Kirsten Flagstad: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Kirsten Flagstad.jpg|Kirsten Flagstad|[[Ernest Rude]]/[[Oslo Museum]]|1924}}

'''[[Kirsten Flagstad|Kirsten Malfrid Flagstad]]''' (født [[12. juli]] [[1895]] i [[Hamar]], død [[7. desember]] [[1962]] i [[Oslo]]) var en operasanger med stemmeleie i sopran og var en av 1900-tallets fremste opera- og konsertsangere, omtalt av ''Encyclopædia Britannica'' som 1900-tallets største Wagner-sopraner. Hun debuterte bare 18 år gammel i 1913 på [[Nationaltheatret]] og gjorde først opera- og operettekarriere i Oslo. I 1935 fikk hun sitt store internasjonale gjennombrudd på Metropolitan-operaen i New York. I 1958 ble hun [[Den Norske Opera]]s første sjef.

Kirsten Fladstad ble født i farens barndomshjem Strandstuen i [[Kirkegata (Hamar)|Kirkegata]] 11 på Hamar, som datter av fiolinist [[Michael Flagstad]] (1869–1930) og pianist [[Marie Flagstad (1871–1958)|Marie Nielsen Johnsrud]] (1871–1958).  

 

Hun bodde aldri på Hamar, foreldrene hadde på denne tiden etablert seg i [[Kristiania]] hvor faren var fiolinist, dirigent og etter hvert stortingsstenograf i tillegg til musikkvirksomheten for å sikre en mer stabil inntekt som familiefar, og moren var pianist og repetitør. Den vanskelige økonomiske situasjonen for musikere gjorde imidlertid at de midlertidig bodde hos hans foreldre mens moren var gravid og skulle føde.  

I 1901 fikk familien Flagstad, sammen med og to andre musikerfamilier skjøte på en tomt ved [[Vinderen stasjon]] i [[Aker herred|Aker]]. Her bygde hver familie hvert sitt hus, ferdigstilt i 1902 og de tre musikerhusene ble på folkemunne kalt «de tre musikanter». I 1906 fikk veien navnet [[Ivar Aasens vei (Oslo)|Ivar Aasens vei]] og familien Flagstad adresse til nr 31. Her vokste Kirsten Flagstad opp som den eldste av fire søsken: brødrene Ole og Lasse ble musikere og søsteren Karen-Marie operasanger.

Moren ga den unge Kirsten pianotimer, fra hun var syv år hadde hun også Martin Ursin som lærer. På 10-årsdagen fikk hun notene til Richard Wagners «Lohengrin» og hun lærte seg både rollefiguren Elsa von Brabants sopranpartier og også de øvrige sangpartiene, slik at hun sang mens hun spilte.  

Mens hun gikk på gymnaset i årene 1911 til 1913 var hun en målbevisst sangelev hos sangpedagogen og venn av familien Ellen Schytte-Jacobsen (1876-1959) etter at Schytte-Jacobsen hadde hørt henne synge i sitt eget konfirmasjonsselskap. Deretter gikk hun fram til 1916 i undervisning hos bassen og sangpedagogen Albert Westwang (1885-1957), som lærte henne en fremragende pusteteknikk.

For henne var det et velkomment avbrudd da hun ble gravid og fødte sin datter Else-Marie 17. mai 1920. Hun hadde en forestilling om at det nye familielivet skulle innebære en naturlig avrunding på den nettopp påbegynte sangerkarrieren, men ekteparets usikre økonomi i de vanskelige tidene etter [[første verdenskrig]] gjorde at hun måtte ta sin del av forsørgeransvaret, og etter noen måneder var hun motvillig i gang igjen. Samtidig opplevde hun da at stemmen hadde modnet etter at hun hadde vært igjennom en graviditet,

I 1914 hadde hun rollen som Germaine i ''Les cloches de Corneville'' (Cornevilles klokker) av Robert Planquettes på Nationaltheatret, og det var rollebilde fra denne operetten ble brukt på den norske 100-kronerseddelen.

Hun ble raskt populær blant operapublikummet i hovedstaden, i perioden 1919 til 1921 var hun ved [[Opera Comique]] (avbrudt en periode av svangerskap og fødsel) der også flere i familien var engasjert. I årene fra 1922 til 1924 var hun ved teateret [[Mayol]] i [[Det Norske Studentersamfund|Studentersamfundets]] tidligere lokaler i [[Universitetsgata (Oslo)|Universitetsgaten]] 26, og deretter fram til 1927 tilbake på [[Casino Teater|Casino]] som hadde overtatt lokalene etter Opera Comique i [[Stortingsgata|Stortingsgaten]] 16.

I årene 1928 til 1930 hadde hun stor suksess ved Stora Teatern i [[Göteborg]], blant annet i tittelrollene i operaene ''Aïda'' og ''Tosca''. I 1929 opptrådte hun på Nationaltheatret med sin første Wagner-rolle som Elsa i ''Lohengrin'', som hun hadde fått notene til allerede til sin 10 årsdag.

Sommeren 1932 tolket hun rollen Isolde i Wagners opera «Tristan og Isolde» på Nationaltheatret og hennes prestasjoin her vakte oppsikt langt utenfor landets grenser.

