Kulturminneløype på Koppang, Stor-Elvdal

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Kulturstien Gamle Kongevei

Den gamle kongeveien mellom Koppang sentrum og Koppangsøyene er opparbeidet som kultursti, og det er satt opp en rekke oppsalgstavler med tekst og gamle fotografier langs hele runden. Her finner vi flere av bygdas eldste gardsbruk, en spesiell barfrøstue, og minner etter kraftverk, skolestuer, sagbruk og kverner som forteller om betydelig aktivitet opp gjennom årene.

Kulturlandskapet med det store elvedeltaet knyttet til Koppangsøyene er utpekt som LNF område av stor nasjonal betydning, og omfatter biologisk artsrike områder. Fra utsiktspunktet ved Koppangshammeren får en flott utsikt over dette området. En rekke utløer viser hvordan jordveien ute i Glomma ble utnyttet, mens de spredte sporene etter middelalderkaupangen som lå her, befinner seg på museum, eller et stykke nede i jorda.



Gamle Kongevei

Middelalderens veinett, omhandlet av Magnus Lagabøters landslov av 1274, bestod av uplanerte ride- og kløyveveier. En slik gammel middelaldervei har opprinnelig gått oppover bakkene fra Glomma. Denne ble brukt av pilegrimer som vandret til fots på botsvandring til Nidaros.

På 1500-tallet kom folk ridende på hesteryggen, og ”Allfarveien” langs Glomma var på denne tida bare en ridesti. Vinterstid foregikk trafikken med hest og slede på den islagte elva. Den kongelige forordningen fra 1636 beordret embetsmennene ”aa utbedre de Allfare Veie” for hest og vogn. Dette gikk imidlertid smått, og i 1665 ble det utnevnt embeter for Generalveimestre. Denne ordningen varte til 1824, og de viktigste veiene ble i denne perioden kalt Kongeveier, de øvrige Bygdeveier.

Både utbedring og vedlikehold ble pålagt bøndene som en plikt, Men med minimale pengemidler til rådighet. Veiene ble derfor bygd på enkleste og billigste måte, og ofte med liten kunnskap om veibygging. Som regel fulgte man de gamle ridestiene, noe som ga mange og bratte kneiker, og store høydeforskjeller.

Fra Elverum gikk veien på østsida av Glomma og opp til Rena, herfra langs vestbredden opp til Skaterud, der den krysset over Koppangsjordet rett sør for Bakkengardene. Videre fortsatte veien oppover Moraveien til Akre i Rendalen og sida nordover til Tynset, Røros og Trondheim.

I takt med tida har veien gradvis blitt bedret, rettet ut, lagt om og gjort kjørbar for hest og vogn. Fra ca 1850 valgte man å legge veien langs østsida av Kjemåa fra Bakken småskole og opp til fylkesveien rett sør for den gamle inntaksdammen til Kjemåa Kraftverk.

Den gamle parsellen mellom Koppangshammeren gard og Bakken småskole ble for bratt, gikk ut av bruk og grodde igjen.



Koppangsgardene

Opprinnelig var området mellom Sundfloen og Stai delt mellom 4 storgarder; Negard, Westgard, Koppang og Trønnes. Alle er senere blitt delt flere ganger, og ble flyttet fra usikre og vanskelige forhold ute i Glomma, til tryggere forhold på østsida eller vestbredden av elva.

I 1603 var Koppang fortsatt en storgard som lå ute på Koppangsjordet. 20 år etter ble garden delt opp i 6 nye gardsbruk, og i 1664 var antallet oppe i 9.

Etter en isgang i 1650, ble Bakken-gardene flyttet dit de ligger i dag, på østsiden av det gamle Koppangsundet. De andre Koppang-gardene ble flyttet til øst for elva i tidsrommet 1736 til 1757.

Negard, Westgard og Trønnes-gardene ble flyttet til vestsida av Glomma, med unntak av Gunhildstua, Landet og Svestad (alle fra Negard) og Gustumoen (Westgard) som ble liggende på østsida.

Nordstu Koppang

Er nevnt allerede på slutten av 1500-tallet, og ble i 1664 delt i to like store deler mellom brødrene Tarald og Ole. Ved flyttingen opp fra Glomma fikk brukene tilnavnene Svea, og het en periode Nordstusvea og Olastusvea (siden Lillestu). Dette tyder på at de ble plassert på en eldre rugsve som hadde hørt eiendommen til. Garden bar i en lang periode preg av uro og omskiftelige forhold. På 1800 tallet besto Nordstu Koppang derfor av flere mindre, utskilte deler solgt til ulike eiere. En periode ble det drevet både landhandel og en større skysstasjon på Nordstu.

