323 355
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 121: | Linje 121: | ||
Fordi samene ikke hadde noen skriftkultur har de heller ikke etterlatt seg kilder. Arkeologi og stedsnavnforskning har bidratt til å belyse flere sider ved det samiske samfunnet i middelalderen, men enn så lenge har det blitt skrevet lite om temaet. | Fordi samene ikke hadde noen skriftkultur har de heller ikke etterlatt seg kilder. Arkeologi og stedsnavnforskning har bidratt til å belyse flere sider ved det samiske samfunnet i middelalderen, men enn så lenge har det blitt skrevet lite om temaet. | ||
===Overgang til senmiddelalder=== | |||
En har ofte satt 1319 som skille mellom høy- og senmiddelalder. I det året fikk Norge og Sverige felles konge, noe som markerer begynnelsen på unionstida og et gradvis tap av selvstendighet for Norge. En slik datering har mye for seg dersom man primært tar for seg politisk historie, men i allmenn- og lokalhistorie er det oftest mer hensiktsmessig å se på [[svartedauden]] og konsekvensene av den som skillet. Vi daterer da overgangen til omkring 1350. | |||
==Senmiddelalderen== | |||
Inngangen til senmiddelalderen markeres av [[svartedauden]], pandemien som herja i Norge i 1349. Denne katastrofen førte med seg en rekke endringer i samfunnet. Eldre forskning har gjerne sett den som slutten på det norske middelalderkongedømmet, men nyere forskning kommer til at det først er på slutten av 1300-tallet at kongemakta i Norge virkelig kollapser. | |||
==Kongemakta== | |||
Nyere forskning tyder som nevnt på at kongemakta i Norge ikke kollapsa umiddelbart etter svartedauden. [[Magnus VII Eiriksson]] overlevde pandemien, og styrte både Norge og Sverige. Sønnen [[Håkon VI Magnusson]], ble myndig i 1355 og tok da over som norsk konge, men Magnus beholdt kontrollen over området på begge sider [Oslofjorden]] og [[Båhuslen]]. Han hadde dermed festningene [[Tunsberghus festning|Tunsberghus]] og [[Båhus festning|Båhus]]. Kildene tyder på at Norge fungerte som et selvstendig rike gjennom nesten hele 1300-tallet, riktignok med sterke bånd til Sverige. | |||
Magnus Eriksson fortsatte å regjere over deler av Norge etter at sønnen, Håkon 6., tok over som myndig norsk konge i 1355, i tillegg til å regjere Sverige. Magnus beholdt blant annet kontrollen over området på begge sider av Oslofjorden, inkludert Båhuslen, med borgene Tunsberghus og Båhus. | |||
I 1343/1344 kom en avtale som skulle sikre oppløsning av kongefellesskapet. Men denne avtalen brøt sammen da [[Eirik Magnusson]] døde av pest i 1359, ettersom det nå ikke fantes to arvinger som kunne ta hvert sitt rike. Det kom også til åpen strid mellom Magnus Eiriksson og store deler av det svenske aristokratiet i 1361/1362. Håkon Magnusson ble valgt til svensk konge i 1362, noe som førte til et brudd med faren. De ble forlikt nokså raskt, og gikk tilbake til ordninga der Håkon styrte det meste av Norge, mens Magnus styrte Sverige og de nevnte områder ved Oslofjorden. Det var dermed igjen et kongefellesskap, rett nok utøvd av to konger som var far og sønn. | |||
Både Magnus og Håkon slet med det svenske aristokratiet, og så til Danmark for støtte. Håkon ble i 1359 forlova med [[Margrete Valdemarsdatter]], datter av [[Valdemar Atterdag]], for å besegle en allianse med danskekongen. Den danske kongemakta hadde blitt kraftig svekka i 1330-åra, men Valdemar var på god vei til å bygge den opp igjen. I 1360/1361 gjenvant han Skåne og Gotland fra svenskene, og markerte seg som en sterk maktfaktor i Skandinavia. I 1363 ble alliansen fornya, og Håkon og Margrete gifta seg. Flertallet i den svenske adelen reagerte med å avsette både Magnus og Håkon, og henta i stedet inn [[Albrekt av Mecklenburg]] som svensk konge. I Vest-Sverige styrte fortsatt Magnus Eiriksson. | |||
Mecklenburgernes maktbase økte raskt, og det var en reell sjanse for at de ville kunne ta over Danmark ved Valdemars død. Han døde i 1375, og året etter klarte Håkon og Margrete å sikre at deres sønn [[Olav IV Håkonsson|Olav Håkonsson]] ble valgt til dansk konge. I 1380 ble han også norsk konge, og Norge og Danmark hadde fått kongefellesskap. Dette fellesskapet ble stående helt til 1814, rett nok med et annet innhold etter inngåelsen av Kalmarunionen i 1397 og erklæringa om at Norge skulle være et dansk lydrike i 1536. | |||
Olav Håkonsson døde ung i 1387. Både i Danmark og Norge ble Margrete valgt til rikenes «mektige frue og rette husbond». Mecklenburgerne ble igjen holdt utafor, og i Sverige hadde de nå fått aristokratiet mot seg. En adelig opposisjon i Sverige valgte Margrete som «mektig frue og husbond» også der i 1388, og i 1389 ble Albrekt avsatt og fengsla. | |||
I og med at Olav Håkonsson var død var den nærmeste arvingen til Margrete [[Erik av Pommern]]. Han var dattersønn av hennes søster, og i alle de tre rikene ble han utpekt som tronfølger. I 1389 ble han også hylla som norsk konge på [[Øyrating]]. Det norske [[riksrådet]] fastslo da at Margretes regentskap i Norge skulle opphøre når han ble myndig. Noen år senere, i 1396, ble han hylla som konge også i Danmark og Sverige. | |||
[[Kategori:Middelalderen| ]] | [[Kategori:Middelalderen| ]] | ||