 Forfatteren Knut Hamsun i 1927.
Denne artikkelen gir en oversikt over arkivkilder til Knut Hamsun hos Statsarkivet i Oslo som stammer fra den perioden han oppholdt seg i Oslo og Østlandsområdet. Kildekategorier som vedrører Knut Hamsun, er arkiver etter geistligheten, domstolene, folkeregistret og Norges brannkasse. Kildene dokumenterer hans to giftermål, det første med Bergljot Bassøe i 1898 og det andre med Marie Andersen i 1909. Her fins også opplysninger om eldstedatteren Victorias fødsel og konfirmasjon, og om forsøket på å etablere seg i Drøbak sammen med Bergljot. De ble skilt i 1908, og i forbindelse med giftermålet med Marie Andersen måtte Hamsun melde seg ut av statskirken for å kunne gifte seg borgerlig. Knut og Marie Hamsun slo raskt inn på jordbruk som levevei, og flyttet fra hovedstaden i 1910. Navnesaken 1922 – 1925 ble ført for Oslo byrett, da motparten var Knut Hamsuns yngre bror som var bosatt i Oslo. Les mer …
 Katalog over boksamlingen og regnskapet for Spydeberg leseselskap, som fins i Spydeberg prestearkiv. ble opprettet i 1847, etter initiativ av sogneprest J. W. Jarmann. Ved siden av sine egne embetsplikter var prestene gjerne igangsettere av sosiale og kulturelle tiltak på lokalplanet. Etter prestens innkallelse samlet allmuen seg i Spydeberg kirke på første dag i nyåret 1847 for å opprette en allmueboksamling eller et leseselskap for Spydeberg prestegjeld. Den første valgte bestyrelsen besto av sogneprest J.W. Jarmann, klokker Larsen og skoleholder Lars Kristensen. Årsmøte ble imidlertid avholdt 4. juli 1847 på gården store Løken. Der trådte sogneprest A.W. Dircks inn i bestyrelsen i stedet for Jarmann, som skulle flytte. Samtidig ble retningslinjene for leseselskapets virksomhet, 12 paragrafer i alt, vedtatt av de 28 fremmøtte. Les mer …
 Kjolen som Ingeborg Køber bar da hennes far, byfogd Ludvig Dahl, druknet. Beslaglagt av politiet som bevismateriale i forbindelse med rettssaken. Foto: Odd Amundsen, Riksarkivet er en rettssak fra 1934/1936, der det spiritistiske mediet Ingeborg Køber ble anklaget for mord på sin far, byfogd Ludvig Dahl i Fredrikstad. Ingeborg, som hadde vært eneste vitne da hennes 69 år gamle far druknet på Hankø 8. august 1934, hadde under flere seanser forutsagt sin fars død. Den rettsmedisinske undersøkelsen påviste at Dahl hadde en brist i nakken, som harmonerte dårlig med en drukningsulykke. Ingeborg Køber ble innkalt til rettslig avhør, men saken ble henlagt i 1935. Senere viste det seg at farens livsforsikring utløp bare en måned etter hans død, og at den var på omtrent samme beløp som hans kone Dagny hadde underslått fra byfogdkassen, der hun var kasserer. Da dette ble kjent høsten 1935, tok fru Dahl sitt eget liv og etterlot seg et brev der hun innrømmet underslaget. Ingeborg Køber ble i 1936 siktet for å ha forvoldt farens død, subsidiært for medvirkning til selvmord og forsikringsbedrageri. Hun tilbrakte 7 måneder i fengsel, men i 1937 ble saken henlagt på grunn av utilstrekkelig bevis. Hennes søknad om billighetserstatning ble avslått av Stortinget i 1939. Les mer …
 Fra feiringen av 50-årsjubileet i 1953. Oslo og Akershus Embetskontorfunksjonærforening var et lokallag av Embetskontorfunksjonærenes Landsforbund. Foreningen ble opprettet i 1903 og var ment for funksjonærer og kontorister ved embets- og bestillingskontorer i Oslo og Akershus.
Oslo og Akershus Embetskontorfunksjonærforening ble stiftet 22. august 1903. Initiativtakerne var J. Wohlen fra Christiania Stiftskontor, Ivar Kaasen og J. Haarstad fra Akershus Amtskontor, Axel Aas fra Nedre Romerike Sorenskriverkontor, Jens Haga fra Bærum Lensmannskontor og H.O. Magnussen fra Akershus Amtskassererkontor. Flere av initiativtakerne ble valgt til styremedlemmer i det første styret, som besto av J. Wohlen (formann), Ivar Kaasen, H.O. Magnussen, Axel Aas og Jens Haga. Fra starten av hadde foreningen 28 medlemmer. Les mer …
 Arbeiderboliger på Sandaker ca 1910-1920. Kilde: Sagene menighet. Bolignøden i Oslo er gammel som byen selv, heter det. Men utover på 1900-tallet ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses.
Fram mot midten av 1900-tallet var Oslo først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på Grunerløkka var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere. Les mer … | 