Lillestu Koppang

Lillestu ble utskilt fra Nordstu Koppang i 1664, mens gardene lå ute på Koppangsjordet. (ut: i Glomma). I 1752 ble garden flyttet opp hit av Ole Larsen og Siri Olsdatter, og ble i 1777 delt mellom brødrene Lars og Ole Olsen. Disse gardene ble kalt Helgestu og Embretstu, og først på 1870-tallet var Lillestu igjen samlet til en eiendom.

Gammelstu Koppang

Garden lå i eldre tid antakelig nærmest kirken ute på Koppangjordet. Etter flyttingen ble garden betegnet som frostnem og tungbrukt men veldrevet. Olaf S Koppang bygde Nysted, og drev der handel og hotell. Halsten Øvergaard og hustru Ingeborg Buraas kjøpte garden i 1901, og flyttet husene lenger opp på eiendommen. De døpte garden om til Bø etter forbokstavene sine. En periode ble det drevet privat middelskole her. Hovedbygningen på Bø ble rammet av brann, og er ikke bygd opp igjen. Bø ligger nå under Nordstu Koppang.

Ellestu Koppang omtales som en av de ”forsvunne garder” i Stor-Elvdal, og lå etter flytningen fra Glomma mellom Øvergard og Gammelstu. Ifølge bygdeboka slutter historien om Ellestu i 1840-årene, etter årevis med ruinerende prosesser sammen med slektninger på Gustu. Begge disse gardene ble utslettet som egne bruk, og slektene forsvant etter hvert fra bygda.

Øvergaard var en av de 6 gardene Koppang ble delt opp i på 1600-tallet. Øvergaard ble flyttet opp til nåværende beliggenhet i bakkene opp fra Glomma i 1737. Rundt år 1900 var det stor aktivitet knyttet til garden, med både elektrisitetsverk, gardsmeieri, snekkerverksted, smie, mølle og sagbruk. Rundt tunet var det engelskinspirert parkanlegg med grusganger, fontene og svanedam. Den fredete Østerdalsstua fra 1742, føderådsbygningen fra 1870-åra og fontenen står fremdeles på tunet. Den store hovedbygningen i tømmer ble bygd om flere ganger, og ble til slutt revet i 2003 til fordel for en mer moderne, nyoppført bygning lengst øst i tunet.



Koppang Skole

Skoleloven av 1860 påbød alle kommuner å ha faste undervisningssteder i grender med minst 30 barn i skolepliktig alder, og i 1863 ble Koppang Skole bygd. I vestre del av den store tømmerbygningen var det klasserom både oppe og nede. Læreren bodde i den andre enden av bygningen. Den andre bygningen hadde lærerbolig i andre etasje, klasserom, sløydsal og skomakerverksted i første etasje. Skomakerskole og sløyd var det i en uke hver høst. På 30-tallet var det 7 års obligatorisk skolegang, 8.klasse var frivillig. Barna gikk på skolen annenhver dag. Skoleåret begynte seint på høsten, og sluttet tidlig om våren. Kroppsøvingstimene begynte med marsjering og allsang ned til ei lita slette i skogen, der det var gymnastikk.

I 1898 ble skolene delt inn i skolekretser. Koppang Skolekrets strakte seg helt fra Ulvmoen Trønnes til Tandfætta på vestsida av Glomma, og fra Gustumoen til Frøsa Vokterbolig på østsida. Barna som bodde på vestsida ble rodd over elva høst og vår, og gikk over isen om vinteren. De som bodde på Frøbergstad hadde lengst skolevei, og måtte gå nesten en mil for å komme til skolen. ”- Om vinteren gikk de på ski. Det kunne ofte være en hard tur, for det var ikke alltid kjørt noen plog etter at det hadde snødd. Når det var bart gikk de på beina. Sykkel var det ikke mange som hadde råd til". (Alf Børresen)

For at de yngste ikke skulle få for lang skolevei, ble det etablert småskoler for de laveste klassetrinnene. I Koppang Skolekrets ble det i 1894 bygd et småskolehus på Ivarsmoen. Det hadde klasseværelse for 20 barn, og ”familiebekvæmmeligheter” for læreren. Det var i tillegg småskoleklasser i Bakken småskole, ved Landet og på Fram Trønnes.( senere Fram skolekrets)

Gamlesaga:

Det gamle sagbruket til Øvergaard lå mellom skolebygningene og Kjemåa, og var forløperen til Moelven Østerdalsbruket A/S.

