Skribenter
53 300
redigeringer
Sterkt utvidet side
(Under arbeid!!!) |
(Sterkt utvidet side) |
||
| Linje 103: | Linje 103: | ||
== 2. verdenskrig == | == 2. verdenskrig == | ||
I hans dagboknotater fra april 1940 - leser vi: | I hans dagboknotater fra april [[1940]] - leser vi: | ||
«Innkalt til regjeringskonferanse Kl 1 natt 9 april. Tyske fartøier i Oslofjorden. Kl. 5.15 besluttedes etter konferanse med H som kom i Utenriksdep. at Regjering og Storting skulde reise med ekstratog til Hamar. Kl. 6 møte med ekspedisjonssjefene og byråsjefene i Socialdep. Kl 7.15 med tog til Hamar. På Lillestrøm bombing av Kjeller flyveplass.»" | |||
Den 12. | Den 12. april var deler av regjeringen innkvartert på en gård ved [[Nybergsund]], bonden kom og vekket i natten, oberst Jensen og kaptein Sundberg orienterte statsministeren og spurte hvilke mål regjeringen har. [[Arne Ording]] skriver om dette i sine dagboknotater fra London at han tirsdag 23. november [[1943]] under en «diplomatlunsj med kongen etc på Dorchester» ble fortalt av Støstad at «..han og Nygaardsvold natten etter Nybergsund, altså tidlig om morgenen fredag den 12 april 1940 hadde overnattet på en gård mellom Hamar og Lillehammer. Der hadde de - antagelig ved 6-tiden, fått besøk av oberst Jørgen Jensen og major Ole Sandberg som hadde oppfordret dem til å kapitulere». | ||
Noen tid etter at Støstad og den øvrige regjering forlot Norge | Noen tid etter at Støstad og den øvrige regjering forlot Norge, flyttet en annen slags ener inn i [[Landstads vei]] 1 i Trondheim. Fra å ha huset trøndersk arbeiderklasses første mann skal nå den samme bolig huse en annen nordtrønder med diametralt motsatt fortegn, Levanger-mannen [[Henry Oliver Rinnan]]. | ||
== «Londonregjeringen» == | |||
Da | Da «Devonshire» kom inn i Clydefjorden ved Greenock i England den 10. juni 1940 var det blant andre en tidligere erklært kommunist ombord. | ||
Britisk etikette tilsa at det skulle holdes sammenkomster for regjeringens medlemmer | Britisk etikette tilsa at det skulle holdes sammenkomster for regjeringens medlemmer, en slik sammenkomst er gitt følgende beskrivelse i [[Olav Riste]]s bok ''London-regjeringa'': | ||
Hertugen av Westminister skulle underholde de norske statsrådene: | Hertugen av Westminister skulle underholde de norske statsrådene: «De fleste medlemmer av regjeringen er sosialister, og nordmenn er i alminnelighet ikke vant til selskapsliv, slik vi forstår det i London, slik at det ville være mer til sjenanse enn til glede for dem å bli tatt med til Ritz eller Claridges... Det de liker, er enkelt selskapsliv med mye sterk drikke, helst whisky..». | ||
Et annet tidsbilde | Et annet tidsbilde gis av at den britiske sikkerhetstjenesten [[MI 5]] hadde innvendinger mot å gjøre unntak fra fremmedlova for statsråd Støstad, ved at han hadde ei kommunistisk fortid og «kunne om det gikk dårlig her i landet, skape trøbbel blant sjøfolkene». (Gadd vite hvordan MI 5 visste om Støstad sin kommunistiske fortid?) | ||
