og øst for hovedstaden var de største innflyttergruppene fram til slutten av 1800-tallet. Ikke minst gjorde kommunikasjonsutviklinga det lett å reise. Norges første jernbane gikk fra Christiania til Eidsvoll, og der var det forbindelse til de mange dampskipa som gikk på Mjøsa. Etter 1902 ble Gjøvikbanen en direkte og enkel forbindelse mellom Gjøvik-Toten og hovedstaden. I Kristiania-folketellinga for 1910 er det registrert 1109 personer med fødested Toten, enten Østre eller Vestre. I tillegg kommer de som bodde i Aker, Lørenskog og andre bygder i nærheten av Kristiania.. Les mer …
 Oppland fylkesting en gang i 1910-åra. Som ordfører møtte Th. Skaug også på fylkestinget. Eina-ordføreren Skaug, med grått skjegg, står som nummer to fra venstre i bakerste rekke. Foto: Hilda Julin (født 25. april 1861 på Eina, død 1948) var lærer og lokalpolitiker på Eina på Toten. Th. Skaug var ansatt ved Sønsteli skole i hele 40 år, fra 1883 til 1923, og i perioden 1911-22 var han ordfører. Skaug var en av de mange bygdelærerne som sto sentralt i kommunepolitikken. Han mottok Kongens fortjenstmedalje i gull, overrakt av skoledirektør Eftestøl. Th. Skaug ble i 1891 gift med gardbrukerdattera Laura Hansdatter Sivesind (1864-1911) fra Vestre Toten, og de kjøpte gardsbruket Øvregård, opprinnelig en del av garden Skinnerviken. Ekteparet Skaug fikk etter hvert seks barn, tre jenter og tre gutter. Dattera Gudrun og sønnene Asbjørn og Harald tok lærerutdanning, som faren. Disse tre og eldstesønnen Aksel ble også politisk aktive, og satt i herredsstyrene i nabobygdene Eina og Kolbu. Skaug-familien var i første halvdel av 1900-tallet en av de mest innflytelsesrike slektene på Toten. Les mer … | 
