 Tittelside: Hyttebok for Vidsyn. Format: 17x23 cm. Farge på perm: Brun. , hytte nr 25 på Ljøsheim i Ringsakerfjellet, ble bygget i 1935. I denne artikkelen gjengir Reidunn Ødegaard nedtegnelser i hytteboka fra perioden 1945 til 1967. Reidunn Ødegaard, f. Fremstad, er barnebarn av Aksel Harby (1890-1955), som satte opp hytta. Hytta på Ljøsheim var familiens faste feriested «i alle år». Kjøpmann Aksel Harby i Næroset, min bestefar, hadde inngått avtale med gardbruker Jørgen Hauger om å få satt opp ei hytte av lemmer. Hauger hadde kjøpt ei stor brakke til riving og det var nok materialer til at de fikk satt opp to nesten identiske hytter: En til bestefar, «Halbyhytta» (med tjukk l) og «Hauerhytta». Den siste lå nær brønnen der vi hentet vann, «Hauerbrynn`», i øverste myrkanten mot Ljøsvatnet. Aksel Harby hadde skaffet seg tomt med flott utsikt litt østafor fjellvegen, like syd for Hygga. En kunne se Skreiafjella i det fjerne om dagen og lysene fra Gjøvik om kvelden. En hadde også god oversikt over folk som rodde oterfiske etter fjellørret på Ljøsvatnet i kveldinga. Vegetasjonen var ikke så frodig og stengte ikke for utsikten da, slik som nå. Les mer …
 Olaf Røed Foto: Ukjent/Eiker Arkiv Olaf Røed, fra Mjøndalen i Nedre Eiker, var gårdbruker og en av Norges første bilselgere. Dette intervjuet ble gjort av Bengt Arne Røyne i 1979-1980. Se også oversiktsartikkel om Olaf Røed.
Torsdag 25. november 1980 fylte gårdbruker Olaf Røed 90 år. Han bor på Korvald i Mjøndalen, og er velsignet med god helse og friskt humør.
Det er middagsleite. Sola henger lavt, skinner over snødekte jorder og glitrer i rimet på trærne. Han Olaf ligger på sofaen og hviler. Ilden spraker i svartovnen borte i kroken. Vi tar plass på pinnestoler ved kjøkkenbordet. Fra vinduet synes hele Mjøndalen og store deler av Nedre Eiker.
«Her bor jeg godt og trives med livet», sier Olaf. Han sitter i golfjakke, fiskebensmønstret bukse, og raggsokker. «Når jeg nå skal fylle 90 år, tror jeg at det må være feil i "årsregnskapet" på fødselsattesten. Jeg som føler meg så sprek, kan jeg ha levet så lenge?» Han ler og ser meget ungdommelig ut. Les mer …
 Lærer Fremstad bak kateteret i Fremstad-salen. Han brukte alltid skolefrakk. Det var vanlig arbeidsantrekk for lærere helt fram til slutten av 60-tallet. Kvinnelige lærere, lærerinnene, hadde ofte 3/4-langt skoleforkle med knyttebelte. (Bilde fra privat album.) (født 24. februar 1899, død 29. desember 1977) kom til Vindingstad skole i Vardal kommune utenfor Gjøvik høsten 1946. Han hadde da fått ett års utsettelse med å tiltre fordi leiligheten i lærerboligen ikke var ferdig. Den var fremdeles ikke innflytningsklar ved skolestart denne høsten. Derfor bodde han til leie hos Harald og Julie Slettum på Fruseth gård det første halve året. I mars 1947 kom familien etter. Sammen med kona Astrid og tre barn, Dagfinn, Reidunn og Turid, flyttet han inn i søndre del av lærerboligen. Den hadde nå fått tilbygg med inngang, trappeoppgang og bad, på deling med den andre leiligheten i huset.
Reidunn Ødegaard, eldste datter (født 5. januar 1940), forteller i denne artikkelen om farens virke på Vindingstad. Les mer …
Hans Grøn Bull: «Et og Andet om Edøe-Præstegjeld paa Nordmøer»
Edøe-Præstegjeld, som ogsaa kaldes Smølens Kald, adskilles fra Hitterens Præstegjeld i Fosens Fogderie paa den nordøstre Kant ved Ramsøe-Fjord, en bred Arm af Havet, og paa den vestre fra Øen Grib ved den vide Havaabning Gribhølen, samt fra Qvernæss ved den 1/2 Miil brede Talg-Søe, som gaaer imellem Øen Tustern og Nordlandsøen samt den lille Øe Skorpen i Dalesundet ved Christiansund, paa den østre og søndre fra Oure og Stangvig; imod Nord er Havet. Dette Kald har fordum ligget under Oure da dets Annexer Odden, Bratvær og Veien bleve betjente af en residerende Capellan, som boede i Bratvær-Sogn, for en ring Løn af Sognerpræsten paa Oure, og denne betjente Oure- og Edøe-Kirker; Veien imellem disse to Kirker er haard og henved 2 Mile lang. Les mer …
 Frøyrak ”der heime”, garden til Olav Frøyrak. Fotografiet er teke frå Sikkom, odden der Skjørings grav var, og der Spelemannssteinen er – Frøyrak var på 1800-talet eit musikalsk senter i Setesdal. (fødd 1918 på Frøyrak i Bygland, død 2006) var gardbrukar på Frøyrak. Tormod Tveitå har skreve ned nokre soger etter det han kallar "ein sogeforteljar i vår tid":
Olav vart fødd på Frøyrak i 1918. Som einaste sonen på bruket ”der heime” var på mange måtar lagnaden fastsett: Han skulle bli på Frøyrak og drive garden. Ikkje slik at eg trur han hadde noko mot denne lagnaden. Men der kom ikkje mange ungjenter til ein veglaus gard på vestsida av fjorden, og som mange andre har opplevd: Ein finn seg sjeldan gifte i skyttarlag og på skogeigarlagsmøte. Så Olav vart aldri gift. Men han var den staselegaste gamalungkaren eg nokon gong har møtt: Høgvaksen, kraftig og med ei kroppshaldning som ein ungdom heilt til det siste – og han var 88 år då han døydde i 2006.
