Postruta mellom Alta og Karasjok

Denne artikkelen trenger kjelder.

Postruta mellom Alta og Karasjok er en historisk vandrerute og merket fottur over Finnmarksvidda, og er en del av et stinett over vidda som har vært brukt til ulike formål i mange tusen år. De mange kulturminnene langs ruta forteller om tidlig menneskelig tilstedeværelse, og at vandringene i området har vært en del av ulike praksiser og liv på vidda gjennom mange generasjoner.

Den opprinnelige postruta over vidda var ikke én lineær rute, men en del av et postrutenett som har variert med type transport, vær, flom og forflytning av mennesker. Alta turlag har sammen med stipendiater fra UiT valgt ut en rute fra dette stinettet, merket og skiltet ruta som DNT-rute og gitt den navnet Postruta.

Beskrivelse av ruta

Postruta til Karasjok er nesten ni mil lang og består av fire dagsetapper, med to hytteovernattinger og én overnatting i telt eller friluft. Ruta kan gås begge veier, men hovedretning for turen er østover. Turen begynner ved Borras i Østerelvdalen sørøst for Alta. Første etappe går enten til DNT-hytta Bojobaeski (30 km) eller den mindre nødbua Reinbukkelvhytta (15 km). Ruta går deretter øst for innsjøen Iesjavri i retning Karasjok. Fra Bojobaeski er det ca 45 km til Ravnastua, en av statens stuer på Finnmarksvidda. Videre fra Ravnastua går turen i retning Karasjok gjennom området Assebakti, et tilrettelagt kulturlandskap rikt på kulturminner.

Historie

Kong Christian IV (1577-1648) av Danmark og Norge var opptatt av å forbedre utnyttelsen av ressursene i den danske kolonien Norge. Han organiserte derfor statsapparatet slik at det kunne fremme regional stabilitet, kulturell utveksling og dannelse. Posten ble etablert i 1647 som en viktig del av kommunikasjonen mellom København og embetsverket på Vardøhus, men Nord-Norgeruten fra Trondheim ble først opprettet i 1663. Posten gikk i begynnelsen to ganger i året. Den kom sjøveien til Alta, og ble fraktet derfra til fots, med kløvrein eller hest, og med båt over vann og på elv, videre til Vardø.

Amtmann Friese mente etter hvert at det var rom for forbedringer av transporten. I 1721 fikk kongen overlevert et forslag til utredning av en offisiell rute for posten fra Trondheim til Vardø til lands. Han bygget sin argumentasjon på bakgrunn av lærer og misjonær Isaach Olsen sine uttalelser om at siden landet var rundt (referert til kystlinjen) så måtte det være kortere å legge ruta til lands enn langs kysten. I tillegg argumenterte han med et behov for kulturell utveksling og dannelse.

I 1740 flyttet amtmannen til Altagård, og gjorde Alta til et knutepunkt for postgang og statsmakt i en periode. I 1789 ble «fjellposten» over Sverige etablert og den kom da regelmessig hver fjortende dag. Posten ble da fraktet med båt til Tornio og sendt oppover Tornedalen via Leppäjärvi, Kautokeino og over Bæskades, til Altagård. I Finnmark ble både post, embetsmenn og lokalbefolkning loset over vidda av samiske kjentmenn og postbud, såkalte postombærere. Rollen var preget av høy grad av tillit, og den medbrakte stor anseelse blant embetsmenn. Jobben var et yrke utsatt for vær, føre, ran og annen risiko, uten at man nødvendigvis kunne regne med hjelp om uhellet skulle være ute. Det finnes historier om postombærere som gikk seg bort i uvær, og som frøs i hjel under utføring av oppdraget.

