Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadDyr har en viktig plass i norsk kulturhistorie. Det gjelder både dyr i biologisk betydning, og dyr i mytisk eller symbolsk forstand. Dugnaden i mai og juni skal dreie seg om dyr i videste mening, altså både virveldyr og virvelløse dyr – samt hele registeret av fabeldyr og overnaturlige skapninger med dyriske trekk. Vi ønsker å få belyst alle aspekter ved forholdet mellom dyr og mennesker i lokalsamfunnet, både dyret som art og som individ, som skadedyr, nyttedyr og kjæledyr. Noen eksempler: Vi etterlyser en artikkel om arten bjørn (Ursus arctos) – med hovedvekt på de lokal- og kulturhistoriske perspektivene ved bjørnen – men også artikler om individuelle bjørner av typen Pekka og Liisa eller Bjørnen i Løten folkebibliotek. Det verserer dessuten mange historier om lokal bjørnejakt, som ville vært spennende å få gjenfortalt på wikien, ikke minst historier fra samisk område, der bjørnen ble regnet som et hellig dyr, og selve bjørnejakten var omgitt av en rekke rituelle handlinger. Flere av de andre store rovdyra våre, ulv, gaupe og jerv har en tilsvarende rik lokal- og kulturhistorie, som vi ønsker å få fortalt i hele sin bredde. Men vi mangler ikke bare artikler om de mest spektakulære og myteomspunne rovdyra, også en rekke andre av skogens, fjellets, havets og himmelens dyr, har en rik historie med stor lokalhistorisk relevans; ekorn, bever, røyskatt, mår og grevling er noen døme fra landjordas fauna. I hav og ferskvann finnes en tilsvarende rikdom av tradisjoner av fortellinger og sagn – om torsk, kveite, ørret og laks. Og vender vi oss mot luften og fuglenes verden, så møter vi enda en skare av dyr som gjennom årtusener er blitt flettet inn i folketro og eventyr. En rekke fugler – som kråke, skjære, ravn og kattugle – varslet død og fordervelse. De var «ulykkesfugler» eller «feigdefugler». Andre fugler varslet lykke, slik som grågåsa, eller kjærlighet slik duer gjør. Her er det en sann overflod av kulturelle uttrykk, og enda større blir den hvis vi vender oss mot fabeldyrenes verden. Mange av dem har lånt trekk fra fuglene, som lindormen, en slektning av dragen – men utstyrt med bare to bein, i motsetning til dragens fire. Og lander vi på jorda igjen finner vi en rekke vann i Norges land der sjøormer vaker – Seljordsormen er kanskje den mest kjente og sjøormen i Mjøsa er også noe av en rikskjendis, men ellers skal det finnes mange mindre PR-kåte ormer både i «Bygdin», «Slidrefjorden», «Vangsmjøse» og «Randsfjorden» – for å nevne noen få. En samleartikkel om lokale sjøormer i Norge kunne vært spennende å få på plass i wikien. Et par tips om utformingen av artiklene: Vi ønsker oss artikler med et lokalhistorisk og kulturhistorisk tyngdepunkt, men der det også er inkludert nødvendig biologisk informasjon – der dette er relevant (noe det neppe er for fabeldyras vedkommende!). Et eksempel fra wikien på en god mønster-artikkel i denne sammenheng er hoggorm, som balanserer fint mellom biologi, lokal- og kulturhistorie.
