Herrnhuterne: Forskjell mellom sideversjoner

==Norske herrnhutere på 1700-tallet==

==Vekkelsen på Lista==

Vi må gå litt tilbake i tid, til slutten av perioden da Green og Rennord var ledere i bevegelsen. Da var også en annen prest med i bevegelsen, nemlig [[Søren Bugge (1721–1794)|Søren Bugge]], som var sokneprest til [[Vanse prestegjeld]] fra 1767 til 1791, og en tid også prost på Lista. Han var forøvrig også far til biskop [[Peder Olivarius Bugge (1764–1849)|Peder Olivarius Bugge]] i [[Nidaros bispedømme|Nidaros]]. Han hadde vokst opp i et pietistisk hjem, og ble tidlig med i brødremenigheten i hjembyen Christiania. Broren [[Hans Wilhelm Bugge (1725–1792)|Hans Wilhelm Bugge]] ble sosietetsarbeider i Christiania og Bergen, altså en som hjalp folk i menigheten - ikke ulikt en [[diakon]] i tradisjonell kristendom.  

Herrnhuterne hadde en renessanse i 1820–30-årene som fikk betydning for misjonsbevegelsen i den ­lutherske kirke i Norge. Noe av det som utløste dette var at herrnhuteren [[Niels Johannes Holm]] kom til Christiania i 1821 og var her til 1835. Dette førte til en sterk vitalisering av virksomheten. Det ble etter hvert ganske folksomt i «Salen» i 2. etasje i [[Nedre Slottsgate]] 15, og folk måtte også stå på gangen. Det var mest folk fra det lavere borgerskap, men virksomheten tiltrakk seg også nysgjerrige fra alle samfunnslag. Også fra de akademiske miljøene, herunder teologiske studenter, som han hadde et godt forhold til og flere av disse ble opptatt i sosieteten. Omfanget ble snart slik at Holm ble rapportert inn til biskop [[Frederik Julius Bech]] da dette var i strid med [[Konventikkelplakaten]]. Biskopen skulle vurdere saken, men Holm søkte de verdslige myndighetene kongen om tillatelse. Han fikk i februar 1822 kongens godkjennelse til å ha åpne møter i sosieteten i Christiania, til tross for at et samlet presteskap gikk imot dette, og denne beslutningen fra kong [[Karl III Johan|Karl Johan]] banet vei for den senere opphevelse av Konventikkelplakaten i 1842, på tredje forsøk. Holms støtte hos de verdslige myndighetene kan sees på som en forsterkning av den motvirkning Holm sto for mot det norsknasjonale svenskehatet, og han kom selv i konflikt med den nasjonale vekkelses fremste menn. Høsten 1823 nådde aktiviteten i Nedre Slottsgate et høydepunkt, da det kunne være opptil 180 til stede på møtene, i en sal som bare hadde kapasitet på 70.

I Trondheim hadde herrnhuterne vært fraværende helt siden 1740. I 1804 ble så [[Peder Olivarius Bugge (1764–1849)|Peder Olivarius Bugge]] biskop der, og som sønn av tidligere nevnte Søren Bugge hadde han blitt oppdratt i et herrnhutisk hjem. Han drev ikke selv noe direkte virke for bevegelsen, men var samtidig sterkt knytta til dem. Da han lå for døden i 1849 var det ikke domprosten eller en annen geistlig han tilkalte, men herrnhuternes sosietetsarbeider. Han hadde også vært på besøk i Herrnhut sammen med sin onkel. Sosieteten i Trondheim ble grunnlagt nyttårsaften 1822, og begivenheten fant sted i bispegården. Også sosieten i Trondheim søkte om et tilsvarende fritak fra Konventikkelplakaten som Holm hadde fått i 1822.  Alle Trondheims myndigheter og prester gikk imidlertid imot, bortsett fra biskop Bugge. Selv om biskopen ikke var medlem, i hvert fall ikke offisielt, hadde han ved å stille bispegården til disposisjon gitt et tydelig godkjentstempel på sosietetet. Avslaget kom fra kongen i Stockholm i november 1824, og allerede året etter reiste sositetsarbeidere, M.H. Windekilde og hans kone, tilbake til Tyskland. Holm og Bugge opprettholdt sitt gode forhold, gjennom brevveksling og biskopen støttet Holm økonomisk. Det ble allikevel en del aktivitet, og et varig spor finner vi i stedsnavnet [[Christiansfeld (Trondheim)|Christiansfeld]] på [[Bakklandet|Øvre Bakklandet]]. Der ble det i 1840-åra oppretta et boligområde av og for herrnhuterne, med navn etter den danske kolonien. [[Kristiansfeld gate (Trondheim)|Kristiansfeld gate]] har i sin tur fått navn etter området.

I Trondheim hadde sosietetet som ble grunnlagt i 1822 overlevd, selv om sosietetsarbeiderne forsvant og tillatelsen til å drive offentlig virke uteble. [[Julius Begtrup]] kom inn som leder for et vennelag mens han var lærer på  realskolen. Han ble sokneprest til [[Røros prestegjeld|Røros]] i 1845, og dansken [[H.H. Wolter]] kom da inn i sosietetsarbeider etter å ha vært misjonær i Dansk Vestindia. Brødrene hadde et eget hus ved [[Vår Frue kirke (Trondheim)|Vår Frue kirke]], med en møtesal som ble kjent som Tippmannsalen etter sosietetsarbeidere [[Carl August Tippmann]] (født 1826 i Sachsen)<ref>"Trondheim byleksikon", 1996</ref>, en av Wolters etterfølgere. Tippmanns virke strakk seg fra 1858 til 1901. Hans etterfølger [[N. Jensen (forstander)|N. Jensen]] holdt ut til 1928, da han forlot landet. Da hadde sosietetet drevet med underskudd i flere år, og man kunne ikke lenger vente tilskudd fra utlandet.

==Referanser==

*[https://snl.no/Brødremenigheten Brødremenigheten] i [[Store norske leksikon]]

*[https://snl.no/pietisme Pietisme] i [[Store norske leksikon]]

* Øverland, Per: [https://nbl.snl.no/Anne_Margrethe_Ingebrigtsdatter Anne Margrethe Ingebrigtsdatter] i ''Norsk biografisk leksikon''.

* Øverland, Per: [https://nbl.snl.no/Catharina_Freymann Catharina Freymann] i ''Norsk biografisk leksikon''.  

* Fink, Torbjørn: [https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/32831/Fink_Teol4901.pdf?sequence=1&isAllowed=y Herrnhuternes betydning for norsk kristenliv på 1800-tallet.], Spesialoppgave i teologi, høst 2010, Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

[[Kategori:Herrnhutere| ]]

[[Kategori:Sachsen]]