Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Korrektur - sitater
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korrektur) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korrektur - sitater) |
||
| Linje 49: | Linje 49: | ||
Formuleringen «hvis historie kun blir lokalhistorie» kan ved første øyekast virke nesten provoserende, i alle fall for en lokalhistoriker. Men Kjeldstadli kvalifiserer utsagnet, og sier at degraderingen gjelder historie generelt som er begrenset med hensyn til rom, tid og objekt, noe som i denne sammenheng betyr historie som bare har fragmentkarakter, det vil si historie som er løsrevet fra enhver sammenheng, historie som ikke egentlig har mening. Det er på en måte synd, men kanskje også uunngåelig, at det nettopp er «lokalhistorie» som symboliserer den meningsløse historie. Poenget i denne sammenheng er imidlertid at den viktigste – kanskje avgjørende – gevinsten ved å basere en framstilling på en syntese av den samkjørende typen, er at den gir historien mening. Hva betyr det? | Formuleringen «hvis historie kun blir lokalhistorie» kan ved første øyekast virke nesten provoserende, i alle fall for en lokalhistoriker. Men Kjeldstadli kvalifiserer utsagnet, og sier at degraderingen gjelder historie generelt som er begrenset med hensyn til rom, tid og objekt, noe som i denne sammenheng betyr historie som bare har fragmentkarakter, det vil si historie som er løsrevet fra enhver sammenheng, historie som ikke egentlig har mening. Det er på en måte synd, men kanskje også uunngåelig, at det nettopp er «lokalhistorie» som symboliserer den meningsløse historie. Poenget i denne sammenheng er imidlertid at den viktigste – kanskje avgjørende – gevinsten ved å basere en framstilling på en syntese av den samkjørende typen, er at den gir historien mening. Hva betyr det? | ||
Å gi historien mening kan fra et historikersynspunkt bety å forklare historien. Oftest innebærer dette å stille de enkelte fortidige hendelsene opp i en fortellende hovedstruktur der noen hendelser årsaksforklarer andre hendelser. Men det er ikke denne type mening det gjelder her. Her er det et annet aspekt det tenkes på. Kanskje kan vi klargjøre betydningen ved hjelp av et eksempel Kåre Lunden har gitt på konkretisering av hva syntetiserende historisk forskning representerer i motsetning til ikke-syntetiserende historisk forskning. Lunden tar for seg to måter å skrive om Statens æresbolig for Kunstnere, Grotten, for å klargjøre forskjellene. Historien om Grotten kan på den ene siden skrives omtrent slik det er gjort i Store Norske Leksikon, der det står: | Å gi historien mening kan fra et historikersynspunkt bety å forklare historien. Oftest innebærer dette å stille de enkelte fortidige hendelsene opp i en fortellende hovedstruktur der noen hendelser årsaksforklarer andre hendelser. Men det er ikke denne type mening det gjelder her. Her er det et annet aspekt det tenkes på. Kanskje kan vi klargjøre betydningen ved hjelp av et eksempel Kåre Lunden har gitt på konkretisering av hva syntetiserende historisk forskning representerer i motsetning til ikke-syntetiserende historisk forskning. Lunden tar for seg to måter å skrive om Statens æresbolig for Kunstnere, Grotten, for å klargjøre forskjellene. Historien om Grotten kan på den ene siden skrives omtrent slik det er gjort i Store Norske Leksikon, der det står: «Henrik Wergelands bolig 1841-45 på den tidligere Grønnebergløkka i Oslo, på et hjørne av Slottsparken mot Wergelandsveien. Selve huset er en villa i sveitserstil og har sitt navn etter den grotten som dikteren fikk laget under huset ved å overbygge en utminert gråsteinsgang fra den gamle Skredderkneika, veistykket mellom St. Olavs Gate og Wergelandsveien. I selve grotten hadde Wergeland et lite arbeidsrom med en samling utstoppede dyr, mineraler m.m. Siden 1924 har Grotten vært Statens æresbolig for kunstnere. Christian Sinding bodde her 1921-41, Arnulf Øverland 1946-68 (hans enke Margrete Aamot Øverland til sin død 1978) og Arne Nordheim fra 1981.» | ||
Dette er en typisk ikke-syntetiserende måte å skrive om Grotten. Fortellerperspektivet er kronologisk, det starter med den eldste fasen og føyer neste fase til den foregående, og slik arbeider vi oss til slutt fram til dagen i dag. Utviklingen består av en rekke tidsbestemte og objektive enkelthendelser som føyes sammen ved hjelp av konjunksjoner etter mønsteret «og så skjedde det, og så skjedde det». Som en motsetning til denne måten å skrive på trekker Kåre Lunden fram sosiologen Dag Østerbergs drøfting av Grottens historie. Østerberg starter så å si i den andre enden av kronologien. Hans utgangspunkt er at det foregikk et brudd i Grottens historie da Nordheim flyttet inn i 1981. Hvordan skulle dette bruddet forstås? Eller sagt på en annen måte: Hva var meningen? Her lå de viktige spørsmålene som ifølge Lunden skilte en syntetiserende, helhetsskapende og samtidsorientert framstilling