 Portrett av Sophie Otterbech, faksimile fra Nylænde 1917 Sophie Alvilde Flohberg Otterbech (født 27. oktober 1845 i Saltdalen, død 28. februar 1925 i Oslo) var prestedatter, kontorist, kvinnesaksforkjemper og skribent. Hun forble ugift hele sitt liv, og hadde ingen barn.
Hun bestyrte sammen med de øvrige kvinnene i familien prestegården så lenge faren var i tjeneste som prest. Trass i at hun var over 40 år før hun begynte som kontorist i Kristiania, ble hun byens første kvinnelige kontorsjef og arbeidet der over 30 år. Hun engasjerte seg i kvinnesaken, og var blant landets første kvinnelige lekdommere. Hun skrev sammen med søsteren Agnes en parodi på en novelle av Bjørnstjerne Bjørnson som fikk en ganske stor utbredelse, trass i at den var skrevet anonymt og ikke ble trykket før 50 år etter.
Kaja Geelmuyden skrev i 1917 en utførlig karakteristikk av Sophie Otterbechs yrkesliv i hovedstaden, under overskriften «En veteran». Den ble publisert i tidsskriftet Nylænde. Her bruker hun karakteristikker som «stillfærdig, paalidelig og tilforlatelig», trekker frem at hun var selvstendig og fant opp fornyelser og forbedringer, og vektlegger særlig hennes gode lederegenskaper. Arbeidsfeltet var kommunal statistikk, noe som man vel kan være enig med Geelmuyden at «for den uinviede saa saa ubegripelig kjedsommelig ut». Men hun trekker fram Otterbechs gode humør, skøyeraktige smil og humoristiske blikk, og konkluderer «aldrig tror jeg det hersket noget som lignet kjedsomhet der hvor hun præsiderte». Les mer …
Ofotbanen er en 41,9 km lang jernbane som går fra malmhavnen i Narvik og til riksgrensen mot Sverige ved Vassijaure. Linjen fortsetter på svensk side med navnet Malmbanan, og går til Luleå ved Bottenviken og er direkte knyttet til det svenske jernbanenettet. Banen ble satt i drift 15. november 1902, og offisielt åpnet av kong Oscar II 14. juli 1903. I 1923 ble banen elektrifisert.
Arkitekter for jernbanelinjen var jernbanearkitektene Paul Due og sønnen Paul Armin Due. Største stigning er på rundt 17 ‰, og det høyeste punktet er ved riksgrensen til Sverige på 523 meter over havet. Den er normalsporet og går i enkeltspor, og har sju broer, 23 tunneler, 41 planoverganger og fem stasjoner. Les mer …
Astafjord er en tidligere kommune i Troms. Den ble opprettet i 1926. Tidligere var Astafjord en del av Ibestad kommune. 1. januar 1964 ble Astafjord innlemmet i Skånland kommune. Da var innbyggertallet 1120 og arealet 310 km 2. Astafjord hadde kommunenummer 1918.
Gyldendals konversasjonsleksikon fra 1933 omtalte kommunen slik: «Astafjord, herred og sogn i Troms. Astafjord er landet sør for fjorden Astafjord. Det indre er opfylt av fjell (ca. 1300 m.o.h.); bebyggelsen er spredt ved kysten, strandstedet Grov ved Grovfjord. Næringsvei er fiskeri.»
Arbeidernes leksikon supplerte med at kommunen hadde 1980 mål dyrket jord med 360 mål åpen aker. Der var et båtbyggeri og et mekanisk verksted.
Partistillingen ved stortingsvalget i 1930 der det ble avgitt 595 stemmer ga Borgerlig Samlingsparti 66 stemmer, Bondepartiet fikk 6, Venstre 225 og Arbeiderpartiet 98. Les mer …
 Kristian Emil Hansen Lenvik Kristian Emil Hansen Lenvik (født på gården Stunes i Evenes 11. april 1889, død 7. april 1976) var gårdbruker, underoffiser, lokalhistoriker og ordfører i Evenes kommune.
Foreldrene var Hans Andreas A. Olaussen, født 1863, bosatt i Lenvik og Anna Jensine Olaussen (Olsen), født 1865, bosatt på Stunes.