Under hele okkupasjonen 1940 - | Under hele okkupasjonen 1940-1945 oppholdt Støstad seg i London, som en del av den seinere så famøse [[«Londonregjeringen»]]. Det framgår av flere kilder at Støstad fortsatte sitt sterke sosiale engasjement, og at han fikk gjennomslag for flere, for ham viktige saker. At han nøt tillit blant sine regjeringskolleger synes å være hevet over enhver tvil. Et dokument utformet av Støstad i [[Stockholm]] den 3. juni [[1942]] til utenriksminister [[Trygve Lie]], taler sitt tydelig språk i så henseende. De forslag til løsninger han kom med ble antatt av regjeringen i konferanse allerede den 26. juni. Saken gikk da på utskiftinger ved [[flyktningekontoret i Stockholm]], som i lang tid hadde vært utsatt for særs kritiske merknader, blant annet fra folk som ville videre til U.K. | ||
I regjeringskonferanse den 13. juli 1943 | I regjeringskonferanse den 13. juli 1943 fremmet han forslag om å innlemme statstjenestemennene i syketrygden. Det forlaget måtte han imidlertid trekke, fram til ny bearbeidelse, blant annet på bakgrunn av «økonomenes inntogmarsj». | ||
Den 20. juli | Den 20. juli 1943 tok han opp et annet omdiskutert tema: Fra sosialstyrelsen i [[Sverige]] hadde han fått beskjed om at det burde gjøres foranstaltninger for å overføre inntil 50.000 norske barn til Sverige når okkupasjonen var over. Bakgrunnen for dette drastiske skritt var selvsagt tanken på at det kunne oppstå vansker med forsyninger i lang tid etter at okkupasjonen var avslutta. Regjeringen fulgte oppfordringen fra Støstad, og besvarte henvendelsen i samsvar med innstilling. | ||
Da han la frem spørsmålet om å etablere et arbeidshjem i U.K. for skadete sjømenn, folk fra de militære styrker og andre som av en eller annen grunn var blitt arbeidsudyktige | Da han la frem spørsmålet om å etablere et arbeidshjem i U.K. for skadete sjømenn, folk fra de militære styrker og andre som av en eller annen grunn var blitt arbeidsudyktige falt dette, selv om man var innforstått med at det var et tiltak hørende inn under [[Sosialdepartementet]], i den forstand at man ble enige om å bygge på det tiltaket major Myrseth allerede har igangsatt, under den klare forutsetning at det ble innført en bedre militær disiplin i virksomheten ettersom den visstnok var nokså variabel! «Ved utgangen av april i -44 la forsvarsministeren på ny fram spørsmål om den såkalte arbeidsreserve- dvs Myrseths avd for løsgjengere, drukkenbolter, og sinnssyke." (som [[Paul Hartmann]] beskriver det i sin bok). De militære ville ikke ha noe mer med saken å gjøre. Forsvarsminister Torp klassifiserte klientellet i tre grupper: De virkelige syke, sinnssyke eller legemlig syke og som trengte behandling i en eller annen form i en anstalt på landet eller lignende. Gruppe 2 var de som kunne karakteriseres som alminnelige løsgjengere, drukkenbolter og umulige mennesker. Gruppe 3 var de som nok trengte oppsyn, men som måtte kunne gjøre et arbeid på verksted eller lignende. De militære ville kun ha å gjøre med gruppe 3. | ||
Støstad | Støstad påtok seg ansvar for gruppe 1, men nektet plent «å forpleie» gruppe 2, som etter hans mening hørte inn under [[justisdepartementet]], hvilket også, i følge Hartmanner, var riktig. | ||
Støstad fikk beskjed om at de komiteer i Amerika som | Støstad fikk beskjed om at de komiteer i [[Amerika]] som hadde samlet inn penger til Norge, alt i alt 700.000 - 800.000 dollar, ønsket at iallfall en del av disse midlene skulle brukes til sosiale tiltak for nordmenn i Sverige. Dette ordnet man administrativt mens man drøftet hvordan pengene kan brukes, etter krigen i Norge, og sosialministeren pekte da på det stor behov for sanatorieplasser for tuberkuløse og andre som var blitt syke under fangenskap i [[Tyskland]]. | ||