Sagbruket ble drevet med vannhjul, men da kraftverket kom, ble det satt inn en elektrisk motor. Strømforsyningen var imidlertid så dårlig og ustabil at det gamle vannhjulet fortsatt måtte gjøre nytten. Selv etter at vekselstrømsystemet med generatorer ble innført i 1918, ble ikke sagbrukets behov for stabil kraft tilfredsstilt. Som abonnenter var de underlagt de samme betingelsene som de andre sagbrukene i bygda, med innskrenket driftstid avhengig av vannføring og lysabonnentenes behov.

Sagbruket forsynte Koppangområdet med trelast. Det ble flyttet opp til nåværende beliggenhet på Koppang i 1953. Sagbruket var da nedslitt og trengte både bedre plass og nye, større bygninger og maskiner. I tillegg var det en forutsetning å kunne laste flis og materialer direkte over på jernbanen.



Barfrøstuer

Denne byggeskikken må regnes som en av de mest særegne i Østerdalen, og er i flere sammenhenger blitt brukt som symbol for dalføret. Barfrøstua består av et enetasjes hus, oppdelt og innredet som vanlig østafjells på den tida, men med et toetasjes tilbygg, barfrø. Dette ble plassert foran stuedøra midt på langveggen. Underdelen av barfrøet er oftest reisverk og fungerte som vindfang, mens den laftede overdelen fungerte som senge- og kleskammer. Barfrøene ble oppsatt i tidsrommet 1775 – 1825. Da var det gode tider i skogbruket, samtidig som gardene hadde behov for mer husrom. Men barfrøene hadde sine bygningstekniske ulemper. Det samlet seg regnvann og fukt på baksida, noe som lett førte til råtedannelse. Byggeskikken gikk av moten utover på 1800-tallet, og etter hvert ble det vanlig med større toetasjes bygninger. Bakstua i barfrøstua på Koppangshammeren var tidligere sakristi i den gamle St. Michaelskirken sør for Skaterud vest for Glomma. Kirken ble tatt ned ,og delene auksjonert bort i 1823.



Gardskverner

I området mellom den gamle Koppang skole og Nordre Bakken, har det ligget i alt 7 kverner som tilhørte gardene i området. Denne steinen ble gravd fram etter studier av gamle kart og fotografier. Kvernene lå oftest nær garden. Bekkene hadde ofte så liten vannføring at de bare kunne brukes i flomperioder. Det var størst virksomhet ved kverna i dagene fra Helgemess 1.november og fram til Mortensmess 11.november. Da kunne man vente Helgemessflommen, og kom ikke den, måtte man vente helt til vårflommen. Vasskverna har vært i bruk i Norge helt fra 1200-tallet. Kornet ble malt mellom to runde steiner som lå med flatsida mot hverandre. Uthogde furer i steinen fordeler kornet over hele maleflaten. Frost og is kunne også sette en stopper for bruken av vasshjulet, og en gammel strofe sier:

” Kverna sier surr, surr, men stend ho i is då vert her knurr”



Hvelvbruene

Opprinnelig var det trebruer over de to løpene av Kjemåa. Da disse ble så dårlige at de ikke lenger tålte hestetrafikken, fikk E. Øvergaard fra Gaarder i Elverum i oppdrag å prosjektere og oppføre ny bru. I disse planene datert 30.mars 1829, heter det ;

” Steenbroen faar 9 fods Strømbredde eller Spending og danner fra Broens øvre eller østre 33 Fod. Bredde 20 Fod, hvoraf Kjørebanen 16 og ethvert af Rækverkene 2 Fod. Rækverkene bliver 2 Fod høye over den opfyldte Kjørebane, og gives Afløbshuller til Vandet. Alt overensstemmende med vedfølgende Tegning udvisende i dens forskjellige Deler.

” Til Arbeidets Udførelse naar alle Materialerne ere leverede paa Stedet indberegnende Bortryddelsen af den gamle Broe i et og alt 4 Karle i 24 Dage.” De to bruene ligger side om side med en liten lengst nord, og en større rett nedenfor, og er i overraskende god stand tatt i betraktning at de har ligget der i nærmere 200 år.



