Hokksund Idrettslag

Om Hokksund Idrettslag etter sammenslutningen i 1959

Hokksund idrettslag rekrutterer medlemmer fra Hokksund og omegn og fikk sitt navn etter en sammenslutning mellom Eiker Ski- og Ballklubb og IF Falk-kameratene 12. desember 1959. Bakgrunnen var at de to klubbene året før hadde samarbeidet om leie av Falkbanen på Ringeriksveien i Hokksund. Falk-kameratene hadde her klubbhus, som Ballklubben manglet. Den eneste striden på stiftelsesmøtet stod om navnet. Det første styret bestod av Jørgen Stokken, formann, Per Bjørn Hansen, nestformann, Petter Ensrud, kasserer, Hans Kristoffersen, sekretær, og Erling Haare, styremedlem. Fram til 75-årsjubileet i 1979 hadde følgende lang fartstid i styret: Harald Haugen, Halvor Holthe, Arne Sanden, Hans Kristoffersen, Jan Henrik Eriksen, Erling Haare, Olaf Wibe, Gustav Gulbrandsen, Aage Hansen, Morten Morten- sen, Sigmund Olsen, Kjell Hæg, Erland Borgersen, Svein Wold, Olaf Helgerud, Sverre Vetterstad, Leif Strøm og Arnt Hole.

Ved sammenslåingen hadde HIL 264 medlemmer, som ved årsskiftet 1964-65 hadde sunket til 204. På halvårsmøtet i 1964 hadde bare 11 medlemmer møtt opp. Styret satte derfor i gang en verveaksjon, som tilslutt gav rundt 300 medlemmer. I 1972-73 kom en ny aksjon medlemmer, som passerte 500 i 1975, og i 1979 568, hvor 255 var over 17 år og 295 under, 17 livsvarige medlemmer og ett æresmedlem.

Det prinsippet som gjaldt for Eiker Ski- og Ballklubb, ble beholdt i det nye idrettslaget, nemlig at hver gruppe hadde ansvar for og sørget for egen økonomi. Inntektene kom fra lotterier, papirinnsamlinger, dugnadsarbeid, underholdning og egne idrettsarrangementer. Styret hadde ansvar for å skaffe penger til overordnede formål, nemlig utbygging av klubbens idrettsanlegg. En sikker inntektskilde for dette formålet hadde vært Hokksund sommerteater, men etter 1960 sviktet disse. Derfor ble anlegget leid ut til Mjøndalen IFs junioravdeling fra 1962 til 1965. Deretter var det lite i bruk og tilsutt revet i 1969. Fra 1968 hadde satset Hokksund på bingo, og det gav mulighet for å realisere anleggs- og utstyrsplaner utover i 1970-årene.

SKI

I Harakollen var nesten alle grunnarbeider i 1959 fullført, og da HIL fikk guttelandsrennet for 1961 kom hopp, stillas og tribune på plass. Utover i 1960-årene fort- satte nødvendig vedlikehold og oppgradering av anlegget, og i 1973 fikk bakken flomlys. Siden ble stedet rammet av mye hærverk, og i 1979 ble det nok engang utført vedlikeholdsarbeid. Tiltross for satsingen i Harakollen slo ikke hopping aldri i gjennom i distriktet, men renn ble regelmessig avholdt på tross av snøfattige vintre Interessen falt enda mer, og bakken oppgitt på midten av 1980-tallet. Ved siden av hoppanlegget kom allerede i 1957 en slalåmløype, som ble betydelig utvidet og forbedret løpet av -70årene. Slalåm i HIL fikk derfor et veldig oppsving tiltross for dårlige snøvintre. Allerede i 1959 forelå planer om en lysløype opp til Lauvtjern. I 1963 ble den realisert ved kronerulling på 7000 kroner og med det samme beløpet fra kommunen, etterhvert lagt om til en rundløype med utgangspunkt i Harakollen. Traseen var ikke helt optimal og flyttet derfor til Stryken i 1972. Grunnarbeidene kostet der 30.000 kroner, hvor 1/3 kom fra kommunen. Senere ble løypa atter lagt om, en varmestue kom opp, og utover i årtiet var det da også veldig mange som benyttet seg av tilbudet. Hver vinter arrangerte skigruppa diverse distriktslangrenn, distrikts- hopprenn, kretsmesterskap og klubbrenn. De påtok seg også Hokksund skoles skirenn, men det tok slutt i 1972. Mange dårlige vintre fulgte, men avlysning forekom nesten ikke. Det nevnte guttelandsrennet i hopp i 1961 ble en stor suksess med 420 deltakere, som bodde på Hokksund skole. På Hokksund kino var det rennrestaurant, rennkontor, underholdning og premieutdeling. Tiltross for kraftig regnvær møtte hele 2000 tilskuere opp.

