Stian Herlofsen Finne-Grønn: Forskjell mellom sideversjoner

m
Teksterstatting – «{{Q1}}» til «{{F1}}»
Ingen redigeringsforklaring
m (Teksterstatting – «{{Q1}}» til «{{F1}}»)
 
(4 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 4: Linje 4:
Foreldrene hans var amtsingeniør [[Samuel Grønn]] (1838–98) og [[Jacobine Finne]] (1845–1912), og han ble den 29. oktober 1900 gift med [[Margrethe Borchgrevink]] (1873–1963), som var datter av premierløytnant [[Hans Fredrik Leganger Borchgrevink]] (1839–77) og skolebestyrer og bystyremedlem [[Sofie Borchgrevink]] (1846-1911).</onlyinclude>  
Foreldrene hans var amtsingeniør [[Samuel Grønn]] (1838–98) og [[Jacobine Finne]] (1845–1912), og han ble den 29. oktober 1900 gift med [[Margrethe Borchgrevink]] (1873–1963), som var datter av premierløytnant [[Hans Fredrik Leganger Borchgrevink]] (1839–77) og skolebestyrer og bystyremedlem [[Sofie Borchgrevink]] (1846-1911).</onlyinclude>  


Etter examen artium studerte Finne-Grønn først ved kunst- og håndverksskolens bygningslinje og arbeidet i noen år som bygningsassistent, før han tok opp jusstudiet og ble cand. jur. i [[1899]].  I [[1901]] ble han ansatt i [[Riksarkivet]] og Finne-Grønns karriere som arkivar begynte for alvor da han avanserte til amanuensis i [[1907]], hvorpå han innehadde en rekke arkivarstillinger, inkludert stipendiater ved arkiver i Danmark, Tyskland og Nederland. Fra [[1912]] var han konservator ved [[Oslo bymuseum]], og mellom [[1920]] og [[1949]] var han direktør samme sted. Ved siden av denne jobben var han også [[Oslo byarkiv|kommunearkivar i Oslo]]. Finne-Grønn var en av initiativtakerne da [[Norsk Slektshistorisk Forening]] ble stiftet i [[1926]]. Han var foreningens første formann, og i tre perioder var han redaktør for ''[[Norsk Slektshistorisk Tidsskrift]]'' (''NST'').
Etter examen artium i 1888 studerte Finne-Grønn først ved kunst- og håndverksskolens bygningslinje og arbeidet i noen år som bygningsassistent, før han tok opp jusstudiet og ble cand. jur. i [[1899]].  I [[1901]] ble han ansatt i [[Riksarkivet]] og Finne-Grønns karriere som arkivar begynte for alvor da han avanserte til amanuensis i [[1907]], hvorpå han innehadde en rekke arkivarstillinger, inkludert stipendiater ved arkiver i Danmark, Tyskland og Nederland. Fra [[1912]] var han konservator ved [[Oslo bymuseum]], og mellom [[1920]] og [[1949]] var han direktør samme sted. Ved siden av denne jobben var han også [[Oslo byarkiv|kommunearkivar i Oslo]]. Finne-Grønn var en av initiativtakerne da [[Norsk Slektshistorisk Forening]] ble stiftet i [[1926]]. Han var foreningens første formann, og i tre perioder var han redaktør for ''[[Norsk Slektshistorisk Tidsskrift]]'' (''NST'').


Finne-Grønns vitenskapelige arbeid var særlig innen [[Hjelp:Gards- og slektshistorie|slektsforskning]]; han utførte flere genealogiske granskninger og bidro til å vekke allmennhetens interesse for faget. Lokalhistorisk begrenset Finne-Grønns bidrag seg til en enkelt bok om Elverum, gitt ut i [[1909]], som av flere grunner allikevel er verdt å merke seg. Ikke bare var verket større og grundigere enn det som tidligere var normalen for bygdehistorier – det ble utgitt i to bind hvorav det første alene var på 773 sider – det var også svært systematisk utført med ættetavler satt opp til hver gård med eksakte fødsels- og dødsdatoer. Denne detaljrikdommen var noe nytt innen feltet og allerede året etter at boka kom ut ble Finne-Grønn invitert til en drøfting av lokalhistorien ved det første historikermøte i [[Bergen]], der han skulle forelese om hvordan bygdebeskrivelser burde utføres. Med dette kom slektsforskningen for alvor inn i lokalhistorien og snart fikk alle bygdehistorier sitt eget bind med gårds- og ættehistorie. Finne-Grønn fikk med andre ord en disproporsjonalt stor innvirkning på fagfeltet med sin bygdebok om Elverum, og selv om hans bidrag som lokalhistoriker i omfang ikke kan måles opp mot arbeidet som ble gjort av menn som [[Jacob Aaland]] og [[Lorens Berg]], så er det Finne-Grønn moderne gårdshistorikere griper til metodisk.
Finne-Grønns vitenskapelige arbeid var særlig innen [[Hjelp:Gards- og slektshistorie|slektsforskning]]; han utførte flere genealogiske granskninger og bidro til å vekke allmennhetens interesse for faget. Lokalhistorisk begrenset Finne-Grønns bidrag seg til en enkelt bok om Elverum, gitt ut i [[1909]], som av flere grunner allikevel er verdt å merke seg. Ikke bare var verket større og grundigere enn det som tidligere var normalen for bygdehistorier – det ble utgitt i to bind hvorav det første alene var på 773 sider – det var også svært systematisk utført med ættetavler satt opp til hver gård med eksakte fødsels- og dødsdatoer. Denne detaljrikdommen var noe nytt innen feltet og allerede året etter at boka kom ut ble Finne-Grønn invitert til en drøfting av lokalhistorien ved det første historikermøte i [[Bergen]], der han skulle forelese om hvordan bygdebeskrivelser burde utføres. Med dette kom slektsforskningen for alvor inn i lokalhistorien og snart fikk alle bygdehistorier sitt eget bind med gårds- og ættehistorie. Finne-Grønn fikk med andre ord en disproporsjonalt stor innvirkning på fagfeltet med sin bygdebok om Elverum, og selv om hans bidrag som lokalhistoriker i omfang ikke kan måles opp mot arbeidet som ble gjort av menn som [[Jacob Aaland]] og [[Lorens Berg]], så er det Finne-Grønn moderne gårdshistorikere griper til metodisk.
Linje 10: Linje 10:
Blant hans øvrige bokverk kan nevnes ''[[Slegten Michelet]]'' (1919) og trebindsverket ''[[Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660—1905]]'' (Oslo, [[1926]]—[[1940]]). Ved siden av sine bøker skrev Finne-Grønn en rekke artikler både i ''NST'' og forløperne ''[[Personalhistorisk Tidsskrift]]'' og ''[[Norsk Personalhistorisk Tidsskrift]]''. Sistnevnte tidsskrift var han også initiativtaker til.  
Blant hans øvrige bokverk kan nevnes ''[[Slegten Michelet]]'' (1919) og trebindsverket ''[[Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660—1905]]'' (Oslo, [[1926]]—[[1940]]). Ved siden av sine bøker skrev Finne-Grønn en rekke artikler både i ''NST'' og forløperne ''[[Personalhistorisk Tidsskrift]]'' og ''[[Norsk Personalhistorisk Tidsskrift]]''. Sistnevnte tidsskrift var han også initiativtaker til.  