fra en encyklopedisk, fragmenterende og historistisk. Dette var problemstillingene som sondret mellom den syntetiserende og den ikke-syntetiserende framstilling. Med sine historiske strenger tilbake til Wergeland hadde Grotten primært vært et nasjonsbekreftende symbol, et sted som æret nasjonalistiske kunstnere. Nordheim brakte noe nytt inn, en nasjonsløs komponist, en komponist for en ny type samfunn – industrisamfunnet – en komponist med internasjonale forbindelser. Samtidig skjedde også et annet brudd: Mens tradisjonen fra Wergeland, via Sinding og Øverland, markerte kunstnernes tette kontakt med allmuen – med folket – så varslet Nordheims inntreden i æresboligen at «staten billiger eller i det minste godtar at komponistene fjerner seg fra den musikalske almuen». Musikken var kommet på linje med kunsten ellers. Eller for den saks skyld med tilsvarende typer av lagdeling innenfor vitenskap eller andre samfunnssektorer: «Nordheim (er) verken mer eller mindre ufolkelig enn forskere i biologi og fysikk. Det foreligger en kulturell lagdeling hvor sjiktene har lite med hverandre å gjøre. Håpet om den store musikkfest hvor alle og alt synger med er fjernt, ja, fjerner seg.» | Dette er en typisk ikke-syntetiserende måte å skrive om Grotten. Fortellerperspektivet er kronologisk, det starter med den eldste fasen og føyer neste fase til den foregående, og slik arbeider vi oss til slutt fram til dagen i dag. Utviklingen består av en rekke tidsbestemte og objektive enkelthendelser som føyes sammen ved hjelp av konjunksjoner etter mønsteret «og så skjedde det, og så skjedde det». Som en motsetning til denne måten å skrive på trekker Kåre Lunden fram sosiologen Dag Østerbergs drøfting av Grottens historie. Østerberg starter så å si i den andre enden av kronologien. Hans utgangspunkt er at det foregikk et brudd i Grottens historie da Nordheim flyttet inn i 1981. Hvordan skulle dette bruddet forstås? Eller sagt på en annen måte: Hva var meningen? Her lå de viktige spørsmålene som ifølge Lunden skilte en syntetiserende, helhetsskapende og samtidsorientert framstilling fra en encyklopedisk, fragmenterende og historistisk. Dette var problemstillingene som sondret mellom den syntetiserende og den ikke-syntetiserende framstilling. Med sine historiske strenger tilbake til Wergeland hadde Grotten primært vært et nasjonsbekreftende symbol, et sted som æret nasjonalistiske kunstnere. Nordheim brakte noe nytt inn, en nasjonsløs komponist, en komponist for en ny type samfunn – industrisamfunnet – en komponist med internasjonale forbindelser. Samtidig skjedde også et annet brudd: Mens tradisjonen fra Wergeland, via Sinding og Øverland, markerte kunstnernes tette kontakt med allmuen – med folket – så varslet Nordheims inntreden i æresboligen at «staten billiger eller i det minste godtar at komponistene fjerner seg fra den musikalske almuen». Musikken var kommet på linje med kunsten ellers. Eller for den saks skyld med tilsvarende typer av lagdeling innenfor vitenskap eller andre samfunnssektorer: «Nordheim (er) verken mer eller mindre ufolkelig enn forskere i biologi og fysikk. Det foreligger en kulturell lagdeling hvor sjiktene har lite med hverandre å gjøre. Håpet om den store musikkfest hvor alle og alt synger med er fjernt, ja, fjerner seg.» | ||
Den syntetiserende framstillingen av Grotten er ikke nødvendigvis sannere enn den encyklopediske. Snarere tvert imot. Basert på et positivistisk eller naturvitenskapelig sannhetsbegrep er den kanskje mindre sann, akkurat som Kvænangens historie av kritikerne ble oppfattet som mindre sann enn mange andre lokalhistoriske framstillinger. Men spørsmålet er om den store meningsskapende gevinsten er verd å betale for likevel, selv om de kanskje må kjøpes med noe mindre empirisk styrke i fundamentene. Dette problemet er trolig av allmenn art, påpeker Einar Niemi: «Lever kanskje syntetikeren alltid i denne faresonen, mellom på den ene siden et profilert, helstøp hus, men som slår store eller mindre sprekker, og på den annen side et hus med solide fundamenter, men uten en helhetlig arkitektur.» | Den syntetiserende framstillingen av Grotten er ikke nødvendigvis sannere enn den encyklopediske. Snarere tvert imot. Basert på et positivistisk eller naturvitenskapelig sannhetsbegrep er den kanskje mindre sann, akkurat som Kvænangens historie av kritikerne ble oppfattet som mindre sann enn mange andre lokalhistoriske framstillinger. Men spørsmålet er om den store meningsskapende gevinsten er verd å betale for likevel, selv om de kanskje må kjøpes med noe mindre empirisk styrke i fundamentene. Dette problemet er trolig av allmenn art, påpeker Einar Niemi: {{sitat|«Lever kanskje syntetikeren alltid i denne faresonen, mellom på den ene siden et profilert, helstøp hus, men som slår store eller mindre sprekker, og på den annen side et hus med solide fundamenter, men uten en helhetlig arkitektur.»}} | ||
== Kilder == | == Kilder == | ||