Allemannssaga

Like nedenfor hvelvbroene, går en gjengrodd kjerreveg inn til Allemannssaga. Det eneste synlige tegn vi ser i dag, er restene etter grunnmuren.. Koppangsgardene bygde saga som en felles oppgangssag på 1600-tallet, eid og drevet av gårdbrukerne. Saga var i drift til 1930-tallet, og fungerte de siste årene som fellessag for oppsitterne i området. Oppgangssagene ble tatt i bruk tidlig på 1500-tallet. På de fleste gardene som hadde en bekk i nærheten, ble det satt i gang sagbruk. Dette gjorde husbyggingen mye enklere og mindre slitsom. Til drift ble det brukt underfallshjul, der vannet gjennom ei trerenne traff undersida av vasshjulet med stor kraft. Veivakselen gjorde sirkelbevegelsen om til en opp- og nedadgående bevegelse. Den overførte kraften gjennom en loddrett stokk, og fikk sagbladene til å bevege seg opp og ned. Sagbladene som ble brukt hadde en lengde på ca 1 meter.



Kjemåa kraftverk

Nederst i Kjemåa ligger Kjemåa kraftverk, som er et av de eldste i Hedmark. I dag er bare høyspentrommet igjen av kraftstasjonen. Den første kraftstasjonen ble bygd i 1905 etter planer utarbeidet for Svend Øvergaard av A/S Elektrisk Bureau. De nærmeste gardene, sagbruket og snekkerfabrikken fikk strøm herfra. Alle bygningene på Øvergaard fikk lagt inn lys, også utedo og hundehus fikk sin del av luksusen.

Det første anlegget hadde følgende installasjoner;

269 glødelamper 12 stikkontakter 7 motorer 1 badeovn 2 kokekar 1 cigartænder 1 pibetænder


Nytt kraftverk

Rett nedenfor fjellhylla som henger utover Kongeveien, går det en merket sti opp til inntaksdammen for Kjemåa kraftverk. Her ligger rester etter inntaksdammen og rørgata til kraftverket. Kjemåa har liten vannføring vinterstid, og for å kunne drive kraftstasjonen lenger nede i elva var det nødvendig å sørge for tilstrekkelig vannføring. For å oppnå dette, ble Skårnsjøen og Langtjern regulert, og deler av Blisterbekken ble kanalisert til Kjemåa. Inntaksdammen var en liten demning. Her ble vannet samlet opp før det ble sendt gjennom rørgata til kraftverket. Det første kraftverket ble bygd av Svend Øvergaard allerede i 1905, og var i drift til 19018. Anlegget ga elektrisitet til gardens behov, til drift på sagbruket og noen av nabogardene. I dag er det bare Kjemsjøen som fortsatt er oppdemt. Vannstanden som ligger 1,6 meter over det opprinnelige.

Etter at kraftlinja fra Storfallet ble forlenget opp til Koppang i 1918, ble likestrømsstasjonen i Kjemåa nedlagt. Den passet ikke inn i vekselstrømsystemet. I 1930-åra ble driften av Øvergaardssaga likevel så problematisk at eieren bestemte seg for å bygge ny kraftstasjon i Kjemåa der stasjonen fra 1905 hadde ligget. Den nye Kjemåa kraftstasjon ble ferdig på slutten av 30-tallet. Det ble montert et nytt trerør i en lengde av 320 meter. Inntaksdam og stasjonsbygning ble bygd opp igjen, og stasjonen ble samkjørt med kraftnettet fra Søkkunda kraftstasjon på Rasta. Denne utvekslingen av kraft bedret energisituasjonen for Øvergaardssaga. Stor-Elvdal Kraftlag opprettholdt driften fra de kjøpte stasjonen i 1956, og til den ble nedlagt i 1965. Rørgata var da i dårlig forfatning, og Kjemåa var etter hvert så forurenset av kloakk at det var problemer med å kjøre turbinen. Maskinene ble solgt til en skraphandler.



Bakken småskole

Småskolene skulle sørge for at de yngste ikke fikk for lang skolevei. Rundt år 1900 var det i Koppang Skolekrets i tillegg til bakken småskole, også småskoleklasser ved Ivarsmoen, Fram, og ved Landet gard. Skolen hadde undervisning for en førsteklasse med 15 ukers skole, mens de høyere klassene hadde tilhold på Koppang Skole. Tømmerstua var opprinnelig delt i to rom, ett til undervisning og ett til bolig for læreren. I Skoleplan for Folkeskolene i Stor-Elvdal Kommune for perioden 1891-1895, gis forordninger og veiledning innen de fleste områder som har med skolen å gjøre.