Både i samtiden og i ettertiden nøt Finne-Grønn stor respekt. Han gjennomgikk et omfangsrikt kildemateriale og la grunnlaget for forskningen på flere slekter. En svakhet med mange av Finne-Grønns artikler er at han ofte var gjerrig med kildehenvisningene. Det gjør at det ikke alltid er lett å etterprøve artiklene hans, men på grunn av hans store autoritet har hans arbeider gjerne blitt akseptert uten videre diskusjon. For sin virksomhet mottok Finne-Grønn vid anerkjennelse, blant annet ble han hedret med Kongens fortjenestemedalje i gull, St. Olavs Orden, en rekke æresmedlemskap og et festskrift utgitt i forbindelse med hans 75-årsdag.
Både i samtiden og i ettertiden nøt Finne-Grønn stor respekt. Han gjennomgikk et omfangsrikt kildemateriale og la grunnlaget for forskningen på flere slekter. En svakhet med mange av Finne-Grønns artikler er at han ofte var gjerrig med kildehenvisningene. Det gjør at det ikke alltid er lett å etterprøve artiklene hans, men på grunn av hans store autoritet har hans arbeider gjerne blitt akseptert uten videre diskusjon.  
 
For sin virksomhet mottok Finne-Grønn vid anerkjennelse, allerede i 1903 ble han tildelt [[Kong Oscar IIs medalje til belønning for fortjenstlig virksomhet]] i gull, i 1945 ridder av første klasse av [[St. Olavs Orden]], en rekke æresmedlemskap og et festskrift utgitt i forbindelse med hans 75-årsdag.


Stian Herlofsen Finne-Grønn er gravlagt i familiegrav på [[Vestre gravlund (Oslo)|Vestre gravlund]] i Oslo. Tittelen ''arkivar'' er benyttet på gravminnet.
Stian Herlofsen Finne-Grønn er gravlagt i familiegrav på [[Vestre gravlund (Oslo)|Vestre gravlund]] i Oslo. Tittelen ''arkivar'' er benyttet på gravminnet.
Linje 23: Linje 25:
*Reinton, Lars: «Den lokalhistoriske rørsla og den moderne bygdehistorie 1900 – 1920» i Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): ''Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år''. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.
*Reinton, Lars: «Den lokalhistoriske rørsla og den moderne bygdehistorie 1900 – 1920» i Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): ''Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år''. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.
*[[Wilhelm Munthe|Munthe, Wilhelm]]: «Stian Herlofsen Finne-Grønn», ''[[Norsk Slektshistorisk Tidsskrift]]'', bind 14 (1954), s. 193-197.
*[[Wilhelm Munthe|Munthe, Wilhelm]]: «Stian Herlofsen Finne-Grønn», ''[[Norsk Slektshistorisk Tidsskrift]]'', bind 14 (1954), s. 193-197.
*{{hbr1-1|pf01036392060729|Stian Herlofsen Finne-Grønn}}


{{Q1}}
{{F1}}


{{DEFAULTSORT:Finne-Grønn, Stian Herlofsen}}
{{DEFAULTSORT:Finne-Grønn, Stian Herlofsen}}
Linje 32: Linje 35:
[[Kategori:Slektshistorikere]]
[[Kategori:Slektshistorikere]]
[[Kategori:St. Olavs Orden]]
[[Kategori:St. Olavs Orden]]
[[Kategori:Kongens fortjenstmedalje]]
[[Kategori:Fødsler i 1869]]
[[Kategori:Fødsler i 1869]]
[[Kategori:Dødsfall i 1953]]
[[Kategori:Dødsfall i 1953]]
Linje 38: Linje 40:
[[Kategori:Bygdebokforfattere]]
[[Kategori:Bygdebokforfattere]]
[[Kategori:Museumsledere]]
[[Kategori:Museumsledere]]
{{bm}}