Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadDyr har en viktig plass i norsk kulturhistorie. Det gjelder både dyr i biologisk betydning, og dyr i mytisk eller symbolsk forstand. Dugnaden i mai og juni skal dreie seg om dyr i videste mening, altså både virveldyr og virvelløse dyr – samt hele registeret av fabeldyr og overnaturlige skapninger med dyriske trekk. Vi ønsker å få belyst alle aspekter ved forholdet mellom dyr og mennesker i lokalsamfunnet, både dyret som art og som individ, som skadedyr, nyttedyr og kjæledyr. Noen eksempler: Vi etterlyser en artikkel om arten bjørn (Ursus arctos) – med hovedvekt på de lokal- og kulturhistoriske perspektivene ved bjørnen – men også artikler om individuelle bjørner av typen Pekka og Liisa eller Bjørnen i Løten folkebibliotek. Det verserer dessuten mange historier om lokal bjørnejakt, som ville vært spennende å få gjenfortalt på wikien, ikke minst historier fra samisk område, der bjørnen ble regnet som et hellig dyr, og selve bjørnejakten var omgitt av en rekke rituelle handlinger. Flere av de andre store rovdyra våre, ulv, gaupe og jerv har en tilsvarende rik lokal- og kulturhistorie, som vi ønsker å få fortalt i hele sin bredde. Men vi mangler ikke bare artikler om de mest spektakulære og myteomspunne rovdyra, også en rekke andre av skogens, fjellets, havets og himmelens dyr, har en rik historie med stor lokalhistorisk relevans; ekorn, bever, røyskatt, mår og grevling er noen døme fra landjordas fauna. I hav og ferskvann finnes en tilsvarende rikdom av tradisjoner av fortellinger og sagn – om torsk, kveite, ørret og laks. Og vender vi oss mot luften og fuglenes verden, så møter vi enda en skare av dyr som gjennom årtusener er blitt flettet inn i folketro og eventyr. En rekke fugler – som kråke, skjære, ravn og kattugle – varslet død og fordervelse. De var «ulykkesfugler» eller «feigdefugler». Andre fugler varslet lykke, slik som grågåsa, eller kjærlighet slik duer gjør. Her er det en sann overflod av kulturelle uttrykk, og enda større blir den hvis vi vender oss mot fabeldyrenes verden. Mange av dem har lånt trekk fra fuglene, som lindormen, en slektning av dragen – men utstyrt med bare to bein, i motsetning til dragens fire. Og lander vi på jorda igjen finner vi en rekke vann i Norges land der sjøormer vaker – Seljordsormen er kanskje den mest kjente og sjøormen i Mjøsa er også noe av en rikskjendis, men ellers skal det finnes mange mindre PR-kåte ormer både i «Bygdin», «Slidrefjorden», «Vangsmjøse» og «Randsfjorden» – for å nevne noen få. En samleartikkel om lokale sjøormer i Norge kunne vært spennende å få på plass i wikien. Et par tips om utformingen av artiklene: Vi ønsker oss artikler med et lokalhistorisk og kulturhistorisk tyngdepunkt, men der det også er inkludert nødvendig biologisk informasjon – der dette er relevant (noe det neppe er for fabeldyras vedkommende!). Et eksempel fra wikien på en god mønster-artikkel i denne sammenheng er hoggorm, som balanserer fint mellom biologi, lokal- og kulturhistorie.
