Forside:Husmannsvesen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Husmannsvesen
HusmannsmonumentetSteinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005.
Foto: Torveig Dahl

Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.

Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.

Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv.   Les mer ...

 
Smakebiter
Dette er et transkribert utvalg av husmannskontrakter som Rigmor Frimanslund Holmsen samlet inn på 1950-tallet for Senter for sammenlignende kulturforskning. Kontraktene har, av ukjent grunn, blitt anonymisert. Utvalget er såpass lite at det ikke kan vise geografiske særegenheter, ei heller kan noen kontrakt sies å være typisk for sitt distrikt. Svært mange av kontraktene kunne like gjerne høre hjemme i andre landsdeler. Utvalget er likevel med på å gi et inntrykk av hvordan husmannskontakter kunne se ut og hvilke forhold husmennene kunne leve under. Materialet er gjengitt med Frimannslunds tillatelse, og ble opprinnelig tilrettelagt for nett av Ragnhild Hutchison.   Les mer …

Ruinene av plassen Askelia ligger ved foten av Ramsås (Bærum).
Foto: Siri Iversen
(2022)
Askelia i Vestmarka i Bærum er en tidligere plass under gården Øvre Ringi. Bygningene lå sørvest på Jordbrufeltet tett opp under Ramsås. Her bodde fra 1875 svensken Erik Gustav Hansen med sin kone Marie og hennes søster Marta. Noe skarpt samlivsmessig skille mellom kona og hennes søster var det visstnok ikke, etter hva hans kone en gang sa! I 1910 ble huset solgt til nedrivning og flyttet til Levrejordet under Kolsås. I dag er det en del av en privatbolig. Grunnmuren etter to hus i Askelia er fortsatt godt synlig.   Les mer …

Haugo 1965.
Foto: Fjellanger-Widerøe

Haugo låg like nordom tunet i Der uppe, eit av dei to hovudbruka på Holen i Bykle kommune. Som namnet tilseier var terrenget her litt meir homput og kupert enn nede ved dei to hovudbruka.

Plassen vart teken i bruk som fast bustad på slutten av 1820-talet, og den fyrste me veit om budde her var Gunleik Torleivsson Holen, som var den nest eldste av sønene åt Torleiv Hallvardsson Tveiten i Holen Der uppe og kona, Ingebjørg Torleivsdotter.

  • Gunleik Torleivsson Holen, f 1792, d 1831
g 1829 m Ingebjørg Taraldsdotter Byklum, f 1796, d 1870. Born:
  • Torleiv, f 1830, d 1830
  • Gunleik, f 1831, d 1831
Ingebjørg Taraldsdotter vart oppskrive med adresse Byklum då ho gifte seg, så ho har nok vore tenestejente på eitt av Byklumbruka på den tid. Men ho var fødd i Trydal, og foreldra hennes var Tarald Asbjørnsson [Systog] Stavenes og kona, Sigrid Tarjeisdotter, fødd Røysland.   Les mer …

Ørnefjødd 18.8.2005. Til høgre driftsbygning (oppført 1985) og reiskapshus (oppført 1983). Torgeir D. Bakken bygde desse husa. Til venstre: bustadhuset som Inger Elisabeth Bakken Haugarne bygde i 1987.
Foto: Aanund Olsnes

Ørnefjødd i Bykle ligg i austenden av det gamle gardsvaldet til Vatnedalen. Om ein skal plassere han nøyare i terrenget, kan ein vel seia at vegen til Ørnefjødd går vestetter frå riksvegen like nord for Nordli, og at gardsvegen er omlag 2 km.

Om gardsnamnet skriv Olav Haslemo (h.oppgv. 1968, 78):

Bruket har fått namnet sitt etter fjellet like ved. Namnet er samansett med ørn, f, jfr. gno. Ǫrn, m. Etter at namnet på fjellet hadde gått over til å verta namn på bruket, trongst det eit nytt namn på fjellet, som då fekk namn i relasjon til bruket; det nye namnet på fjellet vart Ørnefjøddnuten - også dette eit døme på «tautologisk» nylaging.
Stort meir er det ikkje å seia om dette, og me kan då gå over til oppsitjarane. Den fyrste som rudde og bygde her heitte Rikard Gunnarsson, og han kom hit på byrjinga av 1730-talet. Då han kaupte bruket hjå Olav og Jon Vatnedalen i 1747, vart det skrive inn i skøytet at han sjølv hadde rudt opp plassen sin frå rå rot. Men jamvel om han i fylgje skøytet kaupte Ørnefjødd «til Odell och Eigendomb» og betala 80 riksdalar, skulle han svara 1/2 dalar i året i leige til vatnedalsbøndene, står det.   Les mer …

Eldre foto fra plassen Ramberg

Ramberg er et bruk i utkanten av Nordbygdi i Seljord. Fra gammelt av er det en plass under Meås. Ramberg ligger under fjellet Skogsodd, helt på grensen mot Åsgrend i Kviteseid kommune. Spelemannen Kjetil Flatin mente det var spelemannsnatur i området. Han kjøpte Ramberg ca. 1899 og bodde der livet ut. Hans datter Signe Flatin Neset og mannen hennes, Leiv Neset bodde også en tid på Ramberg.

Sønnesønnen - maleren Knut Flatin - bosatte seg på Ramberg på 1970-tallet. Dette grenseområdet mellom Seljord og Kviteseid har hatt et rikt miljø når det gjelder folkekultur og folkemusikk. Det har vært mange sentrale tradisjonsbærere, kulturpersoner og folkemusikkutøvere bosatt i dette området.   Les mer …

Midtskog og Ellingsrud trevare, hvit bygning til høyre. Tærud skole i bakgrunnen.
Foto: Akershusbasen
Midtskog i Skedsmo er registrert som husmannsplass i manntallet fra 1701, i folketellingen 1801 og folketellingen 1865. Plassen lå under Skedsmos gamle prestegård Huseby, og en av pliktene til husmannen på «Meskau» var å hugge 10 favner ved årlig til presten. I 1886 ble det utstedt skjøte på Midtskog, og gårdsbruket har en interessant historie som hvilested, birøkt, landhandeleri, skomakerverksted og trevarefabrikk.   Les mer …
 
Se også


Kategorier for Husmannsvesen
 
Andre artikler