| Om Mat- og drikkekultur
|
 Kjøttkaker på tradisjonelt vis. Foto: Stig Rune Pedersen Mat- og drikkekultur presenterer norske matretter og drikkevarer, samt tradisjoner og produsenter knyttet til disse. Dessuten nye mattradisjoner som er kommet til gjennom innvandring og nordmenns søken etter nye smaker og opplevelser. Her kan du altså finne utdrag fra, eller kanskje vi heller skal si smaksprøver på, artikler om alt fra barkebrød til samosa. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
Chulaku (tamilsk: சுளகு) er et slags brett laget av palmeblader, som brukes til å rense korn og ris. I Norge viser Eelam-tamiler fram redskapet, blant annet gjennom dans, på kulturarrangementer som thai pongal i regi av Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter, noe som viser dets kulturelle betydning.
Redskapet blir laget av unge palmeblader som skjæres og tørkes i solen. Etter tørking blir bladene delt i like deler og flettet sammen til en chulaku, som har en lett buet, flat form med kanter som ofte er forsterket med bambuspinner for ekstra holdbarhet. Les mer …
<onlyinclude>  Faksimile av annonse i Aftenposten 10. juli 1861, med reklame for morgendagens meny hos Christiania Dampkjøkken (som var etablert tre år tidligere i Torggata 8): Fersk eller klar kjøttsuppe med ris, ferskt kjøtt, kjøttboller eller pepperrotsaus. er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1990 med tittel Restaurant-menyer. Utsendar var Göran Rosander og spørjelista er ein del av arkivserien NEG Særemne.
Introduksjonen til spørjelista
| Vi viser til følgebrev. Hvis bedriften har mer enn et serveringslokale, er vi takknemlige for separate svar for hvert av disse, helst på blankettkopi.
|
|
|
Brukt i publikasjonar
Sjå også
Kilder og litteratur
 Lefsefat i Harstad - tykklefse lagt sammen to og to til venstre og bretta tynnlefse til høyre. Begge typer er smurt med smør, sukker og kanel. er et tynt, mykt brød. Tradisjonelt har det blitt laget hovedsakelig med mel, men særlig på Østlandet begynte man på 1800-tallet å blande inn poteter. På Østlandet har derfor lefse blitt synonymt med en blanding av potet og hvetemel, mens en type som er laget med hvetemel, rømme og surmelk har blitt kjent som vestlandslefse. De foran nevnte varianter er alle såkalte tynnlefser. Både på Østlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge bakte - og bakes det fortsatt tykke lefser, som gjerne heves med en blanding av kulturmelk og natron.
Grunnoppskriften på tynnlefsa varierte fra distrikt til distrikt, og på de fleste gårder var det også et spørsmål om hvilke blandingsforhold som til enhver tid passet, for eksempel om man hadde mye poteter til overs eller om man trengte å bruke opp surmelk som begynte å bli gammel. Deigene var normalt ugjæret, men det finnes også varianter som ble gjæret. Lefsene var en fin måte å forlenge holdbarheten, for ble de oppbevart riktig kunne de holde fra potethøsten til utpå neste sommer. De ble oppbevart tørre, og så fuktet med vann når de skulle brukes. I senere tid er det også vanlig å fryse lefser. Les mer …
 Interiør frå Jansens Bakeri og Konditori, ca. 1942. Foto: Ukjend fotograf / Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. Magnus Jansens Bakeri og Konditori blei starta av Magnus Jansen i 1919. Bedrifta låg i Drangedal i Telemark.Magnus Jansen leigde frå byrjinga lokalar for å drive bakeriet. I 1921 kjøpte han nytt lokale og innreidde dette med to bakarovnar. I 1939 bygde han eit nytt bygg attmed det gamle der det vart baka kjeks og hardt brød. Grunnflata vart no 184 kvadratmeter. Seinare vart det installert elektrisk ovn for brødbaking i det nye bygget.
Bedrifta leverte varer til kjøpmenn i heile kommunen. I tillegg vart det solgt bakevarer i detalj frå eige utsal. Kjeksa vart levert til grossistar.
Produksjonen var på om lag 900 brød og 100-150 kilo kjeks per dag på 1940-talet. Bakeriet sysselsatte fire bakersvenner og seks damer.
Les mer …
 I februar 1770 ble det annonser for blant annet Bohe-te og grønn te i Norske Intelligenz-Seddeler. Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina.
Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til. Les mer … |
|
|
|