Landposttjenesten ble etablert i 1885, og i år 1900 var det 450 landpostruter i Norge. På det tidspunktet bodde to tredeler av befolkningen i distriktene, og postdekningen var dårlig utbygd i disse strøkene. Folk måtte enten hente posten ved poståpneriene eller håpe på at posten kom ut med beleilige forbipasserende. Det var denne situasjonen som landpostbudene skulle avhjelpe. Det var stor politisk vilje til å bedre posttilbudet i distriktene, og antall postbud økte derfor raskt fra om lag 1000 i 1910 til rundt 2000 i 1920. Det utgjorde da nesten 20 prosent av alle ansatte i Postverket, og antallet landpostbud var ennå det samme i 2002.

En av de siste kjente postombærere i området var Mathis Mathisen Buljo, kjent som Post-Mathis. Han drev tradisjonell virksomhet på Finnmarksvidda, som postfører, kjentmann og verdde frem til slutten av 70-tallet. Han var en god representant for yrket, som i dag fremdeles finnes, men i en noe annen form. Initativtakerne bak etableringen av den Historiske vandreruta Postruta mellom Alta og Karasjok ønsker å bidra til å løfte frem historien til postombærerne, både tidligere og nåværende, som gjennom 375 år (2022) har jobbet for å opprettholde en så viktig og sentral samfunnsstruktur som Posten.

Kulturminner og severdigheter langs ruta

Samiske kulturminner

Langs hele den ni mil lange ruta finnes det mange spor etter fangst og bosetning, helt i fra steinalder til nyere tid. I område rundt Assebakti og Ravnastua er det registrert hundrevis av fangstgruper. I nærheten av Bojobaeski er det registrert et større forrådsanlegg med store groper for lagring av mat eller gods. Hele området er den dag i dag utmark i aktiv bruk, med tamreindrift og annen naturbruk.

Statens stuer

Etter hvert som både veinettet og postetaten utviklet seg, gikk mer av ruta til lands, og et større postrutenett med ødestuer, postgammer, poststuer og fjellstuer ble etablert. Noen av disse finner vi igjen langs Postruta og postrutenettet. Langs denne Historiske vandreruta finner vi poststuen Bojobæski, som har forekommet i mange utforminger, og som i nåværende form ble bygget av Alta og omegn turlag i 1989. Postgammen og fjellstua i Stippanavzi er det bare ruiner igjen av, mens Ravnastua fremdeles står og drives som en av de tre siste statseide fjellstuer i Finnmark. De to andre betjente fjellstuene er Joatkajavri og Øvre Mollisjok, som befinner seg langs den leden som går vest-sørvest for den store innsjøen Iešjavri. Disse tre, samt flere av, de nå privatiserte, fjellstuene på vidda, hadde poståpneri allerede på 1800-tallet.

Østerelvdalen

I Tverrelvdalen og Østerelvdalen var det seterbruk fra begynnelsen av 1800-tallet, men de fleste setrene ble nedlagt etter nedbrenningen i 1944. Liene øverst i dalen brukes fortsatt som sommerbeiter for lokale bønder. Siden 1850-årene var det også uttak av skifer fra Østerelvdalen. På 30-tallet utgjorde skiferdrifta over 70% av inntekten til folk i Tverrelvdalen, og over 800 mennesker var ansatt i driften rundt bergene der. I forbindelse med skiferuttaket ble det bygd kjerrevei oppover dalen på midten av 1800-tallet. Man kan se rester av støttemurer og skjæringer langs ruta som stammer fra den tiden. De er laget med handkraft, i hovedsak av finske arbeidsinnvandrere, som bygget det meste av veier i området.

Kilder

NRK Troms og Finnmark, Fra arkivet: Post-Mattis viser vei langs den gamle postruta (2015)[1]

Rasmussen, Harald. Postveien til Karasjok. Altaboka 2006

Opgård, A. M. (1995). Seterdrift i Tverrelvdalen. I Romsdal, S. (1995). Tverrelvdalens slektshistorie. 2. utgave. Alta

Kvalsvik, Ellen-Johanne (2021): Prosjektbeskrivelser Postruta fra Alta til Karasjok

Riksantikvarens Kulturminnesøk

Artikkelen Postruta mellom Alta og Karasjok inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[2] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.