Småskoleelevene skulle undervises i bibelhistorie, katekisme, lesning og avskrift, historie, norgesgeografi og regning.

I sang skulle elevene lære; ” - nogle lette Sange og Salmemelodier”,

og i skrivning var målet ” Ordentlig og tydelig Skrift af de smaa og store latinske Bogstaver, enkeltvis og i let sammenskrift”

Om lærerens rolle heter det i § 22 i ordensreglementet; ” Læreren bør beflitte seg paa aa behandle Børnene med Kjærlighed og Alvor, og omhyggelig vaage over, at de viser Flid, Orden, Sanddruelighed, Lydighed og sedelig Opførsel, og i det hele lade det være seg magtpaaliggende aa vinde deres Kjærlighed, Agtelse og Tillid”

Om avstraffelse av elevene heter det at: ” Legemlig Tugt maa kun tildeles med Ris (ikke med Slag i Hodet), og maa aldrig andvendes paa Piger over 10 aar. Forseelser av betænkeligt slags anmeldes straks for Skolestyret.”



Samferdsel

Rørosbanen ble åpnet i 1877, en revolusjon når det gjaldt frakt av både folk og gods i den langstrakte dalen vår. Fram til 1941 var det omlasting på Koppang, da det herfra kun var smalsporet jernbane videre nordover. Damplokomotivene var et kjent syn i landskapet, men forsvant for godt i 1970.

Vegen fra Stai nordover mot Koppang på østsida av Glomma, ble bygd som erstatning for den Gamle Kongeveien som krysset Koppangjordet. Nærheten til jernbanestasjonen var en viktig årsak til at krysningspunktet ble lagt akkurat her.

Til tross for utnevnelsen av veimestre i 1665 ble det gard- og grunneiere som måtte holde veien i stand. Veiene gikk ofte rett gjennom gardstunene. I 1673 var stattholder Gyldenløve ventet på en reise gjennom dalen, og bøndene ble da pålagt å bygge om bruene – ”der strøveden lå på langs måtte den legges på tvers” – for bruene måtte være så brede at de kunne kjøres med hest og vogn. Det ble sendt ut en generalordre om at alle veier skulle settes i stand, og veimestrene ble pålagt å sette opp hel- og halvmilsmerker langs alle hovedveier.

Kongeveien ble senere omdøpt til Hedemarkens Amt Hovedvei No. 2. Dette medførte også overgang fra hel- og halvmilsmerker til avstandskilt.

På 1500-tallet kom folk ridende på hesteryggen, og ”Allfarveien” langs Glomma var bare en ridesti. Med den kongelige forordningen fra 1636 om ”å utbedre de allfare Veie” ble veien utbedret for hest og vogn. Vinterstid foregikk trafikken med hest og slede på den islagte elva.



Sundstedene

Opprinnelig var det pålagt bøndene å holde sund, og i 1804 lå det en sundstue midt på Koppangjordet. Sundmannen som bodde i sundstua, betjente både Skaterud og Bakken sund. Senere ble det sundstue på hver side av elva. Overfarten over Glomma var meget besværlig og til enkelte tider fullstendig umulig. Spørsmålet om bru ble tidlig fremmet. Allerede i 1873 ble det utarbeidet plan og overslag for bruer ved Koppang og Stai, med tilstøtende veier. Stai ble foretrukket, og det ble foreslått å bygge ny hovedvei langs Glommas østside fra Stai til Koppang.

Nye Veiløsninger:

Den gamle Kongeveien over Koppangsjordet ble mindre brukt da Stai bru og nyveien på østsida av elva ble tatt i bruk i 1925. Men den fylte fortsatt en viktig rolle i lokalsamfunnet. I sommerhalvåret bodde det en familie i sundstua ute på øya, og de fraktet folk over elva. Sundfloen bru ble ferdig i 1968. Dermed gikk gjennomgangstrafikken nordover på vestsida av Glomma nesten opp til Koppang før den fortsatte videre mot Rendalen. Sundstedene på Sundfloen, Skaterud og Bakken kunne dermed legges ned.