Smakebiter fra artikleneRagna Helene Hegge f. Aalerud (født 21. november 1894 i Ås, død 24. juni 1979 på Eidsvoll) var lærer. Hun begynte på Holmestrand lærerskole i 1914. Etter en tid som lærer i Sandeherred var hun ansatt ved Kjeller småskole 1923–1930. Etter dette arbeida hun ikke som lærer, men var husmor og fra 1945 småbrukerkone på Eidsvoll. Da Martha Østensvig i 1948 skrev bok om slekta fra Ålerud, leverte Ragna Hegge en selvbiografi. Her kunne hun fortelle at hun allerede som småjente ville bli lærer, og at hun lærte sine yngre søsken å lese. Etter å ha tatt lærereksamen i Holmestrand fikk hun sin første jobb på Brækkum skole i Ringebu. Det var der hun traff sin tilkommende, Martinus Hansen Hegge, som da var førsteekspeditør på Tromsa landhandleri. Les mer … Wollert Wilhelm Valle (født 29. mars 1880 i Nesna, død 8. april 1961) var advokat og NS-politiker. Han holdt til i Land fra 1916 til 1942 og deretter i Hamar. Den opprinnelige Venstre- og målmannen beveget seg via Frisinnede Venstre til Nasjonal Samling. Fra november 1940 til juli 1943 satt Valle som Statens presseleder i Hedmark og Oppland. Sammen med Pressedirektoratet rakk han blant annet å legge ned Oppland Arbeiderblad, Velgeren (seinere gjenopptatt som Oplendingen), Totens Blad, Dagningen og Hamar Stiftstidende og satte inn flere NS-redaktører som Johan Woll i Østlendingen, Henrik A. Månum i Valdres, Bernhard Dippner i Hamar Arbeiderblad (nyordnet under navnet Hedemarkingen), Rolf Jacobsen i Kongsvinger Arbeiderblad (nyordnet under navnet Glåmdalen) og flere forskjellige redaktører i Gudbrandsdølen. Valle var også spesielt opptatt av å overvåke og slå ned på innholdet i menighetsblader. I 1942 flyttet han fra Dokka til Høyensalgata 72 i Hamar, og begynte å jobbe som bobestyrer for Likvidasjonsstyret, først for jøders eiendom, etter hvert for alle flyktningers eiendom. Les mer …Kultran er eit gardsbruk som ligg rett nedanfor Bykle gamle kyrkje. På vestsida er Torsbu og Bykle nye kyrkje næraste grannane, på austsida kjem ein til Juvet, og mot nord ligg Innistog. På sørsida renn Otra. Namnet Kultran kjem truleg av kult, m, som tyder rund hump eller haug. Kultro er dativforma av Kultran. Difor heiter det «Han bur på Kultro». Bruket kom fyrst til ved ei deling av Austistog i 1844. Det var Tarjei Oddsson Byklum som då selde denne halvparten til Pål, den yngre bror sin. Tarjei hadde overteke Austistog etter faren, Odd Tarjeisson Røysland, då denne døydde i 1839, men sjølv heldt han på denne tid til i Attistog Gjerden, som han hadde teke på odel frå Åvold Jonsson i 1815. Den halvparten av Austistog som Tarjei sat att med etter 1844, overdrog han i 1847 til Olav T. Bjørnarå, som samstundes overtok Attistog hjå han. Tarjei fekk Bratteland i byte, og flutte dit. Pål Oddsson sat då eit tak her på bruket, men truleg berre nokre få år frå 1844 og frametter. For etter at Olav T. Bjørnarå overtok Attistog Gjerden og flutte dit, tykkjest Pål å ha bruka heile Austistog. Han må då ha leigd den halvparten han ikkje åtte. I desember 1863 kaupte Pål att parten av Olav, som då budde i Stavenes. Om Pål budde i Austistog eller på Kultro i åra frå 1847 til 1863, er ikkje dokumentert, men etter tradisjonen var han i Austistog det meste av tida, og me har difor plassert den nærare omtalen av han der. Les mer …
Waisenhuset i Trondheim, opprinnelig Det Trondhjemske Waisenhus, er en stiftelse for understøttelse av foreldreløse barn, og som ble etablert i 1732 ved en sammenslåing av Barnehuset og Blåskolen. Økonomien ble styrket da Thomas Albertsen Angell, som døde i 1767 uten livsarvinger, bestemte i sitt testamente at stiftelsen skulle få ⅙ av avkastningen fra Thomas Angells Stiftelser. På Blåskolens tidligere tomt like ved Nidarosdomens vestfront (dagens adresse Kongsgårdsgata 2, fram til 1995: Arkitekt Christies gate 2), ble det til formålet først reist en bygning i 1732 på denne tomten, men denne ble revet da dagens bygning reist i årene 1772-1773, bygget under ledelse av Heinrich Kühnemann. Les mer …