Sosial | Sosial var man også. I regjeringskonferanse innunder jul i 1943 hadde man en lengre debatt om hvorvidt man skulle ha julefest, og om man da skulle invitere [[kong Haakon|Kongen]]. Hvilket departement skulle bære kostnadene og skulle man kjøpe julepresang til Haakon den VII? Vedtaket ble at man skulle invitere kongen til julelunsj på juledagen som sedvanlig hadde vært, og dessuten ble statsministerens forslag om et sigarettetui i sølv til Kongen med statsrådenes navn i faksimile vedtatt. Da slik at alle statsrådene skulle dele på kostnadene. | ||
I en regjeringskonferanse i februar 1944 | I en regjeringskonferanse i februar [[1944]] hvor den store allianse, mellom Støstad og Hartmann igjen kommer til uttrykk; i spørsmålet om innvilging av diettgodtgjørelse til en mann som sskulle til Stockholm. De enes her om at kr. 40,- per dag var alt for meget, og at det kunne skape uante konsekvenser! | ||
Det | Det ble og reist spørsmål om en del nazister, eller folk som har arbeidet for tyskerne. En lege som hadde vært nasjonalsosialist var kommet over til London og som engelskmennene ikke ville internere. Sosialdepartementet vil ikke ha ham som lege ved et av sykehusene, med mindre det bli absolutt nødvendig. | ||
Tysklandsfangene | == Tysklandsfangene == | ||
I regjeringskonferanse den 21. april 1944 forelå det melding fra Stockholm | I regjeringskonferanse den 21. april 1944 forelå det melding fra Stockholm «om at legasjonen hadde latt sende kr. 70.000,- over København i dollar. Pengene skulle brukes til en tidligere i regjeringen nevnt komité av nordmenn i Tyskland, som i all hemmelighet skulle forberede våre fangers hjemsendelse fra Tyskland. Det har enda ikke lykkes meg å få nærmere rede på hvem som har betalt disse pengene. Jeg kan ikke skjønne det kan være statspenger, da intet samtykke er innhentet på forhånd.» Den som sa dette var Paul Hartmann, finansministeren. | ||
Det er i det hele et særs interessant kapitel i Londonregjeringens tid som her avdekkes | Det er i det hele et særs interessant kapitel i Londonregjeringens tid som her avdekkes, vi skal imidlertid konsentrere oss om Støstad sitt engasjement i heimsendinga av krigsfanger, til og fra Norge. | ||
Han legger fram forslag om å bemyndige flyktningekontoret i Stockholm til å foreta innkjøp av klær sko etc. Det blir og besluttet å ta kontakt med russerne i forb med heimsendinga fra polsk territorium | Han legger fram forslag om å bemyndige flyktningekontoret i Stockholm til å foreta innkjøp av klær sko etc. Det blir og besluttet å ta kontakt med russerne i forb med heimsendinga fra polsk territorium, da russerne snart står i [[Polen]]. | ||
Litt seinere får han henvendelse fra en dansk organisasjon som er beredt til å ta seg av norske fanger i Nordvest-Tyskland og sende de over Aarhus, mot at Norge tar seg av danske fanger i Polen og Øst-Tyskland. Man tror på dette tidspunkt (sept | Litt seinere får han henvendelse fra en dansk organisasjon som er beredt til å ta seg av norske fanger i Nordvest-Tyskland og sende de over [[Aarhus]], mot at Norge tar seg av danske fanger i Polen og Øst-Tyskland. Man tror på dette tidspunkt (sept 1944) at det vil gå opptil 3 mnd. etter krigens slutt før man får heim fanger fra Tyskland. Han var og særs bekymret for de omkring 40 000 russere, serbere og andre folk som skal heim fra tysk fangenskap i Norge. | ||
