Milorg: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>'''[[Milorg]]''' var den offisielt sanksjonerte militære motstandsorganisasjonen i Norge under [[andre verdenskrig]]. Organisasjonens oppgaver var primært å forberede og ha styrker klare til frigjøringen, og å støtte en eventuell invasjon. I tillegg til rekrutterings-, trenings- og etterretningsarbeidet for å utføre disse oppgavene drev Milorg også med aktiv sabotasje gjennom hele krigen. Ved krigens slutt var omkring 55&nbsp;000 mann knyttet til Milorg. Folkerettslig var de å regne som [[partisan]]er som ikke hadde rett til samme beskyttelse som regulære soldater. Milorgmedlemmer som ble tatt av okkupasjonsmakten kunne derfor ikke regne med å få status som krigsfanger, og risikerte henrettelse etter en summarisk rettssak.

Kimen til Milorg oppstod høsten [[1940]] i «Organisasjonen» eller R-gruppa. Blant sentrale personer i gruppa fant man [[Paal Frisvold]], [[Olaf Helset]], [[John Rognes]], [[Ole Berg]], [[Jacob Schive]], [[Johan Beichmann]] og [[Johan Holst]].  

Våren [[1941]] begynte man så å bygge opp det egentlige Milorg i form av fem kamporganisasjoner. De var inndelt geografisk etter mønster av de fem regulære militæravsnittene. Hver organisasjon hadde sin leder. I mars&ndash;april 1941 ble [[Rådet (Milorg)|Rådet]] opprettet, med [[Ole Berg]] som første leder for hele organisasjonen.

Svært mange av de som sluttet seg til Milorg hadde liten eller ingen militær trening. Mange hadde blitt unntatt fra verneplikten, og etterhvert kom det også inn medlemmer som hadde vært for unge til å utføre verneplikt før krigen brøt ut. De som hadde fått militær trening hadde for det meste bare vært gjennom en kortvarig rekruttskole. Samtidig var det en del medlemmer som hadde noe mer militær erfaring, inkludert krigserfaring fra våren 1940 og i noen tilfeller fra [[Vinterkrigen]]. I begynnelsen var de de yrkesmilitære i Milorg som sto for treningen, men de hadde i de fleste tilfeller liten erfaring med den spesielle form for krigføring som organisasjonen måtte drive. En spesiell utfordring var sikkerheten, og manglende kunnskap om kontraetterretning førte til mange arrestasjoner i den første tiden.  

I [[1944]] begynte Milorg igjen å ta i bruk sabotasje. Tyskland var nå på vikende front, og selv om represalier mot sivile fortsatt var en uungåelig konsekvens av sabotasjeaksjoner var slike aksjoner i en del tilfeller av så stor strategisk viktighet at man valgte å gjennomføre dem. Et eksempel på dette er sabotasjen av transportlinjer våren [[1945]], da Milorg sprengte samtlige jernbanelinjer ut av Sør-Norge, og senket transportskipet [[«Donau»]]. Den mest aktive av Milorgs sabotasjegrupper var [[Oslogjengen]], som ble ledet av [[Gunnar Sønsteby]].

I mars [[1945]] var det mer enn 30&nbsp;000 personer som var tilknyttet Milorg. Disse var engasjert i en rekke forskjellige oppgaver, som sabotasje, etterretning, sanitet, transport, forsyninger og samband. Ved frigjøringen et par måneder senere, skal det ha vært så mange som 40&nbsp;000 som var tilknyttet organisasjonen.

* {{NK-artikkel|http://www.norgeslexi.com/krigslex/m/m2.html#milorg|Milorg}}

* {{Eitingerrapporten|11.6.4.1}}