Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadNorvegr – landet mot nord? Eller var det «nor» som i trange sund? Om språkforskerne ikke får avgjort spørsmålet om hva navnet «Norge» egentlig kommer av, er en ting sikkert: i Norge har folk bodd langs og levd av kysten. «Kystkulturen» har derfor dype røtter, men har også vært i stor og tidvis dramatisk endring, fra middelalderens tørrfiskeksport til sørlandshavnenes enorme vekst og velstand i mer moderne tid. Mens fritidsbåtene nå i mai er i ferd med å pusses ferdig og sjøsettes, fokuserer vi i de neste to månedene på kystkulturen i Norge, bredt forstått. Vi ønsker oss bidrag for alt du kan komme på! Fra fyr og naust til skuter og skøyter, og fra Tordenskjold til sjøspeidere, inkluderer kystkultur så mangt. I alle år har folk livnært og berget seg av kysten, men også forlystet seg både innaskjærs og utaskjærs, på svaberg og strender – og dessuten satt livet til, enten som los, fiskere og sjøfolk i krig og fred. Dette har satt dype spor over hele landet, også på steder langt fra kysten, enten det være seg inne i de dype skoger, hvor masteemnene ble hugd, eller til fjells, hvor sauen beitet og ull til seilene ble klipt. Hvis du ønsker inspirasjon, se gjerne over ønskene for eksisterende og nye artikler om kystkultur. Enten du kjenner til en båtbygger som fortjener omtale, eller har tatt et bilde av fjordhotell fra 1800-tall, vil alt bli et fint tilskudd til hele landets lokale kystkulturhistorie.
Smakebiter fra artiklenePeder Fauchald (født 21. september 1791 på garden Faukal på Toten, død 22. november 1856) var gardbruker og politiker. Pær Faukal, som han ble kalt på Toten, var Vestopplandas mest innflytelsesrike politiker i første halvdel av 1800-tallet og kjent som en av Stortingets mest liberale bønder. Han var stortingsrepresentant for Christians amt fra 1830 til 1851 og den første ordføreren i Østre Toten, fra 1837 til sin død i 1856. Fauchald var en venn av Henrik Wergeland, Aasmund Olavsson Vinje, Ivar Aasen og Eilert Sundt, som alle besøkte han hjemme på garden Sokstad. Les mer …Amalie Bothner (1875-1965) var født i Kristiansund og døpt Gjertrud Amalie Øveraas, (men da også moren het Gjertrud, ble det av praktiske grunner bare Amalie.) Hun var gift med Willads Bothner, også han fra Kristiansund, Sammen med hennes far, seilskuteskipper Oluf G. Øveraas, kjøpte de fiskeværet Holmenvær på Senja i 1899. Etter 17 år der flyttet de til Harstad.
Før ekteparet reiste fra Kristiansund hadde de fått to barn, Bjørg (f. 1897) og Søren (f. 1899). På Holmenvær fikk de barna Odd (f. 1903), Leif (1905) og Ruth (f. 1912). Søren og Leif skulle ble høyt verdsatte personer i Harstads historie. Familien Bothner er bare ett av mange eksempler på innflyttere til Harstad som har fremhevet seg på en måte som det er verd å huske dem for. Les mer …Hedalen stavkyrkje står i bygda Hedalen i Sør-Aurdal, sør i Valdres. Ho vart reist som ei einskipa langkyrkje kring 1165, og vart i 1699 ombygd til ei korskyrkje. Den vestre delen av skipet er den opphavlege stavkyrkja. Ho er framleis soknekyrkje for Hedalen sokn. Kyrkja trakk òg folk frå mellom anna Ådalen, dei andre delane av Sør-Aurdal, Etnedal og Hallingdal til feiring av jonsok og mikkelsmess heilt fram til «Hedalsmessa» vart avskaffa kring 1850.Kyrkja vart stilhistorisk datert til kring 1165. Det er ikkje alltid lett å treffe blink med slik datering, men i dette høvet har seinare årringdatering vist at tømmeret vart hogd vintrane 1161/1162 og 1162/1163. Les mer … .jpg) Iver Olsen (født 6. juli 1804 på Biri, død 12. juli 1869 i Christiania) begynte livet som husmannssønn på Biri og endte som brukseier og bedriftsgrunnlegger i Christiania. Han ble en kjent person i hovedstadens næringsliv, og var blant annet en av de første i landet som eide en dampmaskin. Han eide også eiendommen Midtodden i Maridalen, som ble brukt som en slags fritidsbolig av familien og deres venner. Et ektepar fra Biri, Margrethe og Fredrik Christoffersen, bodde der som vertskap. I 1854 kjøpte han også en del av garden Østre Grefsen. Sønnen Iver Bredo Olsen overtok denne i 1882, og kjøpte også Vestre Grefsen. Les mer … Hamarkrøniken er et av de eldste norske byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater. Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.» Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk. Jørn Sandnes skriver for eksempel: Les mer … Strømmen Trævarefabrik, lokalt kjent som Trevar'n, ble opprettet i 1884 av Christen A. Segelcke og Gabriel Kielland Hauge, sønnesønn av legpredikanten Hans Nielsen Hauge. Med god bistand fra solide interessenter fikk de kjøpt Braate sag og mølle ved Sagelva i Strømmen. Intensjonen var å levere trevarer som dører, vinduer og listverk til det innenlandske marked, samt noe eksport. Allerede i 1886 fikk fabrikken en forespørsel om levering av en kirke til Madagaskar, imidlertid ser det ikke ut til at denne kom til utførelse. Men i 1887 ble det gjort forsøk på å levere komplette hus, og det er på det rene at enkle sommerhus ble produsert samme år. Etter kort tid var bedriften i gang med en ferdighusproduksjon som snart fant veien til alle verdensdeler, inklusiv Antarktis. Les mer … Brannen i Grue kirke i Hedmark den 26. mai 1822 er den største brannkatastrofen i norsk historie. 113 til 117 mennesker mistet livet da det brøt ut brann under første pinsedags gudstjeneste. Kirken var helt full på første pinsedag, som var en varm forsommerdag. Sognepresten Iver Hesselberg var i gang med sin preken da det begynte å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirke overtent. Dørkonstruksjonen gjorde det vanskelig å evakuere kirken. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var i utgangspunktet et sterkt press mot dørene ettersom de slo innover. De som sto ut forsøkte å holde dem åpne, men varmen og presset innenfra gjorde det til slutt umulig. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 87 243 artikler og 240 062 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelAkershus slott og festning, i dagligtale oftest kalt bare Akershus festning, er en festning og et kongelig slott fra middelalderen. Det ligger på Akersneset i Oslo sentrum, og har gitt navnet til fylket Akershus. Den var, med et avbrudd fra 1815 til 1836, en operativ militær festning fram til 1856. Siden 1850 har festningen vært et militært hovedkvarter, og denne funksjonen ble opprettholdt også etter at den opphørte å være en aktiv festning. I 1820 ble det etablert fengsel der, senere kjent som Akershus landsfengsel. Det aller meste av festningen er åpen for publikum. To museer har tilhold der, nemlig Forsvarsmuseet og Norges Hjemmefrontmuseum. Festningen har navn etter gården Aker kombinert med hús («borg»), altså «Akersborgen». Den ga navn til Akershus hovedlen, dets etterfølger Akershus stiftamt og til slutt Akershus fylke. Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