Regjeringen | Regjeringen hadde et utall problem å løse. Blant annet la sosialdepartementet fram en sak i mai 1944 omhandlende det forhold at 4 - 500 av de norske som er innkalt til politikursene i Sverige hadde nektet å møte opp, i det de unnskyldte seg med at de har stiftet gjeld som må betales. [[Militærattasjeen]] i Sverige har foreslått at staten skal betale gjelden mot trekk, og at dette trekk gjennomføres også når de er i tjeneste med kr 20,- per måned. De hadde da en godtgjørelse på kr 60,-. Støstad mente Norge må betale, men han fant det ikke rimelig at trekk ble foretatt på så lav lønn. Hans forslag gikk imidlertid ikke igjennom. Det ville få for store konsekvenser sier økonomene. Og de som nekter å møte fikk da beskjed om at det vil kunne få konsekvenser når de kom heim. På trøndersk heter et slikt vedtak: «Frivillig tvang, den som itj vill, han ska!» | ||
Paul Hartmann harselerer ikke reint lite over Støstad sitt sosiale engasjement | Paul Hartmann harselerer ikke reint lite over Støstad sitt sosiale engasjement: «Støstad fremmet sin store sak om ordning av lønns- og arbeidsforhold etter frigjøringen.» Men lenger ut i boka bare nevner han: «Støstad legger fram forslag om gratis hjemreise for nordmenn i utlandet pga krigen.» | ||
Heimferd | == Heimferd == | ||
Under en regjeringslunsj i | Under en regjeringslunsj i november 1943 fikk Hartmann beskjed fra Torp om at han var en av de fem som han mener skal dra hjem først, etter den tyske kapituleringen. De øvrige Torp vi ha med foruten seg selv er: Wold, [[Sven Nielsen]] og Støstad, og slik ble det. Dette var et vedtak som og skapte strid i [[hjemmestyrkene]]. Regjeringen valgte denne løsning for å sikre seg mot et militært regime i Norge etter tysk kapitulasjon. Frykten var nok reell, men de sivile holdt stand. | ||
Håkon Lie skriver om dette i sin bok | Håkon Lie skriver om dette i sin bok ''Martin Tranmæl - veiviseren'' hvor han blant aannet siterer fra en brevveksling mellom Sverre Støstad og Martin Tranmæl i 1944. | ||
Foranledningen er som sagt hvorvidt Stortinget | Foranledningen er som sagt hvorvidt Stortinget, etter regjeringens hjemkomst skal innkalles nærmest pro forma. Tranmæl sto sta på sitt syn, sier Lie, med støtte i landsutvalget og [[LO]]-sekretariatet i Stockholm: [[1936-Stortinget]] burde innkalles til en kort sesjon. [[Regjeringen Nygaardsvold]] burde gå av og gi plass for en samlingsregjering hvor også Hjemmefrontens Ledelse var representert. I følge Lie ble det ikke tatt stilling til hvem som burde lede en samlingsregjering. Men spørsmålet ble drøftet både i London og Stockholm. | ||
1. september 1944 skrev Støstad bl a slik til Tranmæl: | 1. september 1944 skrev Støstad bl a slik til Tranmæl: | ||
«Jeg vil gjerne føye til noen ord som ikke er for stenografen. Du vet at etter hvert som tiden for frigjøringen av Norge nærmer seg, kommer de politiske og økonomiske etterkrigsproblemene mer og mer i forgrunnen i hver enkelts tanker. Spørsmålet om Stortingets sammenkallelse drøftes nå igjen mann og mann i mellom. Personlig er jeg kommet til det resultat at politisk ville det være klokt at det gamle Storting blev innkalt til en kort sesjon. Imidlertid tror jeg ikke det tilkommer regjeringen å avgjøre spørsmålet. Stortinget er en selvstendig institusjon som en regjering ikke kan bestemme over. Et annet spørsmål er: Hvorledes skal den regjering som skal ta til, når den nåværende går, se ut? Sannsynligheten taler for at det blir en samlingsregjering sammensatt av alle store partier fra før krigen og også fra folk både fra ute- og hjemmefronten. Først: hvem skal bli statsminister? | |||