Smakebiter fra artiklene
Johanne Jakhelln (født 13. november 1917 i Fana, død 1. november 2001 i Spania) ble utdannet geolog i 1945, en av landets første kvinnelige. Som ektefelle til en diplomat, med flere påfølgende utenlandsopphold, fikk hun imidlertid i liten grad anledning til å utøve yrket, men fylte i stedet rollen som husmor og støttespiller under mannens ulike diplomatiske posteringer. Som pensjonister bosatte ekteparet seg i Spania. Les mer …
Norbom Fredriksen (født 4. oktober 1913 i Son, død samme sted 24. november 1996) kom fra en familie som hadde vært fiskere i flere generasjoner, og han var også selv fisker hele sitt yrkesaktive liv. Han ble tidlig fagorganisert, og hadde i mange år verv i Oslofjordens fiskerlag og andre fiskeforeninger. Ved siden av fisket spilte han piano, og spilte i brylluper og lignende sammen med søstra si, Ellen. Både han og kona, Randi stilte til lokalvalg for Arbeiderpartiet. Norbom satt blant annet i manntallsnevnden for forsikringspliktige fiskere, i vergerådet og som varamann til skjønnhetsrådet. Les mer … Alma Braathen (født 1906, død 1967) ble født i Jämtland av norske foreldre. Da Alma var i femårsalderen, flytta familien til Sundsvall der faren etablerte seg som sagbrukseier. Bruket gikk imidlertid konkurs som så mange andre sagbruk på den tiden, og i 1923 ble hun sendt over til Norge hvor slekten stammet fra. Det var mens hun besøkte den da 55-årige Katti Anker Møller at nysgjerrigheten på journalistikk våknet i henne. Sammen med de liberalistiske ideene som fru Anker Møller plantet i henne, skulle dette gi en meget bevisst kvinnesaksjournalist. Ja, hun ble så meget mer enn det – på grunn av sitt kvinnesaksengasjement. Hun ble en anerkjente krigskorrespondent, der felttoget i Nord-Norge sammen med reportasjene fra Vinterkrigen ble hennes journalistiske gjennombrudd. Hun benyttet ofte signaturen Brodjaga, som er det russiske uttrykket for luffer, omstreifer eller mer presist; person uten fast bopel. «Man skal ikke eie mer enn man kan ta med seg opp i ei bjørk». Alma Braathen skal ha ytret denne samiske livsvisdommen heime hos en journalistkollega, der samtalen gikk på de storartede tilbud som handelsstanden opererte med ved inngangen til 1960-tallet. Derved er også mye sagt om hennes måte å tenke og se verden på. Les mer …Randi Monsen (født 18. februar 1910 på Hamar, død 24. august 1997 i Oslo) var tegner, i en årrekke tilknyttet Arbeiderbladet som avistegner, kanskje mest kjent for sine teater- og portrettegninger. Hun illustrerte også flere bøker.Randi Monsen vokste opp på Hamar, der faren var lærer, redaktør og lokalpolitiker. Hennes tegneferdigheter ble hun klar over som ung, og allerede under gymnastiden på Hamar ble hun kjent for å tegne karikaturer av lærere og medelever. Mosen studerte ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) 1930-1931 under Carl von Hanno, og igjen 1934–1935 under Per Krohg. 1935–1936 studerte hun ved Kunstakademiet under Axel Revold. 1940–1945 studerte hun igjen ved boklinjen på SHKS, og hun hospiterte senere under Chrix Dahl for å studere grafikk. Randi Monsens første avistegning var en teatertegning fra et lystspill med Per Aabel, som hun leverte til Arbeiderbladet i 1935. Siden var hun tilknyttet redaksjonen der fram til 1970, men var aldri fast ansatt. I samme periode illustrerte hun også en rekke bøker. Monsen var også aktiv i kunstnerorganisasjonene og var blant annet formann i Tegnerforbundet en periode. I 1991 mottok hun den første Hammarlund-prisen, utdelt under Tegnerforbundets 75-årsjubileum. Les mer … Kvinner ved vannposten på Enerhaugen diskuterer sine koppevaksiner, mars 1940. Foto: Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Kopper, i Norge og Danmark også kalt pokker, var en smittsom virussykdom som