Eg var aldri innom Olav og systera Berit utan at det vart tala om gamalt. Eg nemnde det ikkje, men straks eg kom heim sette eg meg ned med papir og blyant og skreiv det eg hadde høyrd. Kvar gong hadde eg høyrd noko nytt gamalt. Ei soge høyrde eg to gonger (Bjønnane under Hesteberga), men då eg skulle samanlikne dei to versjonane så var dei ord for ord mest identiske. Dei små forskjellane som var, var nok mi skyld. Les mer …
Denne historien om en dag ved Lillestrøm Skydsstasjon i 1907 er fortalt av Einar Meyer (1899-1988).
«Du får ta en firehjuling Håkon,» sier Toresen. «Ta en med kalesje. Det kan fort bli regn i dag. Kanskje det er best du bruker Tapper, for du må bort på stasjonen og hente tre kofferter. Etterpå kommer du tilbake og henter passasjeren». Han gikk inn på hotellet for å spise litt. Han skulle utover til Fetsund. Martin nikket og Toresen forsvant.
Håkon leiet Tapper ut av stallen. Det var litt av et syn når begge de sorte russiske hestene, Tapper og Bravo, ble brukt i et tospann, men i dag skulle Tapper ut alene. Håkon spente for inne under skjultaket. I den gamle delen av vognskjulet, under kuskens rom, var det nylig panelt og innredet til kino. Håkon kjørte over gården og mot stasjonen. Fetsund 9 km, sto det på skiltet som hang over gjerdet. Stuepiken som drev og vasket vinduer, smilte og vinket til han da han passerte.
Hotelleier Lauritz Oftedahl sto på verandaen utenfor hovedinngangen og så på Håkon der han kom tilbake fra Fetsund. «Gudskjelov!» Skysstasjonen gikk fortsatt bra. Men disse automobilene ville vel snart bety problemer for den også, og han som hadde bekymringer nok fra før. Etter at den kommunale folkeavstemningen i 1905 hadde «tørrlagt» Lillestrøm, hadde han blitt fratatt skjenkebevilgningen. Det var kvinnene som hadde stemt nei, det visste han. Han kunne forstå dem også. Hver lørdag hadde det vært lang kø borte på Samlaget i Torvet 5. En ølflaske kostet rundt 27-28 øre, og da gikk lønningene fort unna. Nei, Oftedahl kunne godt forstå at kvinnene i Lillestrøm ønsket seg en edru mann med uåpnet lønningspose hjem på lørdag. Les mer …
Disse minnene om bombingen av Kjeller flyplass i 1943 og 1944 er skrevet av Åge Albertsen (1932).
18. november 1943 ble Kjeller flyplass angrepet av 78 amerikanske B-24 bombefly som i løpet av 11 minutter slapp 838 høyeksplosive bomber over flyplassen og deler av Lillestrøm.
29. april 1944 kom et britisk nattangrep på flyplassen med fire jagere og 51 Lancaster bombefly. Treffsikkerheten var liten, bombene ble spredt over et stort område og 12 sivile ble drept i Lillestrøm.
Åge Albertsen fra Åkrene i Fet som var 11 år 1943, opplevde bombeangrepene mot Kjeller både i 1943 og 1944. Etter angrepene syklet han til Kjeller og Lillestrøm og så ødeleggelsene på nært hold.
Åge Albertsen forteller:
En aprilnatt i 1944 ble jeg vekket av far samtidig med at flyalarmen gikk i Lillestrøm. Igjen ble Kjeller bombet av allierte fly, men på grunn av feil beregning ble også mange sivile hus i Lillestrøm rammet, og 12 mennesker mistet livet. For å finne bombemålet ble det sluppet en mengde lysbomber, som da hang i sine fallskjermer rundt hele Lillestrøm. Disse var så kraftige at det ble så lyst som midt på dagen da vi løp bort til en av naboene. Det var lettere å takle slike opplevelser når flere var samlet.
Dagen etter syklet jeg til Lillestrøm, og midt nede i Sørumsgata fikk jeg se skadene forårsaket av de bombene som var sluppet feil. Flere av husene sto smadret på høykant, og det var dype bombekratre omkring dem. En fæl lukt av sprengstoff og brann lå over området og forsterket det grufulle synet som møtte meg der: En krigs dramatiske ansikt, plassert der i det fredelige Lillestrøm. Les mer … | 
