Jakob Eliassen: Forskjell mellom sideversjoner

   

== Til Sør-Sverige ==

Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet  Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk. De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji. Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til [[1947]]. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i [[1945]]. De møttes i bryllupet til [[Charles Parten]] fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.