Jeg mener at det naturlige er at Gubben fortsetter. Man kan si hva man vil om ham, han kan av og til irritere. Han har feil, han kan som andre ta feil, men han har allikevel den bredde som må til i en periode som den som ligger foran oss. Det kan nok være enkelte som føler seg kaldet, men de fleste ville falle igjennom i sammenligning med Gubben. Om det skal være andre av den nåværende regjering med, er en smakssak. Naturlig vil det kanskje være at det ikke skjer noe skifte i Utenriksdepartementet. Der, mer enn på andre områder er det nødvendig å bevare kontinuiteten... | Jeg mener at det naturlige er at Gubben fortsetter. Man kan si hva man vil om ham, han kan av og til irritere. Han har feil, han kan som andre ta feil, men han har allikevel den bredde som må til i en periode som den som ligger foran oss. Det kan nok være enkelte som føler seg kaldet, men de fleste ville falle igjennom i sammenligning med Gubben. Om det skal være andre av den nåværende regjering med, er en smakssak. Naturlig vil det kanskje være at det ikke skjer noe skifte i Utenriksdepartementet. Der, mer enn på andre områder er det nødvendig å bevare kontinuiteten...» | ||
Svaret fra Tranmæl | Svaret fra Tranmæl fikk Støstad i brev av 23.9.44: | ||
«Den nye regjeringsdannelsen hjemme diskuteres nok i visse kretser. Så vidt jeg forstår, er det to kandidater til sjefsstillingen, Nygaardsvold og Paal Berg. Jeg er enig i ditt syn. Men mange spør: Er Nygaardsvold etter alle disse års slit og påkjenninger i den vigør som kreves for jobben. Og dessuten: Vil han være så rask og handlekraftig som det da vil være nødvendig? Mye vil avhenge av de medarbeidere han vil få. Trygve Lie vil praktisk alle beholde i nåværende stilling. Karl Evang er et godt navn.... Gunnar Jahn er sikkert de borgerliges kandidat til finansministerstillingen. Mange er for øvrig kallede. Det blir imidlertid få utvalgte.» | |||
Tranmæl vet så inderlig vel at Støstad har vært | Tranmæl vet så inderlig vel at Støstad har vært «Gubben»s beste støttespiller i en vond tid. Men meningen er ikke til å ta feil av: «Gubben» bør ikke fortsette som statsminister etter krigen. | ||
De to trønderske høvdinger, Støstad og Nygaardsvold var mer enn partikamerater | De to trønderske høvdinger, Støstad og Nygaardsvold var mer enn partikamerater, om man kan si det slik, de var venner. Ja, trønderske kamerater. Slikt kameratskap er som alle trøndere vet unikt, genuint, ja ækt trøndersk. Når Nygaardsvold endelig fikk overtalt Støstad til å tiltre regjeringen i 1939, flyttet han hele familien, kona og begge ungene fra Landstads veg 1 i Trondheim til [[Hall pensjonat]] i Oslo, der for øvrig Johan Nygaardsvold med sin familie også var innkvartert. Slik øker og vokser vennskapet dem i mellom. I London videreutvikles dette personlige vennskapsforhold til Nygaardsvold som nok må ha forvoldt en del skår når de kom heim til Norge og «Gubben» kastes av sine egne. Dette hadde jo Støstad opplevd før òg, da kanskje i mindre skala, men om vi ser på kullkastingene rundt slutten på 20-tallet og begynnelsen av 30-tallet er nok de om mulig av enda større konsekvens for arbeiderklassen i Norge enn hva tilfellet var med hensyn til Nygaardsvold sitt fall den 25. juni 1945. Det er nok her bare å minne om Tranmæl sin innbitte kamp mot Scheflo og likesinnede. Et annet interessant poeng i denne sammenheng er og det faktum at [[Johan Falkberget]] i 1945, etter at Nygaardsvold hadde fått nådestøtet av Tranmæl; d«en usynlige regent», betakker seg for tilbudet om å skrive i redaktør Tranmæls avis [[Arbeiderbladet]]. | ||