Familien flytta til Lenvik i Evenes i 1894. Etter å ha gått på Ingeniørvåpenets underoffisersskole i Oslo i årene 1907-09, gikk han på Tromsø Stifts Underofficersskole i 1910. Han arbeidet forskjellige steder i landet ved gruver og jernbaner. Han jobbet lengst - 1922-34 - som reparatør ved Ofotbanens baneavdeling. Han overtok farsgården i Lenvik i 1914. Kristian H. Lenvik var medlem både av det gamle og det nye Evenes herredsstyre. Han var ordfører i Evenes i årene 1935-39.
Kristian Lenvik var gift med Sigrid, født Selheim og hadde 4 barn. Lenviks store hobby og interesse var historie og slektsgranskning. Bygdeboknemnda i Evenes har i årenes løp brukt og publisert mye av stoffet som han samlet. Les mer …
Nils Skandfer (født 13. juli 1870, død 27. juni 1954 i Harstad) var båtbygger, verftseier og ordfører i Vefsn. Han kom opprinnelig fra Renså, som den gang var ei bygd i Trondenes kommune, seinere Skånland i Troms. Skandfer gikk ett år i lære hos båtbyggerlegenden Colin Archer i Larvik som 28-åring, og startet opp båtbyggeri på det nedlagte handelstedet Kulstadsjøen i Vefsnfjorden i 1903. På båtbyggeriet i Kulstadsjøen bygget han skøyter, kuttere og klippere, som fikk omdømme som meget gode båter. Båtbyggeriet var åpenbart av stor betydning for lokalsamfunnet, både som arbeidsgiver og i kraft av de økonomiske ringvirkningene virksomheten hadde for ymse underleverandører i Vefsn. Les mer …
 «Styrbjørn» i Bjørvika 2014. Foto: Chris Nyborg D/S «Styrbjørn» er en slepebåt fra 1910. Den ble bygd ved Göteborgs Nya Verksted for Trafikaktiebolaget Grängesberg-Oxelösund. Båten kom snart etter til Narvik, hvor hun var i drift på havna helt til 1963. Med forsterka baug og kjøl kunne «Styrbjørn» også brukes som isbryter om nødvendig. På byggetidspunktet var «Styrbjørn» en av de kraftigste slepebåtene i Skandinavia.
Under slaget om Narvik ble «Styrbjørn» skadd og sank ved brygga i Narvik. Skadene var ikke verre enn at det var mulig å heve og reparere slepebåten. I 1950 ble det gjennomført en større ombygging i Gøteborg. I 1963 hadde derimot tida løpt fra båten, som ble solgt til Høvding Skipsopphugging i Sandnessjøen. Navnet ble endra til «Atlet». I 1965 ble båten lagt i opplag, og forfallet satte inn. Tilstanden var ikke god da Norsk Veteranskibsklub kjøpte henne i 1979. Klubben satte i gang med restaurering, med 1950-ombygginga som utgangspunkt. I 2005 var båten igjen operativ. Les mer …
 Senkede og skadde skip etter de innledende kampene i Narvik havn Foto: Gerd Böttger Slaget om Narvik var de omfattende kamphandlingene i Narvik og omegn under andre verdenskrig. Det begynte med det tyske angrepet den 9. april 1940, og endte da de allierte styrkene trakk seg tilbake den 8. juni samme år og den norske 6. Divisjon kapitulerte. Slaget etterlot en by som for en stor del var i ruiner.
Den isfrie havna i Narvik har siden 1902 vært viktigste utskipingshavn for jernmalm fra Kiruna. Både de allierte og tyskerne kjøpte malm til krigsindustrien fra det nøytrale Sverige, og havna ble derfor tillagt stor strategisk betydning. Den 8. april 1940 la britene miner i Vestfjorden for å stoppe malmtransportene. Dette var et brudd på Norges nøytralitet. Fra tysk side ble mineleggingen brukt som påskudd fra angrepet, men det står klart at invasjonsplanene allerede var satt i gang da britene utførte sin operasjon. Les mer … | 
.jpg)