Etter 1959 hadde langrenn størst interesse, slalåmgruppa ble nedlagt, og i 1963 kom premiehøsten inkludert hopping opp i nesten 200. I sporet fortsatte noen av de aktive fra årtiet før, Ivar Lie Jensen, Sverre Sundhaugen, Henry Skar, Ole Trondsen og Hans Kristoffersen. De yngre årsklassene gjorde det bra med løpere som Petter Hoen, Ivar Sandum, Leif Bredesen, Svein Harald Flata, Dag Hansen, Bror Gevelt, Per Røkeberg, Ståle Lie Jensen og Gunvor Kraugerud. I 1970 ble slalåmgruppa gjenopplivet, og etter noen år klarte unge løpere å hevde seg i denne grenen takket være det nye anlegget. I langrenn kom det i 1970-årene til et enda større oppsving, pga dyktig lederskap i Halvor Holthe, John Kristensen og Mikkjel Thon, lysløypa, fellestrening, skimøter, og trenings- og instruksjonsleire. Sesongen 1973-74 hentet f. eks over 100 førsteplasser. Brødrene Tor Håkon (født 1958), og Geir Holthe (født 1959), presterte således allerede i svært ung alder vinnerløp i absolutt toppklasse med en stri strøm av premier. Ellers gjorde Stein Zetterstrøm og Geir Sundal det bra. Ole Bremseth (født 1961), viste seg tidlig som et kjempetalent i hoppbakken.

FOTBALL

I 1961 overtok kommunen Øvre Eiker Stadion kostnadsfritt fra HIL og EikerKvikk, som forpliktet seg til å spille noen av sine kamper der. Det satt langt inne å få til dette vedtaket, men kommunen skulle til gjengjeld fullføre anlegget og betale for driften. Klubbhuset på Falkbanen holdt ikke lenger mål og stod på leid grunn. Alt i 1960 kom en plan for nybygg og for utbedring av banen. Det tok imidlertid lang tid å bygge huset (1962-67), men selv da var det ikke helt i mål. I 1964 kom egen håndballbane på grass ved siden av. I 1969 bestemte styret grasslegging av fotballbanen, som ble tatt i bruk i 1971 etter et omfattende arbeid med pløying, harving, planering, ny matjord, ny planering og fresing og tilsåing. Det hørte med bearbeiding av treningsfelt, vanningsanlegg, gressklipper og merkemaskin. En grassbane krever godt stell, og forfallet satte fort inn. Om høsten viste den seg bare egnet til trening. I 1978 kom omsider et nytt grassteppe, som fungerte mye bedre.

Yngvar Iversen var trener for A-laget 1959-61. Spillere som gjorde seg gjeldende i begynnelsen av årtiet var bla Sigurd Moen, Erland Klausen, Jonny Abrahamsen, Jan Erik Thorgersen og Hans Kristoffersen. Før 1964-sesongen kom det større seriøsitet over treningen under ledelse av Sigurd Meløe med start i november, løpstrening og pulskontroll underlagt NFFs nye treningsprogram, sirkeltrening og besøk av Ragnar Larsen som fortalte om det nye 4-2-4 systemet. I 1964 manglet laget kun ett mål på opprykk til 4. divisjon, og i 1968 vant de omsider sin avdeling i 5. divisjon og rykket opp etter tre kvalifiseringskamper mot Oslolaget Speed, (0-1, 1-0 og 1-0). Mange spillere hadde utviklet seg veldig i 1960-årene, bla. Olav Blegeberg, Jonny Abrahamsen, Halvard Alstad, Erland Steen, Ole Johnny Jensen, John Anders Blegeberg, superoptimistiske Hans Kristoffersen,Arild Hagen, Tore Askim, Kjell Hæg, Odd Hansen og Einar Lindberg. I 1969 fikk A-laget betalt trener, men allerede året etter bar det ned i 5. divisjon igjen. Utover i 70-årene gikk det noe ikke bedre, men bredden viste seg i 1978 da HIL stilte hele 13 lag. Likevel kom nye talenter med juniorlaget som ble fylkesmester i 1970 og i 1971, (gutter født 1952, 1953, 1954 og 1955). Navn som mange sikkert husker fra dengang var Jan Cato Christoffersen, Rolf Bærland, Leif Brekke, Ivar Styve, John Magne Sømme, Helge Warlo, Svein Dammen, Tor Hannevik, Per Helgerud, Lars Tore Borge, Per Arne Bakke, Stein Moen og Hans Jacob Hæhre. De slo således lag som Strømsgodset, Mjøndalen, Drafn og Åssiden. Mange av dem utmerket seg på A-laget, men ikke nok til klatre oppover i divisjonene. I 1978 var bla Jon Wold, Runar Dammen, Kjell Wold, Ivar Engerud, Ole Bremseth, Pål Thoresen, Tom Arne Engebretsen, Stein Moen, Ottar Lanto, Tor Hannevik og Ole Johnny Jensen tilknyttet A-laget. Alt i alt var det slik at topplaget i perioden 1960-79 begynte sesongen med stor optimisme og ambisjoner, men resultatene innfridde i langt mindre grad. For de yngre årsklassene viste derimot HIL fin bredde over lang tid.