Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadDyr har en viktig plass i norsk kulturhistorie. Det gjelder både dyr i biologisk betydning, og dyr i mytisk eller symbolsk forstand. Dugnaden i mai og juni skal dreie seg om dyr i videste mening, altså både virveldyr og virvelløse dyr – samt hele registeret av fabeldyr og overnaturlige skapninger med dyriske trekk. Vi ønsker å få belyst alle aspekter ved forholdet mellom dyr og mennesker i lokalsamfunnet, både dyret som art og som individ, som skadedyr, nyttedyr og kjæledyr. Noen eksempler: Vi etterlyser en artikkel om arten brunbjørn (Ursus arctos) – med hovedvekt på de lokal- og kulturhistoriske perspektivene ved bjørnen – men også artikler om individuelle bjørner av typen Pekka og Liisa eller Bjørnen i Løten folkebibliotek. Det verserer dessuten mange historier om lokal bjørnejakt, som ville vært spennende å få gjenfortalt på wikien, ikke minst historier fra samisk område, der bjørnen ble regnet som et hellig dyr, og selve bjørnejakten var omgitt av en rekke rituelle handlinger. Flere av de andre store rovdyra våre, ulv, gaupe og jerv har en tilsvarende rik lokal- og kulturhistorie, som vi ønsker å få fortalt i hele sin bredde. Men vi mangler ikke bare artikler om de mest spektakulære og myteomspunne rovdyra, også en rekke andre av skogens, fjellets, havets og himmelens dyr, har en rik historie med stor lokalhistorisk relevans; ekorn, bever, røyskatt, mår og grevling er noen døme fra landjordas fauna. I hav og ferskvann finnes en tilsvarende rikdom av tradisjoner av fortellinger og sagn – om torsk, kveite, ørret og laks. Og vender vi oss mot luften og fuglenes verden, så møter vi enda en skare av dyr som gjennom årtusener er blitt flettet inn i folketro og eventyr. En rekke fugler – som kråke, skjære, ravn og kattugle – varslet død og fordervelse. De var «ulykkesfugler» eller «feigdefugler». Andre fugler varslet lykke, slik som grågåsa, eller kjærlighet slik duer gjør. Her er det en sann overflod av kulturelle uttrykk, og enda større blir den hvis vi vender oss mot fabeldyrenes verden. Mange av dem har lånt trekk fra fuglene, som lindormen, en slektning av dragen – men utstyrt med bare to bein, i motsetning til dragens fire. Og lander vi på jorda igjen finner vi en rekke vann i Norges land der sjøormer vaker – Seljordsormen er kanskje den mest kjente og sjøormen i Mjøsa er også noe av en rikskjendis, men ellers skal det finnes mange mindre PR-kåte ormer både i «Bygdin», «Slidrefjorden», «Vangsmjøse» og «Randsfjorden» – for å nevne noen få. En samleartikkel om lokale sjøormer i Norge kunne vært spennende å få på plass i wikien. Et par tips om utformingen av artiklene: Vi ønsker oss artikler med et lokalhistorisk og kulturhistorisk tyngdepunkt, men der det også er inkludert nødvendig biologisk informasjon – der dette er relevant (noe det neppe er for fabeldyras vedkommende!). Et eksempel fra wikien på en god mønster-artikkel i denne sammenheng er hoggorm, som balanserer fint mellom biologi, lokal- og kulturhistorie.
Smakebiter fra artiklene
Bodin prestegård var prestegård for Bodin prestegjeld, et vidstrakt prestegjeld som fram til 1770 omfattet det meste av Salten. Gården lå like ved Bodin kirke og Bodøgård. Prestegården var en stor eiendom som strakk seg helt fra Hangåsbukta ved Bodøsjøen i sørvest, over og forbi Junkersfjellet til Skardalen og Bertnesskaret i nordøst. Eiendommen omfattet det meste av de såkalte Rønvikjordene, men disse er i all hovedsak dyrket opp i forrige århundre. Den gamle innmarka på gården lå hovedsakelig rundt selve gårdstunet og mot vest . På 1890-tallet ble det bygd ny prestegård på Rishaugen vest for den opprinnelige gården og den gamle prestegården ble tatt i bruk som landbruksskole. De gamle bygningene ble imidlertid revet og erstattet av nye moderne skolebygninger. Etter at landbruksskolen ble nedlagt ble disse tatt i bruk som Nordland kultursenter. Prestegården som ble bygd på Rishaugen ble solgt til private i 1954 og det ble bygd ny villa som prestebolig nærmere hovedveien. For få år siden ble også denne solgt til private. Les mer … Jaren Sanitetsforening, på Jaren i Gran kommune på Hadeland, ble stiftet 1. desember 1919 hos Aslaug Wist, som lokalforening av Norske kvinners sanitetsforening. Det var 10 kvinner om skrev seg inn som medlemmer på det første møtet i 1919, og flere kom med like etterpå. Det første styret bestod av formann Aslaug Wist, nestformann Ragna Horn, kasserer Sofie Thomsen, Betzy Lysen og Marie Myrvold. Det var spanskesyken som førte til at Jaren sanitetsforening ble stiftet. Mange hadde mistet noen av sine nærmeste, barneflokker var blitt uten mor eller far, og det var lite støtte fra det offentlige. Fru Aslaug Wist var den som først foreslo å etablere en sanitetsforening. Hun kjente til sanitetsforeningenes arbeid fra sitt hjemsted Sparbu. I nabokommunen hadde Fredrikke Marie Qvam vært med på å stifte Norske kvinners sanitetsforening. Lagets første mål var å få en egen sykepleierske, for det var mangel på dette. De startet opp med en basar pinsen 