Gunnar Knudsen, egentlig Aanon Gunerius Knudsen (født 19. september 1848 på Saltrød i daværende Austre Moland kommune, død 1. desember 1928 i Gjerpen) var politiker (V), skipsreder, ingeniør og industribygger. Knudsen satt på Stortinget i de fleste periodene i tiden 1892 til 1921. Han satt i flere regjeringer og var selv statsminister i årene 1908 til 1910 og 1913 til 1920, altså under første verdenskrig. Han var kjent som en patriarkalsk bedriftsleder som var en sterk, selvbevisst og myndig personlighet og leder. Han var omstridt, men prøvde å virkeliggjøre den britiske sosialliberalismens idéer om individet som et selvstendig, men også sosialt avhengig vesen, slik at staten må ha en regulerende funksjon i samfunnslivet og legge til rette for sosialt forsvarlig og ansvarlig individuell utfoldelse. Knudsen var en markert statsmann som satte dype spor etter seg i norsk politikk og samfunnsliv. Les mer …  Christian Michelsens hjem Gamlehaugen, bygget 1900-1902, ark.: Jens Zetlitz Monrad Kielland. Kongebolig fra 1925. Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Teknisk Museum (1910) Gamlehaugen ligger på en parkbehandlet høyde ved nordøstenden av Nordåsvannet på Paradis i Fana utenfor Bergen og er i dag en kongebolig. Eiendommen var opprinnelig et gårdsbruk som ble ødegård etter Svartedauden. Gården skal ha blitt ryddet på nytt som en del av Fjøsanger hovedgård i 1665. Gården gikk under navnet «Haugen» (Hauen, Hoen, Hågen) fram til den fikk navnet Gamlehaugen som skilte den fra den nyryddede gården Nyhaugen (mellom Gamlehaugen og Fjøsanger hovedgård). I 1708 ble gården skyldsatt og matrikulert som egen gård, men ble betraktet som en plass under Fjøsanger hovedgård til den ble utskilt ved skiftet i 1809 etter Danckert Krohn (1726-1795) som døde barnløs. Krohn hadde kjøpt gården av sin svoger John Mariager i 1774. Det var hans brordatter Marie Krohn som da overtok Gamlehaugen, og hennes nevø Albert Henrik Krohn overtok Nyhaugen og for øvrig også Lungegården. Jordveien ble drevet videre av husmenn eller forpaktere. På begge steder ble det oppført nye våningshus med midtark og avvalmet mansardtak og omgjort til lystgårder. På Gamlehaugen ble dette senere ombygd i sveitserstil. Også Nyhaugen ble ombygget før denne ble revet for å gi plass til ny bebyggelse. Les mer …  Utsikt over Christiania havn fra bordtomtene omkring 1800. Fra Gamle Christiania-billeder. |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 82 579 artikler og 230 087 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. 
Ukas artikkelKaren-Christine «Kim» Friele (født 27. mai 1935 i Bergen, død 22. november 2021 i Oslo) var en av pionerene i den norske homobevegelsen. Hun regnes som den første i Norge som sto fram som homofil under fullt navn, og gjennom Det Norske Forbundet av 1948 gjorde hun en stor innsats for å endre lovgivning og holdninger på dette feltet. Kim Frieles arbeid i DNF-48 regnes som helt sentralt for at straffelovens forbud mot homoseksuelle handlinger ble fjerna i 1972. Hun jobba også for at homofili skulle strykes som en sykdomsdiagnose. I 1978 ble homofili som følge av denne kampen strøket fra de mentale forstyrrelser i diagnoseskjemaene. Samme år ble Friele tildelt Fritt Ords pris. I 1981 kom nok en seier da straffelovens forbud mot rasistisk diskriminering ble utvida til også å gjelde seksuell legning.Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
