Vidkun Quisling: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Vidkun Quisling.png|Portrett av Quisling, tatt under krigen}}

Quisling startet sin karriere ved den norske legasjonen i Moskva, og arbeidet så på nødhjelpsprosjekter sammen med [[Fridtjof Nansen]]. I [[1931]] ble han [[Forsvarsdepartementet|forsvarsminister]] for [[Bondepartiet]], og satt fra 12. mai 1931 gjennom regjeringene [[Peder Kolstads regjering|Kolstad]] og [[Jens Hundseids regjering|Hundseid]] fram til 3. mars [[1933]]. Den [[13. mai]] det året stiftet han partiet det [[nazisme|nasjonalsosialistiske]] partiet [[Nasjonal Samling]] sammen med [[Johan Bernhard Hjort]].  

I 1913 begynte han å lære seg russisk, noe som var vanlig blant aspiranter til generalstaben. Året etter døde søstera Ester, bare 21 år gammel. Dette ramma ham så hardt at han uttalte at han aldri ville gifte seg, men i stedet vie seg til å kjempe for svake og undertrykte i hennes ånd. Under [[første verdenskrig]] var det vanskelig å reise, men i 1918 fikk han stillingen som militærattache ved legasjonen i Petrograd, i dag St. Petersburg. I og med at revolusjonen gikk inn i sin første store terrorbølge kort tid senere, måtte han nokså raskt vende tilbake til Norge. Et resultat av reisa som skulle få betydning var møtet med kaptein [[Frederik Prytz (1878–1945)|Frederik Prytz]] (1878–1945). Selv om det ikke ble så mye ut av oppholdet, fikk Quisling også ros for sine gode rapporter til generalstaben. Han holdt foredrag om Russland under revolusjonen i [[Oslo Militære Samfund]].

 

Det at Quisling hadde markert seg gjennom Nordisk folkereisning førte til at det var lagt opp til konflikt fra første stund som statsråd. Innad i regjeringa var han et uromoment, og fra opposisjonen ble han angrepet som fascist. I februar 1932 ble han overfalt på sitt kontor. Det såkalte [[pepperoverfallet]] ble av venstresida sett på som en oppdikta hendelse som skulle skape sympati for en omstridt politiker. Quisling ble rasende over dette, og brukte blant annet etterretningsmateriale fra generalstaben til å slå tilbake mot arbeiderbevegelsen og dens russiske kontakter. Dette førte til at han i enda større grad ble populær blant høyreradikale.

I september 1939 brøt andre verdenskrig ut som følge av den tyske invasjonen av Polen. Ti uker senere reiste Quisling til Berlin med et utkast til en fredsplan. [[Albert Viljam Hagelin]] hadde sørga for at han fikk møte marinesjefen Raeder. Selve fredsplanen hadde han aldri noen sjanse til å nå fram med, men det han kunne klare var å rette tysk interesse mot Norge. Raeder var viktig for dette formålet, for han var opptatt av å sikre marinebaser i Norge. Quisling og Hagelin forklarte at den norske nøytraliteten ikke var reell, og at det pågikk et skjult samspill med Storbritannia. Her var det en kjerne av sannhet; erfaringene fra første verdenskrig tilsa at den norske handelsflåten først og fremst ville komme de allierte til gode. Men de to overdrev en del, og ga nok Raeder inntrykk av at båndet mellom Storbritannia og Norge var både sterkere og mer formalisert enn det egentlig var.

Da Norge ble angrepet den 9. april 1940 hadde Quisling ikke fått noe mer forvarsel enn andre. Først på morgenen 9. april fikk han besøk av Hans-Wilhelm Scheidt fra NSDAPs utlandsorganisasjon og Hagelin. Scheidt la fram en plan om at Quisling skulle gripe makta i Norge, og stoppe mobiliseringsordren regjeringa hadde sendt ut. Dette var klarert med Hitler, og dersom Quisling ikke var med på notene ville tyskerne bombe landet. Det var en løgn, og Quisling gikk fem på. Han bestemte seg for å gjøre statskupp.

En regjeringsproklamasjon ble sendt til [[NTB]], og på kvelden 9. april leste han den opp to ganger i radio, klokka 19 og 22. Det var Scheidt som, med en ny bløff, sørga for å få Quisling inn i studio. Om Quisling hadde trodd at nordmenn skulle flokke til hans banner etter talen, forregna han seg kraftig. Selv i NS' egne rekker var det mange som reagerte med forferdelse. Tyskerne holdt også avstand; de kjente ikke til noen plan om at Quisling skulle ta makta, og så på ham som en forræder. I første omgang ble Quisling redda av at Hitler og Goebbels ble fornøyd med hans handlekraft. Men i løpet av de første dagene etter invasjonen så Hitler at det hele virka mot sin hensikt; Quisling provoserte nordmenn til å gjøre motstand. Den 15. april ble den norske føreren avsatt, og [[Administrasjonsrådet]] ble satt inn for å styre i de okkuperte områdene.

==Krigens første år

Etter kapitulasjonen 10. juni 1940 bled et kalrt at Hitler, til tross for avsettelsen, allikevel hadde tillit til Quisling. Den 16. august ble Quisling kalt til Berlin. Utover i september ble det avtalt at NS skulle få en ledende rolle. Først skulle det opprettes en overgangsregjering der NS hadde flertall, og deretter en ren NS-regjering. De andre partiene skulle forbys. [[Josef Terboven]], som var sendt til Norge som [[Reichskommissar]], var ikke enig i dette. Men fordi Hitler var takknemlig for Quislings advarsler om britisk innflytelse i 1939, ble Terboven overkjørt.  

