Christiania Portland Cementfabrik: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Slemmestad siloer.jpg|Anlegget idag. Siloene brukes til lagring av ferdig sement, med ulik kvalitet. Samlet kapasitet på 100 000 tonn. De minste siloene, her i forkant med Norcem-merket er fra 1938, de største bak er 70 meter høye og er fra 1970-åra. De er i forstatt bruk.|Kjetil Lenes|2005}}

{{thumb|Slemmestad Cement 1936 (RHB-2051).jpg|Flyfoto av anlegget i 1936.Cementfabrikkens jubileumstidskrift 1942, s. 145}}

Sementproduksjonen nådde toppen i 1973 da det ble produsert 1 082 677 tonn. I alt ble det produsert nesten 29 millioner tonn sement på fabrikken. Sementovnene ble stengt i 1987 mens sementmøllene var i drift til 1989.  

Christiania Portland Cementfabrik ble stiftet 27. mai 1892 og de åtte aksjonæærene var grosserer [[Frithjof Møinichen Plahte (1836–1899)|Frithjof M. Plahte]], grosserer [[Julius Herman Jakhelln (1832–1919)|Julius Herman Jakhelln]], den tyskfødte grosserer [[Gotthard Conrad Boy]], konsul [[Georg Iversen (1845–1930)|Georg Iversen]], grosserer [[Fredrik Anton Christofer Langaard (1846–1916)|Fredrik Anton Christofer Langaard]], dr. med [[Edvard Isak Hambro Bull]], kaptein [[Johan Martin Boyesen (1841-1910)|Johan Martin Boyesen]] og høyesterettsadvokat [[Nicolai Andresen Eger (1849–1910)|Nicolai Andresen Eger]]. Til direksjonen (styret) ble Plathe valgt til første formann, med medlemmene Jakhelln og Langaard, og med Iversen og Bull som suppleanter (vara).  

Det nye selskapet hadde i sin formålsparagraf å overta driften og eiendommene etter Christiania Cement Aktie-bolag. Plathe og Jakhelln hadde også vært delaktige i det forrige eierselskapet og hadde fortsatt tro på en sementfabrikk i Slemmestad. Produksjonen kom så vidt i gang i 1893. Allerede året etter ble det investert i fire nye sjaktovner.  

{{thumb|Langøya Re kommune 2013.jpg|Frabrikken hadde fra 1899 til 1985 eget kalksteinbrudd på [[Langøya (Holmestrand)|Langøya]] utenfor [[Holmestrand]].|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]]|2013}}

Det viste seg imidlertid at kvaliteten på den viktige råvaren kalksteinen i området ikke var helt slik den burde være da den var for hard og dette skapte vanskeligheter for produksjonen, først i 1897 ble driften ansett som tilfredsstillende. De lokale forekomstene av kalkstein viste seg å være uansett for små til at det kunne være noen langvarig produksjon basert på disse.  

Selskapet måtte se seg om etter andre steder å hente kalkstein og områder av Langøya utenfor Holmestrand, hvor det var en mektig kalksteinforekomst ble kjøpt opp i 1895 og i 1899. Selskapet etablerte et kalksteinbrudd, og kalksteinen ble knust før den knuste massen ble fraktet på lektere til Slemmestad. [[Marinen]] eide en mindre parsell av Langøya og denne ble kjøpt ut i 1937.  

 

Da [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]]-kongressen i 1923 vedtok at industriforbundsformen skulle råde innen norsk fagbevegelse, sluttet de fagorganiserte i Slemmestad opp om dette. Arbeiderne i Slemmestad var organisert i fire fagforeninger, under fire ulike forbund, og alle foreningene gikk etter LO-kongressens vedtak inn i det nyopprettede [[Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund]]. Anders Gulbrandsen fra Slemmestad arbeiderforening ble valgt inn i styret ved opprettelsen av Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund.

Våtproduksjonen gjorde at produktet fikkbedre og jevnere kvalitet fordi råstoffet ble bedre blandet. Slammet inneholdt rundt 70 % råmel og 30 % vann. Slammet ble oppbevart i store slambasseng før det kunne brennes i ovnene. I slambasengene ble slammet holdt i bevegelse, hvor et rørverk rørte rundt i bassenget og dette hindret kalksteinen i å synke til bunnen og stivne.

{{bm}}{{F-merkingsforslag}}