Etter å ha vært engasjert ved Wagnerfestspillene i Bayreuth i [[Bayern]] i 1933/1934, fikk hun sitt store internasjonale gjennombrudd i rollen som Sieglinde i Richard Wagners ''Valkyrien'' på Metropolitan Opera i [[New York]] med premiere 2. februar 1935.  

1. juli samme år ble hun tildelt [[Kongens fortjenstmedalje|Kongens fortjenstmedalje i gull]], og 11. april 1939 ble hun tildelt [[St. Olavsmedaljen]] for «gjennom sin sang gjort Norge kjent i utlandet».  

Hun var engasjert ved Metropolitan frem til 1941, som oftest i partnerskap med den danske tenoren Lauritz Melchior, og disse årene regnes som en Wagner-gullalder. Hun var i denne perioden en verdensberømt dramatisk sopran, og hennes tidligere omfattende opera- og operetteroller ble skåret ned til en håndfull av Wagners heltinner, til tittelrollene i Ludwig van Beethovens «Fidelio», Christoph Willibald Glucks «Alceste» og Rezia i Carl Maria von Webers «Oberon», og mange år senere, som avslutning på karrieren, Dido i Henry Purcells opera «Dido og Aeneas», samt at hun studerte Fricka i «Rhingullet» for den første komplette studioinnspillingen av Wagners ''Nibelungenringen''.

Hun måtte avslå en rekke tilbud om opptredener i utlandet da passet var inndratt. Først da høyesterettsadvokat [[Annæus Schjødt (1888-1972)| Annæus Schjødt]], aktor i landssviksaken mot [[Vidkun Quisling]] og flere av hans statsråder intervenerte på hennes vegne, ble hun renvasket og  [[Erstatningsdirektoratet]] gikk med på at hun kan få nytt pass. Dette ble utstedt 28. november 1946, og hun reiste da til Stockholm.

Hun gjenopptok den internasjonale karrieren med konserter over hele Europa, først i Nice i Frankrike, Royal Albert Hall i London og La Scala i Milano. I 1950 uroppførte hun Richard Strauss' «Vier letzte Lieder» i Royal Albert Hall London, og årene 1951 og 1952 sang hun igjen ved Metropolitan, hvor hun hadde sin siste opptreden i tittelrollen i Glucks «Alceste» i 1952.  

Hennes avskjedsforestilling som operasanger i Norge var i 1953 på [[Det Nye Teater]] i Oslo, som Dido i «Dido og Aeneas» av Henry Purcell. Dette var også hennes siste operarolle internasjonalt, senere samme år på Mermaid Theatre i London.  

1958 ble hun Den Norske Operas første sjef. Her la hun ned et stort arbeid i en pionertid, hevet ikke lønn og brukte også egne økonomiske ressurser for å få det til, gjennom blant annet selv finansiere fem sangere og ga i sitt virke operaen en internasjonal interesse som den vanskelig ville ha fått ellers.

Kirsten Flagstad rollebilde.png|Flagstad som Germaine i operetten ''Les cloches de Corneville'' (Cornevilles klokker) av Robert Planquettes på Nationaltheatret, rolledebut 12. september 1914.{{byline|[[Kirsten Flagstad Museum]]/[[Anno museum]]|1914}}

Kirsten Flagstad var avbildet på den norske 100-kronersseddelen som var i sirkulasjon fra 1995 til 2018. Bildet var et speilvendt rollebilde av den 19 år gamle Flagstad i rollen som Germaine i operetten ''Les cloches de Corneville'' (Cornevilles klokker) av Robert Planquettes på Nationaltheatret i 1914. Hun har også vært avbildet på norske frimerker.

I 2016 ble det dokumentert hvordan Utenriksdepartementet, med ambassaden i Washington i spissen, aktivt motarbeidet henne og prøvde å stanse karrieren hennes i over ti år etter krigen.

Fra 1982 til 2008 sto det i forhagen til [[Wergelandsveien (Oslo)|Wergelandsveien]] 21 i Oslo en portrettskulptur av henne, utført av [[Joseph Grimeland]] (1961), den ble plassert her da [[Norges musikkhøgskole]] var i disse lokalene på den tiden, og hadde tidligere stått i operaens tidligere lokaler i [[Folketeaterbygningen]]. Denne står nå på [[Kirsten Flagstads plass]] utenfor operahuset i [[Bjørvika]], som var en nyanlagt plass som fikk navn etter henne og ble åpnet 11. april 2008, dagen før operahusets åpning.

Følgende veier er også oppkalt etter henne: [[Kirsten Flagstads veg (Hamar)|Kirsten Flagstads veg]] på Hamar, [[Kirsten Flagstads vei (Bergen)|Kirsten Flagstads vei]] i [[Fyllingsdalen]] og [[Kirsten Flagstads vei (Kristiansand)|Kirsten Flagstads vei]] i [[Kristiansand]].

Storsalen i [[Hamar kulturhus]], som hadde offisiell åpning 14. mars 2014 heter Kirsten Flagstad-salen.