Menstadslaget: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Menstadslaget]]''' var et sammenstøt mellom streikende arbeidere og politi som fant sted den [[8. juni]] [[1931]] i nærheten av [[Porsgrunn]]. Utgangspunktet for hendelsen var at [[Norges Arbeidsgiverforbund]] (NAF) hadde tatt ut [[Norsk Hydro]] i sympatilockout våren 1931, men det viste seg at lockouten ikke omfattet en gruppe transportarbeidere ved anleggene [[Menstad lager og losseplass]] på [[Herøya]] og [[Union & Co.]] ved [[Skotfoss]]. De fleste av disse var uorganiserte arbeidsfolk, som arbeidet på personlige kontrakter, og de fortsatte arbeidet etter at lockouten var iverksatt. Fra fagforeningenes side ble disse oppfatta som streikebrytere.

Fagforeningene protesterte, men ledelsen i Hydro nektet å innstille virksomheten. Det sto om et viktig prinsipp, argumenterte ledelsen, «arbeidets frihet.» Konflikten ekskalerte raskt i løpet av mai 1931, og det var flere mindre sammenstøt. Den 30. mai var det en større demonstrasjon, som ble sluppet fram til losseplassen av politiet. Denne endte med at en av kontraktarbeiderne ble jaget vekk da han prøvde å legge fram sin sak, mens en annen ble lempa utfor en skrent – uten at han tok skade av det. En tredje kontraktarbeider som kom i nærkontakt med demonstrantene fikk gå i fred, ettersom han hadde med seg sin mindreårige sønn.<ref>Johansen 1977: 67.</ref> Det var altså på dette tidspunktet en hissig stemning, og en viss grad av voldsbruk, men åpenbart også nok disiplin til at man ikke gjøv løs på en far mens sønnen sto ved siden av. Politimester Roll Hansens avgjørelse om å la demonstrasjonen få gå sin gang var nok en viktig faktor; det ble ikke noen hard front mellom politi og demonstranter. Dette bidro til å holde aggresjonsnivået nede. Samtidig mente Roll Hansen at det var fare for opptrapping, og på kvelden 30. mai sendte han en anmodning om å få oversendt seks politimenn fra Skien som forsterkning.

Det ble igjen innført demonstrasjonsforbud i Porsgrunn, og politistyrken på rundt hundre mann ble plassert ved bryggene på Menstad. Veiene fra både Porsgrunn og Skien ble sperra. Det ble ingen marsj denne dagen, for demonstrantene hadde fått vite at arbeidet var innstilt. I stedet gikk rundt 600 demonstranter i Porsgrunn til politikammeret, der de fikk vite at Berby var løslatt. Demonstrasjonen løste seg så opp etter noen appeller. I Skien var flere hundre arbeidere samla ved Folkets Hus, og fikk vite at arbeidet ved Menstad var stoppa for dagen. Det ble da foreslått å gå til Skotfoss, der det også var streikebrytere i sving. [[Karl Bratsberg]] i Samorganisasjonen mista raskt kontrollen, og Lundin tok talerstolen. Han mente at arbeiderne måtte danne garder for å forsvare seg mot politiet. Rundt 400 mann, med musikkorps, gikk rundt ei mil til Skotfoss. Politiet grep ikke inn; Roll Hansen råda politimester [[Per C. Andersen]] til å forholde seg rolig. På [[Skotfoss Bruk]] fikk driftsbestyrer Allum beskjed om at demonstrasjonen var på vei, og han ba om beskyttelse. Rundt femti mann fra Statspolitiet ble sendt med busser fra Menstad, og ankom Skotfoss fra en annen kant enn demonstrantene. De sto kampklare ved bruene over [[Løveidslusa]]. Demonstrasjonen tok en avstikker innom [[Dalsbygda (Skien)|Dalsbygda]], der de ropte skjellord utafor hjemmene til noen av streikebryterne. På Skotfoss møtte de rundt 200 arbeidere fra bruket og 100 medlemmer av arbeiderungdomslaget. En del trakk seg da de så Statspolitiet ved slusene. På bruket var arbeidet innstilt, som på Menstad, men dette visste ikke demonstrantene. Det ser ikke ut til at verken politiet eller bedriftsledelsen tenkte på at det hadde vært lurt å informere om dette.  

Søndag 7. juni samla mange seg på familien Knudsens eiendom [[Borgestad]], ikke langt fra Menstad, der en statue av [[Gunnar Knudsen (1848-1928)|Gunnar Knudsen]] (1848–1928) ble avduka. Blant de oppmøtte ble det diskutert nye demonstrasjoner, og hva man skulle gjøre når politiet angrep. Det var ikke lenger noen tvil om at det ville skje, i og med at Statspolitiet hadde ankommet. Det var enighet blant kommunistene, som hadde samla seg på den andre sida av elva fra Borgestad, om at de måtte ha en arbeidergarde i front, væpna med staur og steiner.