forekom i Norge fram til begynnelsen av 1900-tallet. Den alvorligste formen hadde en dødelighet på 30 %. De som overlevde sykdommen, ble ofte vansiret av arr fra koppene. Den er i dag utryddet gjennom et omfattende vaksinasjonsprogram. Sykdommen var den første man klarte å utvikle en vaksine mot, da engelskmannen Edward Jenner i 1796 påviste at man kunne injisere kukoppevirus for å hindre at mennesker ble smittet. Det er usikkert når sykdommen først kom til Norge. I Danmark nevnes den i andre halvdel av 800-tallet, og det er sannsynlig at den kom til Norge omtrent på samme tid. På Island nevnes den første gang i 1240, og den kom da fra Norge. Den ble først kalt bóla eller bolnasott på norrønt. Etterhvert begynte man å bruke betegnelsen pokker, som egentlig var et navn på syfilis. Man skilte gjerne mellom dem ved å omtale kopper som småpokker, slik Absalon Pederssøn Beyer gjør når han omtaler en epidemi av «småpocker» i Bergen i 1572. Etterhvert ble kopper, småkopper eller barnekopper innarbeida som navn, muligens på bakgrunn av de skålforma arrene som oppstår. Les mer …
NOKAS-ranet fant sted i Stavanger den 5. april 2004, da Norsk Kontantservice (NOKAS) sin tellesentral i Kongsgata ble rana. Under ranet ble en politimann, Arne Sigve Klungland drept, og et stort antall skudd ble avfyrt på og ved Domkirkeplassen. Ranerne kom unna med omlag 57 millioner kroner, og det meste av dette er på avveie selv om gjerningsmennene ble tatt. I pengeverdi er dette det største ranet i norsk historie. En rekke personer ble idømt straffer opp til 18 års fengsel, og to av de dømte ble ilagt forvaring. I 2010 kom filmen Nokas, regissert av Erik Skjoldbærg. Den gir i all hovedsak et realistisk bilde av hendelsene under selve ranet. Les mer …  Løten kirke er ei langkirke i Løten kommune på Hedmarken. Byggverket er i stein og har 400 plasser. Den ble trolig bygd rundt 1200, er nevnt første gang i 1323, og var opprinnelig viet til apostlene St. Peter og St. Paulus. Den var hovedkirke for Løten prestegjeld, og var i 1814 valgkirke for prestegjeldet. Løten kirkegård ligger på øst- og sørsida av kirken. Kirken ble sterkt ombygd på 1800-tallet. Den ble omkring 1827 gjort en del større. I 1873 ble vesttårnet og sakristiet bygd, og det ble satt inn vinduer på nordsida. Takrytteren med høyt spir som hadde stått på kirken ble fjerna da tårnet ble bygd. Kirken ble med dette omkring dobbelt så stor som middelalderkirken hadde vært. Samtidig leverte totningen Anders Olsen Holte ei ny kirkeklokke. Det er tydelige spor på ytterveggen etter hvor middelalderkirken stoppa, spesielt på nordveggen der man ser en utbuktning der middelalderdelen og 1800-tallsdelen er skjøta sammen. På spiret står i dag årstallet 1873 til minne om den siste store ombygginga. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 82 583 artikler og 230 090 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. 
Ukas artikkelKaren-Christine «Kim» Friele (født 27. mai 1935 i Bergen, død 22. november 2021 i Oslo) var en av pionerene i den norske homobevegelsen. Hun regnes som den første i Norge som sto fram som homofil under fullt navn, og gjennom Det Norske Forbundet av 1948 gjorde hun en stor innsats for å endre lovgivning og holdninger på dette feltet. Kim Frieles arbeid i DNF-48 regnes som helt sentralt for at straffelovens forbud mot homoseksuelle handlinger ble fjerna i 1972. Hun jobba også for at homofili skulle strykes som en sykdomsdiagnose. I 1978 ble homofili som følge av denne kampen strøket fra de mentale forstyrrelser i diagnoseskjemaene. Samme år ble Friele tildelt Fritt Ords pris. I 1981 kom nok en seier da straffelovens forbud mot rasistisk diskriminering ble utvida til også å gjelde seksuell legning.Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
.jpg)
.jpg)