Middelalderkirken

Kirketomta på Koppangjordet ble gravd ut i 1922 med sogneprest Sigurd Næs i spissen, og under oppsyn av riksantikvarens arkitekt Flischer. Under utgravingen støtte de på et bål der rester av mennesker og dyr var brent, og øst for kirkevegen fant en flere gravsteder. Over to av dem var det steiner med innrissede kors. De kom fram til at vestveien og østveien var ca 8,5 alen lang, mens lengden hadde vært 17 alen.. Utenfor kirken lå en velordnet kirkegard, og en antar at kirkeanlegget stammer fra 1100-tallet. Dette bekreftes senere i en utgraving i 1995

St. Michaelskirken og hovedkirken Kirka på Koppangjordet ble antakelig tatt av isgang og flom. Et gammelt sagn om Koppangkirken forteller at den ble revet vekk av flommen, og at to stokker fløt i land ved Kirkemo. De ble liggende i kors – et fingerpek om hvor den neste kirken skulle bygges.

Ny kirke ble bygd ved Kirkemo, og ble viet til St. Michael. Vi vet ikke når den ble bygd, men den ble revet i 1823. Det som skulle brukes i ”Nykirken” ble fraktet bort. Resten solgt på auksjon, og enkelte deler finnes fortsatt på garder i bygda.

I 1925 fikk Sigurd Næss satt i gang en utgraving etter gammel bosetting på Koppangjordet. Stedet skulle ligge på en haug omtrent 200 m fra den gamle kirkeplassen. Det ble funnet tenkniver og spydspiss, anslått å stamme fra høymiddelalderen på 12-1300 tallet. Kaupangen på Koppangjordet var den eneste i Østerdalen, men vi har lite kunnskap om den. Antakelig ble markedet holdt på ettervinteren da Glomma var islagt. Her kom folk langveisfra for å handle med matvarer og klær, skinn og pelsvarer. Antakelig var det jernutvinningen som dannet grunnlaget for kaupangen. For østerdølene var jernet fra de rike myrområdene i nærheten et høyt verdsatt betalingsmiddel.

I kaupangen møttes også hestefolket til kappestrid. Navn som Skeiøia og Bila stammer antakelig fra denne perioden. Bidla betyr å fri, mens skeid betyr kappestrid. Kaupangen måtte være det store samlingspunktet i den ellers så grisgrendte Østerdalen fram til Svartedauen i 1350.



Gardene flytter

Elveslettelandskapet mellom Sundflobrua i nord og Stai bru i sør kalles Koppangsøyene. Navnet kommer av de mange øyer og holmer som Glomma har avsatt på strekningen. Tidligere hadde elva ett hovedelveløp, men landskapet har endret seg voldsomt i nyere tid.

Den største endringen skjedde på 16- og 1700-tallet, noe som skyldtes flere forhold: Utover på 1600-tallet ble skogen i dalbunnen hogd ned, og mer av den næringsrike jorda dyrket opp. Det store rotsystemet til trærne som holdt jorda fast ble borte, og flom og isgang fikk større spillerom. Tømmertrafikken startet for alvor på 1700-tallet, og vassdragene ble rensket opp for at fløtingen skulle gå lettere. Steiner som la isen i lenker fra høsten av, ble fjernet. Dette ga isgangen bedre tak. Fortsatt er det slik at elva lager endringer i landskapet. Elva finner nye løp, jordmasser blir revet bort og nye øyer avsettes. Elvedeltaet mellom Sundfloen og Stai befinner seg i en likevektsituasjon, og betegnes som et anastomoserende elveløp.

Opprinnelig lå de fleste gardsbrukene i Stor-Elvdal på de store flatene langs Glomma. Der var det bedre jordsmonn og lettere å drive jordbruk enn oppe i dalsida hvor husmannsplassene lå. I perioden 1650-1790 hadde vi ”den lille istid” her i landet. Kaldere klima og mye nedbør ga flere og større flommer. Utover 1600- og 1700-tallet ble leveforholdene ute på øyene vanskeligere. Flom og isgang gjorde store skader på hus og avlinger. Etter en isgang i 1650 ble Bakken-gardene flyttet til østsida av Koppangsundet der de ligger i dag, og senere flyttet også de andre gardene etter. En gang før 1708, vi vet ikke riktig når, brøt Glomma seg ut et nytt løp, ”Nyfaret” på vestsida av elvesletta. Dette gjorde at gardene ute på Koppangjordet ble liggende på en øy.

De første kjente flommene som gjorde skade på jordveien var en vårisgang i 1650. Den ble karakterisert som den største flommen i manns minne. Sida er det nevnt en ”Storisgang” i 1683, og en rekke nye, litt mindre vårflommer utover 1700-tallet før ”Storofsen” i 1789. En rekke flommer er omtalt med uregelmessige mellomrom sida, med større flommer både i 1934 og 1966. Først i 1995 kom en ny flom av en slik størrelse at den fortjente navnet ”Vesleofsen”.