Det lå nå i kortene at politiet kom til å angripe, og det var mange som var forberedt på å utføre et motangrep når det skjedde. Sperringene skulle brytes, og streikebryterne skulle jages hjem. Politifolkene var utstyrt med køller. De hadde revolvere liggende i Porsgrunn; de fikk ikke ta dem med seg til Menstad. I stedet satt to mann klare for å dra ut med revolverne om det skulle bli behov for det; det skulle dra med motorbåt, ettersom det var fare for å ikke komme fram langs veien. Politistyrken på Menstad ble delt i to, for å møte hvert sitt demonstrasjonstog før Skiens- og Porsgrunnsarbeiderne kunne samles.De ville også sette opp en sperring på et av Borgestads jorder, men Erik Knudsen, Gunnar Knudsens sønn, nekta dem dette. Det ble også lagt ut brannslanger til bruk mot demonstrantene, men det viste seg at vanntrykket var for dårlig til at disse kunne brukes effektivt.

Rundt 35 politimenn venta på Porsgrunnstoget i Menstadsvingen, den som på folkemunne senere ble kalt «Køllesvingen». De andre var plassert på andre strategisk viktige punkter. Totalt var det rundt hundre politifolk på Menstad. Tilskuere fortalte senere at politifolkene virka nervøse og irritable. En god del av dem hadde ikke vært med på slikt før, mens andre hadde erfaring fra demonstrasjoner og arbeidskonflikter. Det var utvilsomt slikt at mange politifolk sympatiserte med arbeiderne. De var lavtlønna sjøl, og sto arbeiderklassen nær. Andre sto på høyresida politisk, og hadde ikke noen sympati med arbeiderne. De var også utenbys fra, og visste lite om bakgrunnen for konflikten. Vitner har fortalt at Roll Hansen var på plass og diskuterte med Thinn, og at det tydelig var Thinn som hadde kommandoen.  

Omkring 16:30 kunne politifolkene høre «Internasjonalen», og demonstrasjonen kom til syne. Det var nå omkring 2000 personer med, med arbeidervernet i spissen. Da demonstranter og politi var rundt femten meter fra hverandre gikk både Thinn og Roll Hansen fram for å snakke med lederne. Heldal stoppa toget, men presset bakfra førte til at de kom vel tett på politilederne. Samtidig begynte noen tilskuere å kaste stein fra Menstadsvingen. Heldal ropte at de skulle slutte, men det var for sent. Thinn avbrøt forsøker på å forhandle, og beordra bruk av vannslanger mot både demonstranter og tilskuere. Samtidig beordra ham stormløp med køller mot demonstrantene, og ropte sine menn fram. Steinkastinga tiltok i styrke, og traff både demonstranter og politi. Det var i ettertid enighet om at steinkasting og bruk av vannslangene skjedde omtrent samtidig, og at det var umulig å si hva som utløste hva. Det ser ut til at det rett og slett ved spenninga som var til å ta og føle på som drev alt framover. Det er enighet om at demonstrasjonen hadde stoppa da vannet ble skrudd på; det sa også Thinn i ettertid. Men da det ble klart at politiet gikk for konfrontasjon beordra Lundin arbeidervernet framover. Nøyaktig hva som skjedde deretter er det uenighet om, og avisene har forskjellige versjoner. Det vi vet er at arbeidervern og politi braket sammen, og at begge sider slo godt fra seg. Musikkorpsene fortsatte å spille «Internasjonalen», og marsjerte forbi slagsmålet. Flere av politifolkene ble fratatt køllene sine. Mange av de unge politifolkene var ikke spesielt veltrent sammenlikna med demonstranter som i mange år hadde drevet med tungt kroppsarbeid. Tallmessig var også de militante demonstrantene langt flere enn politifolkene, og mange av de som ikke var i arbeidervernet rykka framover da sammenstøtet begynte.  

I Menstadsvingen måtte Thinn etter bare et par minutter konstatere at halvparten av styrken hans var nøytralisert, og at noen var alvorlig skadd. Lensmann Jacbosen fra Gjerpen, som var eneste lokale politimann som var med under slaget, angrep alene. Han måtte raskt trekke seg tilbake han også. I bakken ned mot bryggene forsøkte Thinn seg på en ny offensiv, fordi han ville hente tre bevisstløse politifolk som lå igjen. Dette ble møtt med steinkasting, og de måtte trekke seg tilbake igjen. Nå var det et en panikkarta retrett, og noen ble innhenta og fikk juling. Noen av lederne begynte å gripe inn. Ole Heldal redda en politimann ved å henge seg på ham og si at om demonstrantene slo ihjel politimannen, fikke de slå igjen ham også. Politimannen fikk da gå etter å ha gitt fra seg kølla. Demonstrantene ramponerte også bilen til direktøren ved Victoria Hotel i Porsgrunn, som han hadde lånt ut til politiet.

* Johansen, Per Ole: ''Menstadkonflikten 1931''. Utg. Tiden. 1977. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2013041807205}}.

* Johansen, Per Ole: ''«Samfunnets pansrede neve» : statspoliti og ekstraordinær overvåking 1918–1941''. Utg. Gyldendal. Oslo. 1989. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2008062304021}}