De kommissariske statsrådene kom med en rekke forordninger som skulle gi et korporativt styre etter tysk modell. Medlemstallet i NS økte, slik at man høsten 1941 kom opp i 35 000 medlemmer. Quisling mente at dette var nok til å ta over styret. Han oppgraderte også sin bolig: Sammen med Maria Quisling flytta han sent på høsten 1941 til [[Villa Grande]] på [[Bygdøy]]. Den ble omdøpt til Gimle og gjort om til førerresidens.  

 

Den 1. februar 1942 var det klart for innføring av rent NS-styre. I [[statsakten på Akershus]] ble Quisling innsatt som ministerpresident og leder for en NS-regjering. Den fikk myndigheten som tidligere tillå Kongen og Stortinget, altså ikke bare regjeringas utøvende myndighet, men også Stortingets lovgivende makt. Som eneveldig fører for dette partiet var Quisling blitt diktator – rett nok en diktator som måtte forholde seg til Terboven og Berlin for hvert skritt han tok.

Den innerste kretsen i partiet var prega av persondyrkelse av Quisling. Det kan virke underlig at han, keitete som han ofte kunne være, var et slikt samlende ikon for bevegelsen. En faktor her er nok avskallingene i 1930-åra, da opposisjonen i NS gikk ut av partiet. En annen viktig faktor var at selv om det fortsatt var fraksjonsvirksomhet i partiet, var det Quisling som var utpekt av Hitler som fører i Norge, og dermed var det ingen reell mulighet til å opponere uten å stille seg laglig for hogg.

Når krigen var vunnet ble etter hvert en stadig tommere formulering fra tysk side. Til tross for forsikringer om seire på alle fronter, var de fleste kjent med at noe hadde fått fullstendig galt ved Stalingrad. På hjemmebane økte også motstanden, noe som gjorde det enda mindre sannsynlig at tyskerne ville gi slipp på kontrollen. Tvert imot ga det bare mer makt til Terboven og [[Gestapo]]. Quisling ble også pressa til å delta i kampen mot motstandsbevegelsen, blant annet gjennom å bekrefte en rekke [[dødsstraff under andre verdenskrig|dødsdommer]]. Han hadde siden 1930-åra hatt en tydelig brodd mot jødene, og høsten 1942 var også NS-regjeringa involvert i [[deportasjonen av jødene]]. Hvor mye han egentlig visst om hvilken skjebne som venta de norske jødene er uklart, men han hadde sett forholdene i ghettoer i Polen og Ukraina med egne øyne i 1942, og ryktene gikk om leirene.

Den 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. De tyske styrkene i Norge overga seg; de få voldhandlingene som oppsto i den forbindelse hadde mer med fyll enn politikk å gjøre. Quisling ble orientert om at han skulle pågripes, og ble oppfordra til å melde seg. Den 9. mai 1945 gjorde han det på politikammeret i [[Møllergata 19]].

Saken mot Quisling var blant de første som ble ført for retten. Den 26. mai møtte han i forhørsretten, der han blant annet måtte fortelle om møtet med Hitler i 1939. Han ble naturligvis sittende i varetekt gjennom sommeren, og den 20. august 1945 begynte hovedforhandlingene. Lagretten – den gang var det slik at alvorlige straffesaker gikk direkte til lagmannsretten – ble satt i storsalen i [[Gamle Logen (Oslo)|Gamle Logen]], med [[Erik Solem]] som lagmann. Forhandlingene varte i ti dager. Quisling og hans forsvarer [[Henrik Bergh]] fikk legge fram sine argumenter, og begge sider førte vitner. En underlig og uheldig sak var at Quisling under forhandlingene ble underlagt en del nevrologiske prøver som var svært smertefulle. Det er ingen grunn til å tro at det gikk ut over hans forsvar, men disse prøvene var en krenkelse av hans rettigheter.  

Den 10. september 1945 ble Quisling dømt til døden. Dommen inkluderte også forhold som knapt hadde vært nevnt i retten, og som ikke var nevnt i tiltalen. Dette kan man undre seg noe over; de forholdene som var tatt opp var etter gjeldende lov mer enn nok til at dommen måtte bli slik. Den 13. oktober forkasta [[Høyesterett]] anken, og 23. oktober avslo Kongen i statsråd hans benådingssøknad. Klokka 02:40 den 24. oktober 1945 ble Quisling henretta ved skyting på [[Akershus festning]].

Maria Quisling ble arrestert i mai 1945, ble ble løslatt med en gang. Hun ble ikke satt under tiltale. Etter krigen ble hun boende i Oslo fram til sin død i 1980.

Quisling ble kremert umiddelbart etter henrettelse. For at hans grav ikke skulle bli et valfartssted ble urnen i første omgang ikke satt ned noe sted; i stedet hadde Maria Quisling den i sitt hjem. Den 1. juni 1959 ble den så satt ned på foreldrenes gravsted på [[Gjerpen kirkegård]]. Det har vært noen tilfeller der personer har lagt ned blomster eller krans på gravstedet, og alt tyder på at dette er gjort av enten tidligere NS-medlemmer eller av nynazister.

<references/>

* Dahl, Hans Fredrik: [https://nbl.snl.no/Vidkun_Quisling Vidkun Quisling] i ''Norsk biografisk leksikon''.