Jordbruk

Koppangsøyene er fremdeles et viktig jordbruksområde, og flere tusen mål lettdrevet jord gir gode avlinger. Dokumenter fra omkring 1530 viser at storelvdølene slapp med mindre skatt enn andre fordi flom og frost ødela avlingen. Selv om det fremdeles var slik at jakt og fiske betydde mye, var det vanskelig å livberge seg når avlingen slo feil. De klimatiske forholdene i denne perioden var ekstra vanskelige, med lange, kalde vintre og korte somre. Dyrking av korn var usikkert, og avlingene slo ofte feil.

Etter at gardene ble flyttet unna elva, ble det bygd slåttebuer ute på Koppangsøyene. Her sov og hvilte slåttefolket, det ble for langt å reise hjem hver dag. Høyet ble lagret i høyløer til vinteren kom, og hentinga foregikk over isen. På 1900-tallet ble det gjort store framskritt innen jordbruket. Det ble opprettet landbruksskoler, elevene ble gjerne foregangsmenn innen i hjembygdene. Bedre jordbruksmetoder ble kjent og maskiner kom i bruk.

Tidligere var det forproduksjon som dominerte, men i løpet av 60-tallet skjedde en stor omlegging som gjorde at det nå stort sett er kornproduksjon på Koppangsøyene. Det kan være en utfordring å få redskap og maskiner velberget fram og tilbake til disse jordene, da en er avhengig av å kjøre over elva. Men våre dagers maskinpark i jordbruket er ikke tilpasset jordbruket på Koppangsøyene, der en hele tida må ta hensyn til vannstanden for å komme seg ut på øyene. Flere av øyene er ikke lenger i drift, da det er blitt for tungvint.



Fløting

I mange hundreår var høsting av utmarka og skogen viktigste næringsvei i bygda. De første spor etter fløting i Glomma skriver seg fra 1490-årene. Midt på 1500-tallet, opplevde Stor-Elvdal en blomstringsperiode da tømmeret ble etterspurt og Glomma ble en viktig fløtningselv. Gardene som eide skog opplevde velstand. Etter at tømmeret var hogget og merket i skogen, ble det kjørt til velteplasser langs vassdragene. Derfra ble tømmeret fraktet ut på elveisen. Dette skjedde på ettervinteren når isen var sterk og sikker. Måling og merking skjedde ved at hver stokk ble målt; lengde, diameter og kvalitet. Dette ga grunnlag for oppgjør til skogeieren. Tømmeret lå på isen og tørket i vårsola, og når isen smeltet fløt tømmeret med flommen nedover elva. Men tømmeret møtte mange hindringer på veien, det kunne stue seg sammen og danne store vaser. Fløtere måtte til for å få tømmeret videre. Ved storflommer ble det liggende igjen mye tømmer langt oppe på land. Det var fløternes jobb å få det ut i elva igjen.

Fløterjobben var farefull. Det hendte at fløterne pådro seg store skader, og enkelte druknet – men tømmeret kom alltid fram.

Utover i 1960-åra gjorde tømmerbiler og jernbane seg mer gjeldende, og i 1979 ble fløtingen i Glomma offisielt nedlagt. Det aller siste tømmeret fløt nedover elva i 1985.



Sjeldne planter

Området ved Hammarkollen er en av de rikeste plantelokalitetene i Østerdalen. Dette kommer av at det er kalkrike bergarter akkurat her, at topografi og hydrologi er variert. Lokalklimaet i den sørvendte bergskråningen er gunstig, samtidig som området har en lang kulturhistorie med variert beitebruk. Det er registrert over 233 ulike plantesorter i dette området, men antallet kan godt være enda høyere. Artene dvergforglemmegei, bakkeveronika og skogsivaks har sin nordligste grense i Hedmark akkurat her. Også mattestarr, hjertegras og fjellrundbelg er sjeldne arter som trives her rundt Hammarkollen. Noen av artene er kulturbetinget, dvs at de er avhengige av at området beites for å trives. Det er imidlertid lenge sida det var husdyrdrift her, og plantelivet kan gjennomgå store endringer om dette landskapet gror igjen.

