 Landsteilene kystkultursenter Foto: Nesodden kystlag Steilene kystkultursenter ligger på Steilene, ei øygruppe utenfor Nesoddens vestkyst som i dag er et populært sted for bading og båtliv for mange. Fra 1800 og til slutten av 1960-tallet var øyene forbudt område for allmennheten. Da var det oljevirksomhet på øyene, først med lampeolje som ble tappet på kanner før frakt til byen, siden petroleum og bensin. Da Esso la ned virksomheten, overdro de øyene til Nesodden kommune, og på Landsteila (den av de fem øyene som ligger nærmest land) gikk en gjeng ildsjeler i gang med å ta vare på kaiområder og bebyggelse som sto igjen.
Nesodden kommune eier området, men frivillige organisasjoner har fått avtaler med kommunen for å drifte stedet, deriblant Nesodden Kystlag som de siste 25 årene har lagt ned utallige dugnadstimer for å holde Landsteila ved like. Dypvannsbrygga på Landsteila er i tre og er ganske unik i sitt slag i Oslofjorden, og denne er fremdeles i bruk takket være innsatsen til Nesodden Kystlag. I tillegg har flere brygger gjenoppbygget på dugnad. Les mer …
 Litløy fyrstasjon fotografert omkring 1941. er fortsatt i drift, men stedet gjøres også tilgjengelig for folk med kafé, utstillinger, konserter, kultursti og overnatting. Fyret ligger på øya Litløya, 10 minutter med rask båt fra Vinje i Bø kommune i Vesterålen. Fyrstasjonen har en imponerende beliggenhet der den kneiser i fjellskråningen. Stasjonen består av et enetasjes åttekantet betongtårn som ligger på en fjellknaus 55 meter over havet. Her har vært både fjøs, materialbygg og oljebu. Disse er revet. I dag gjenstår i tillegg til fyrtårnet kun fyrvokterboligen og naustet. Les mer …
 Eigerøy fyr i 2008. Foto: Falk Lademann Eigerøy fyrstasjon ligger på en øy forbundet til fastlandet med bro ved Egersund i Dalane. Fyrstasjonen har et 32,9 meter høyt fyrtårn i jern foret med teglstein. Fyret har 1. ordens lynblinklinse fra 1897 i drift og diafon med trykktanker intakt. Et maskinhus i betong er senere oppført inntil fyrtårnet. Lenger inn ligger øvrig bebyggelse med bolig, uthus, samt landing og naust. Ved boligen ligger tufter etter tidligere bolig og uthus og spor etter hage. En oppmurt vei fører fra boligen til fyret. Fyrstasjonen ligger i det særmerkede kystlandskapet i Dalane i sammenheng med marinarkeologiske forekomster og tyske krigsanlegg. Området er fuglelivsfredet etter lov om naturvern.
Eigerøy fyrstasjon har med landets eldste støpejernsfyr støpt på Bærums Verk og det tekniske utstyret bevart, høy fyrhistorisk verdi. Tårnets majestetiske plassering på en topp i landskapet, og sammenhengen med bebyggelsen innenfor, har stor miljøskapende verdi. Les mer …
Åsvær fyrstasjon ligger på holmen Andersbakken på sørsida av Åsenfjorden utenfor Dønna i Dønna kommune, Nordland. Fyrstasjonen har et 18,5 meter høyt konisk formet støpejernstårn på en sokkel av kraftig, hugget stein. Silhuetten av det høye tårnet har en dramatisk virkning i havgapet. Anlegget omfatter bolig, maskinhus/uthus samt vei og to landinger. Ruinen etter et tidligere fyr ligger på en høyde litt bortenfor støpejernstårnet. Denne fyrbygningen ble kondemnert etter uvær i 1917 før støpejernstårnet ble satt opp. Åsvær ligger innenfor et område foreslått fredet som landskapsvernområde etter lov om naturvern i kystverneplanen for Nordland. Les mer …
 Hardanger Fartøyvernsenter sin logo Hardanger Fartøyvernsenter (HFS) er ei stifting som samstundes er både eit museum og eit levande verft i Norheimsund i Hardanger. Stiftinga vart etablert i 1984 og har mange ulike tenester innan fartøyvern, nybygging og restaurering av klinkbygde småbåtar, og museumsverksemd. Ho er óg aktiv innanfor attføring av vanskelegstilt ungdom, lærlingeplassar, leirskule og reiseliv. Sidan 2007 er senteret ei eining i Hardanger og Voss museum. Norsk Kulturarv tildelte HFS og SJ «Mathilde» Olavsrosa i 1999.
Verftet er navet i HFS sin verksemd. Her gjeras det praktiske restaureringsarbeidet, ofte er det store og krevjande restaurerings- og dokumentasjonsoppdrag. Restaureringa fylgjer antikvariske retningsliner, så lite som mogleg skiftes ut og det som vert skifta blir erstatta av material med same kvalitet og lik handverksmessig utføring som det gamle. Målsetjinga er at fartøya skal vernast som flytande kulturminne. Eit anna viktig mål er å føre handverkskunnskapen som elles ikkje er aktuell i vanlege kommersielle samanhengar vidare. Les mer …
 Fiskehjell. Fleire tonn tørrfisk blir produsert i Noreg kvart år. ( nynorsk/ bokmål) eller turrfisk nynorsk er usalta fisk som er naturleg tørka av sol og vind på hjell eller (sjeldnare) tørka i eigne tørkeri. Å tørke mat er verdas eldste kjente konserveringsmetode, og tørka fisk er haldbar i årevis. Metoden er billig òg — det kan gjerast av fiskaren sjølv, og det gjer fisken enklare å transportere til marknaden. Tørking av fisk er kjent frå gammalt av i Noreg; ordet « torsk» kjem av det norrøne þurskr, som er ei samantrekt form av þurrfiskr (‘tørrfisk’). Tørrfisken er den vara Noreg har eksportert lengst, og han er, ved sida av råolje, naturgass og inntekter frå handelsflåten, den samfunnsøkonomisk mest lønnsame eksportvara gjennom hundreåra. Fisk som er salta og flattørka blir kalla kleppfisk eller klippfisk. Les mer … | 