1919, fortsatte å samle inn penger ved utlodning på møter, salg av merker og maiblomster. Fra 1. november 1921 kunne de ansette Søster Maren Espegren som sykepleier og barselpleierske. Foreningen kjøpte også inn sykemateriell, blant annet en sykekurv med kalesje som kostet 149,- kroner. Søster Maren jobbet for foreningen i fem år, og sluttet for å jobbe på sykehus. Da var det ansatt sykepleiersker i både Brandbu og Gran, og foreningen valgte da å ikke ansette en ny. Les mer …Hanna Resvoll-Holmsen f. Resvoll (fødd 11. september 1873 i Vågå, død 13. mars 1943 i Oslo) var botanikar, og saman med søstera Thekla Resvoll ein av dei kvinnelege pionerane i dette faget. Ho voks opp i Vågå, med ei mor som hadde ein flott blomsterhage og som gav interessa for planter vidare til døtrene. Do ho var fem flytta familien til Kristiania. Som barn var ho alvorleg sjuk, og etter at ho fylte tolv var ho lite på skulen. Jamvel fekk ho som nittenåring teke middelskuleeksamen, og i nokre år var ho lærar i botanikk. Først i 1902 fekk ho tatt examen artium på latinlinja. Ho byrja så å studere realfag, og hadde nokre gode år på Det kgl. Frederiks Universitet i Kristiania. I 1910 tok ho hovudfag i botanikk, slik søstera hadde gjort i 1899. Det første feltarbeidet ho gjorde var noko tidlegare, i 1907. Då var ho med på ekspedisjonen til oseanografen Albert I av Monaco til Svalbard. Ho var den einaste kvinnelege deltakaren, men ser ut til å vorte teken på alvor, for ho vart rodd i land med telt, privant og botanisérkasse – og eit gevær om det skulle kome isbjørn. Året etter drog ho åleine til Svalbard for å fotografere for bokverket om ekspedisjonen. Ho etterlet seg ein stor plantesamling frå somrane på Svalvard, og tok nokre av de første fargebileta av arktisk flora. Boka Observations botaniques kom i populærutgåva Svalbards flora i 1927, og var den første floraen for øygruppa. Les mer …  Faksmile fra Indre Akershus Blad, 2. mars 1946. Statsadvokaten mente at Andersen «var et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne». Strømmen Trævarefabrik, lokalt kjent som Trevar'n, ble opprettet i 1884 av Christen A. Segelcke og Gabriel Kielland Hauge, sønnesønn av legpredikanten Hans Nielsen Hauge. Med god bistand fra solide interessenter fikk de kjøpt Braate sag og mølle ved Sagelva i Strømmen. Intensjonen var å levere trevarer som dører, vinduer og listverk til det innenlandske marked, samt noe eksport. Allerede i 1886 fikk fabrikken en forespørsel om levering av en kirke til Madagaskar, imidlertid ser det ikke ut til at denne kom til utførelse. Men i 1887 ble det gjort forsøk på å levere komplette hus, og det er på det rene at enkle sommerhus ble produsert samme år. Etter kort tid var bedriften i gang med en ferdighusproduksjon som snart fant veien til alle verdensdeler, inklusiv Antarktis. Les mer …   Allmannajuvet i Sauda kommune, frå anlegget teikna av den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor. Her ser ein galleriet. Foto: Knut Rage (2017) Allmannajuvet i Sauda kommune var i åra frå 1882 til 1898 eit gruveområde der det vart henta ut malm. I dag er dei nedlagde malmgruvene omgjort til ein turistattraksjon som årleg tiltrekkjer seg tusenvis av besøkande. Det første registrerte funnet av malm i Sauda vart notert 2. oktober 1881. Fram til drifta vart nedlagd i 1898, vart det produsert 12 000 tonn malm i gruvene. Dei første åra vart malmen frakta med kløvhestar ned til fjorden. Hestane bar 100 kilo malm, mens mennene tok 25 kilo kvar. Malmen vart transportert vidare med dampbåt langs Saudafjorden og eksportert til utlandet. Det var husmannen og ferjemannen Gregoirus Hansson Tengesdal som i 1881 gjorde eit funn som skulle bli starten for industristaden Sauda, og dermed føra arbeidarklassen, industri og utanlandsk kapital dit. Han fann nemleg hovudåra i eit belte av sinkblende. I det solfattige juvet 6-7 kilometer aust for Sauda fekk bygda si første industriverksemd, Sauda Grubekompani. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 82 558 artikler og 230 059 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. 
Ukas artikkel Elverum lærerskole ble etablert i 1892 av Olav Andreas Eftestøl, under navnet Elverum friseminar. Seminaret ble raskt populært, og seks år tidlig på 1900-tallet hadde det flest uteksaminerte kandidater av alle landets lærerskoler. Den opprinnelig private skolen ble overtatt av staten i 1937, og lærerskolen på Hamar ble samtidig flytta til Elverum. Fra 1937 til 1967 (?) var det offisielle navnet Elverum offentlege lærarskule, deretter Elverum lærerskole (1967-75?) og Elverum lærerhøgskole (1975-1994). Skolen ble i 1994 en del av Høgskolen i Hedmark, og i 2007 ble allmennlærerutdanninga sentralisert til Hamar. Elevene på skolen ble ei stund kalt ristlapper. Halldis Moren Vesaas gikk der 1925-28, og skriver at klengenavnet «var vanleg i mi tid på Elverum lærarskule. Kva kom det av? Av seminarist kanskje? Det heitte vi og stundom, sameleis som skulen framleis iblant heitte seminar.»Les mer... Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