Om vekstforholdene rundt Hammarkollen skriver botaniker Anders Often som har studert plantelivet her: ” Det er moro å besøke Hammarkollen for den som er planteinteressert. Her er alltid noe nytt å finne på dette lille området. Her er skrenter og varme tørrbakker, frodige enger, hestebeiter, stupbratte skrenter, store kampesteiner, tett granskog, knudrete furuskog og frodig lauvskog. Til og med flommarkskog og en kalkklippe ut mot Glomma finner en her, ikke rart at dette nærmest er som en oase i den ellers artsfattige Østerdalen.”

Dette er noen av de plantene du kan regne med å finne i dette området: 

  1. Bakkeveronica, veronica arvensis,
  2. Dunkjempe, plantago media,
  3. Dvergforglemmegei, myosotis stricta,
  4. Engnellik, dianthus deltoides, 
  5. Gulldusk, lysimachia thyrsiflora,
  6. Hjertegras, briza media, 
  7. Korsknapp, glechoma hederacea, 
  8. Åkermynte, mentha arvensis, 
  9. Flekkmure, potentilla crantzii, 
 10. Flekkgriseøre, hypochoeris maculata,
 11. Ballblom, trollius europaeus,
 12. Enghavre, avenula pratensis,



Hammarkollen

Koppangsøyene er et unikt elveslettelandskap også i skandinavisk sammenheng. Området er i ”Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap” vurdert som et særlig verdifullt landskap i nasjonal målestokk. Hele området faller inn under betegnelsen LNF-område (Landbruk- natur og friluft), og ”Vannbruksplan for Glomma” har et eget avsnitt med retningslinjer for skjøtsel og bruk av området. Målsettingen er at det visuelle inntrykket av området skal bevares med et aktivt kulturlandskap som grunnleggende element. Det er en målsetning å kunne opprettholde produksjonsgrunnlaget for landbruk. For å unngå skader på fredete kulturminner, bør det pløyes grunt, og helst skal de viktigste arealene brukes til eng. Friluftslivet bør utvikles i form av enkel tilrettelegging, slik at jordbruks- natur- og kulturverninteressene ikke blir skadelidende, men utgjør en del av opplevelsen. Koppangsøy-området er ideelt både til jakt, fiske, padling, turgåing og sykling. Vegetasjonen i elveskråningene er naturens egen elveforbygning, den demper vannets hastighet under flom og binder jorda. Kantvegetasjonen er også viktig for dyrelivet. Vedhogst og kantrydding bør derfor foretas med stor forsiktighet.

Hammarkollen er en gammel møteplass, og i Stor-Elvdal, og bygdefolket samles her ved spesielle anledninger. Da gamle Koppang skole var i drift, gikk 17.maitoget opp til Hammarkollen, der det var servering, sang og leker. Tradisjonen holdt seg enda noen år, men tok slutt ut på 60-tallet. Folk syntes det ble for langt å gå. Bjørnstjerne Bjørnson var også på Hammarkollen under et besøk i bygda. Han så utover landskapet og sa: ”Her er Nordens Rhindal! ”. En uttalelse som naturlig nok blir husket. Da Kong Haakon, Dronning Maud og Kong Olav kom på besøk i 1908, måtte de selvsagt tas med hit. Også ved frigjøringen i 1945, samlet bygdefolket til feiring her oppe, og fremdeles er Hammarkollen et yndet turmål og et naturlig sted å ta med gjester som ønsker å se dalen vår.



Stor-Elvdalssangen av ”Bjørn frå Landet”;

Der Glommmen bryter bred og mektig frem
I dalens bunn, der er mitt barndomshjem.
Vår slekt har ryddet jord og bygget hus
I store skogers vemodsfulle brus.

Når heggen blømer langsmed Glommens strand
med kvite dusker mot det blanke vann,
da er det fagert ved den stille elv
som speiler skog og elv og himlens hvelv.

Da galer gjøken i den grønne li,
Og måltrost spiller op en symfoni.
Om vår og lykke bærer sangen bud.
I slør og krans står bjerken kledd som brud.

Men fagrest dog av alt det fagre er
En kveld på fjellet der hvor setra er –
Når vidden lyser rød ved solnedgang
Til budeilokk og mange bjøllers klang.

Da mange rike minner vi vel har
Fra skog og fjell – fra hjem hos mor og far.
Du, mor, jeg glemmer aldri sangen din
Når du meg luller søtt i søvnen inn.

Og hvor jeg ferdes lenges jeg igjen
Til Stor-Elvdal – til deg min gamle grend.
Hvor hen i vide verden jeg enn går,
I minnets glans du for mitt øye står.

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Kulturminneløype_på_Koppang,_Stor-Elvdal&oldid=93341»