Støstad | Støstad ble på ny bedt om å tre inn i regjering, men denne gang vegrer han seg. Men igjen, i perioden 1945-1947 ble Støstad valgt til formann i partiets stortingsgruppe. Fra 1947 antas han som [[sosialrådmann]] i [[Trondheim kommune]], en jobb han har til han går av med pensjon. Sentralpolitikken hadde nådd metningspunktet, men engasjementet var fortsatt sterkt. Blant mye annet ble han med i styret for regionsykehuset, hvor han etter hvert høstet særs rosende omtale for sin innsats. | ||
Han var drivende engasjert i sosiale spørsmål | Han var drivende engasjert i sosiale spørsmål, både lokalt og interlokalt; i kommunen så vel som på Stortinget. I 20-åra og langt ut i 30-åra var Støstad «berømt» for sine innlegg i Stortinget om sosialpolitiske spørsmål; så som arbeidsledigheten og tiltak rettet mot løsning av problemet. Da sentralstyret i [[AUF]] (det som tidligere het Venstrekommunistisk ungdomsforbund) i 1930 sendte en henvendelse til regjeringen med anmodning om nedsette et offentlig utvalg til statistisk å belyse arbeidsledigheten blant landets ungdom, imøtekom myndighetene AUF på spørsmålet. Stortingets budsjettbehandling besluttet imidlertid å utvide komiteens mandat til å omfatte hele ledighetsproblematikken i landet. AUF og partiet fant at komiteens sammensetting hadde en viss slagside, så arbeiderorganisasjonene nedsatte en egen komité med oppdrag å foreslå tiltak i samme sak. Denne komiteen kom til å bestå av [[Alfred Madsen]] fra LO, Sverre Støstad fra partiet og [[Hjalmar Dyrendal]] fra AUF med [[Aase Lionæs]] som sekretær. Dette belyser på en fin måte hvor høyt partiet og ungdomsbevegelsen satte Støstad. | ||
Nå var ikke Støstad noen folketaler i ordets forstand | Nå var ikke Støstad noen folketaler i ordets forstand sier en del kilder, men i debattene var han langt fra noen lettvekter. Det som karakteriserte ham mer enn noe var hans systematiske oppbygning av talen eller debattinnlegget. Den trønderske sendrektigheten kan her av enkelte ha vært forvekslet med hans nitidige grundighet. Like uomtvistelig som foran nevnt er òg at han ble en folkets mann, en populær politiker. | ||
Eller for å si det med Johan Falkberget i hans nekrolog over Støstad i Arbeiderbladet | Eller for å si det med Johan Falkberget i hans nekrolog over Støstad i Arbeiderbladet: | ||
«Sverre Støstad var en av arbeider- og kulturreisningens hjørnesteiner. Han eide i sannhet visdom i hjertet. En politiker som "tenkte klart som noen" og kjempet uten hat. Jeg så ham lenge før jeg møtte ham, og han svarte til alle de forventninger jeg hadde da jeg sto ved siden av ham. Det hender bare en sjelden gang i livet. Sverre Støstad la aldri en feil stein i muren. ... Han vil bli en levende blant de døde.»" | |||
Sverre Støstad: 13. mai 1887 - 7. desember 1959. | |||
Støstad har fått en veg oppkalt etter seg på [[Heimdal]] [[Trondheim kommune]]; [[Sverre Støstads veg]] | Støstad har fått en veg oppkalt etter seg på [[Heimdal]] [[Trondheim kommune]]; [[Sverre Støstads veg]] | ||