 Oversiktskart Isløypa på Nærsnes. For hvert av de seks inntegnede kartutsnittene er det et eget avsnitt nedenfor som beskriver de synlige restene av gamle anlegg/steder med isdrift i områdene som kartutsnittene dekker. Om du går turen, finner du informasjonstavler med QR-lenke til artikler i Lokalhistoriewiki ved ni av anleggene (dammer og isstabler). Isløypa på Nærsnes gir en oversikt over hvor du finner mer enn 30 av de gamle, fremdeles synlige, anleggene og stedene fra isdriften på Nærsnes i nåværende Asker kommune. Nærsnes er i en unik situasjon ved at mange av de gamle anleggene fra 100 års isdrift fremdeles er godt synlige og tilgjengelige. Historien er også godt dokumentert i offentlige dokumenter, gamle aviser, gjennom mange gamle fotografier og i AS søndre Nærsnes’ arkiver.
Innen korte avstander kan du på Nærsnes fremdeles se de fleste av dammene og tjernene der isen ble skåret. Det er fremdeles veier, og rester av veiene, der isen ble transportert. Grunnmurer etter flere isstabler er synlige, og de tilrettelagte flatene der det sto ishus og isstabler, ligger fremdeles i terrenget. Det er rester der noen av bryggene og lasteplassene lå, og det er rester av de viktige landfestene for skipene. Mye av dette befinner seg på eller i nærhet av kyststien som går gjennom Nærsnes. Les mer …
 Ein av dei flotte vegkonstruksjonane på driftavegen i Viglesdalen. Foto: Njål Vadla Driftavegen gjennom Viglesdalen i Hjelmeland kommune i Rogaland er ein gamal ferdselsveg som følger dalføret innover mot turisthytta Stakken og vidare til Nilsebuvatnet og Nilsebu. Vegen er ein del av nettverket av dei gamle ferdselsårene austover fjellet frå Ryfylke til Setesdal. Frå 2020 har ruta status som Historisk vandrerute
Fyrste del av turen er ein imponerande drifteveg som vart bygd av svenske rallarar i åra 1907-1912. Planen var truleg å bygge den vidare austover. Driftevegen går i et fantastisk kulturlandskap langs sørsida av Storånå frem til Viglesdalsvatnet. Ved enden av Viglesdalsvatnet ligg fjellgarden i Viglesdalen, med arkeologiske spor heilt tilbake til jernalder. Den historiske vandreruta fortsett vidare mot Stakken og Nilsebu. Frå Nilsebu kan ein gå ned til Lysestølane. Les mer …
 Bryggene i Kjøpmannsgata sett fra elva. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1920-åra) er ei gate i Midtbyen i Trondheim. Den strekker seg fra Bispegata til Fjordgata. Gata ble anlagt og fikk navn i Johan Caspar de Cicignons byplan fra 1681. Den ble utstukket over tomter som tidligere var bebygd mellom det gamle Kaupmannastrete og elva. Kjøpmannsgata ble etter byggingen i 1680-åra byens hovedgate. Gata ligger i den eldste delen av byen, med flere meter tykke kulturlag under bygningene. Den er fremdeles ei viktig handlegate, og det ligger også en rekke spisesteder langs gata, flere av dem i gamle brygger (pakkhus/sjøboder).
Da Kjøpmannsgata ble tegna inn i byplanen etter Hornemannbrannen i 1681, fikk den en bredde på 60 alen, det vil si omkring 40 meter. Den fikk to parallelle løp som senere ble adskilt av en langsgående voll. Tanken bak vollene var forsvarsrelatert. Ved angrep på byen fra andre siden av elva kunne skanser bygges på vollen og bryggene brennes ned for å få utsikt mot andre siden. Bygårdene ligger langs det høyereliggende løpet, mens brygger og sjøhus ligger langs den lavere. På toppen av skråningen ble det planta ei trerekke. Tanken bak denne løsninga er at Kjøpmannsgata skulle fungere som branngate; om det tok fyr i husene ville de verdifulle lagrene i sjøbodene bli spart, og tok det fyr i sjøbodene skulle folk slippe å bli hjemløse. Skråningen og trerekka viste seg å fungere som hindring for brannspredning. Natt til andre juledag 1813 brøt det ut brann, og husene langs Kjøpmannsgata fra Scholdagerveita til Dronningens gate brant ned, uten at det spredde seg til bryggene. Ved bybrannen i Trondheim 1841 ble det betydelige skader på flere bygårder, men bryggene klarte seg også denne gang. Først i 1886 ble vollen tilsådd med gress, etter å ha vært en naken jordvoll i et par hundre år. Les mer …
 Flyfoto fra ca. 1936. Gjøvikvegen passerer gjennom gardstunet på Breili. Vegen til høgre i bildet, som kommer inn på Gjøvikvegen, er Kjørkjevegen i Nordlia. Foto: Gardsarkivet på Haug i Østre Toten kommune er en del av fylkesveg 33. Den vel 11 kilometer lange vegen strekker seg fra kommunegrensa mot Gjøvik i nord, der den skifter navn til Østre Totenveg, til rundkjøringa ved Lillo i sør. Navnet, som er etter byen Gjøvik, ble vedtatt av Østre Toten kommunestyre i 2009. I bygdelaget Nordlia, som den nordre delen av vegen går gjennom, kalles den gjerne Nervegen eller Nerlinna, sia dette er den nederste av de to vegene som går mellom Gjøvik og Lena. Den nordre delen av den nåværende Gjøvikvegen ble bygd mellom 1922 og 1927, som ny hovedåre mellom Gjøvik og Østre Toten. Det ble da bygd en helt ny veg fra Heggshusbrua ved Kapp til Gjøvik. Denne erstatta da den gamle, bakkete kjerrevegen som gikk gardimellom gjennom Nordlia og den søndre delen av Vardal. Den nye vegen var mye flatere og fikk en standard som var bygd for den gryende bilismen. Les mer …
 Kartskisse som viser kvar gamlevegen i Åsebrekkene gjekk i forhold til tidlegare E-76 (noverande Rv.134). Åsebrekkene (Åsebrekkun) er ein vegstrekning mellom Flatdalsbrua, forbi Svingen (Nutheim gjestgiveri) og vidare oppover mot avkjøringa til Svartdal og Skarsvegen - den gamle vegen til Åmotsdal. Desse bratte kleivane var ferdselsvegen mellom Flatdal og Hjartdal i gamal tid, og det var denne vegen presten Landstad skreiv om i første del av det lange diktet Aneksreisen.
Gamlevegen hadde vore i bruk i uminnelege tider. Ein finn enno restar av den. Vel hundre meter frå brua, i retning nordvest kan ein, fylgje ein gangstig på høgre side som kliv oppover bratte bakken, og ender ved bilvegen ovanfor Åsegardane. På toppen , der ein kan sjå innover Svartdal, er Vadder.
Omkring 1860 og åra frametter var det stor aktivitet i vegbygging mange stader i landet. Vegdirektørembetet blei oppretta, og vi fekk etter kvart eit fagleg senter og ein etat.
I 1861 tok arbeidet med utbetring av vegen til og i 1862 var den nye vegen opp Åsebrekkun ferdig. I Flatdal blei vegen lagt i lia i vestleg retning mot Nutheim og svinger der 180 grader austover mot gamlevegen til Åse. Les mer …
 Opptog i Strandgata i anledning hundreårsjubileet for Hamar i 1949. Foto: Håkon Prestkværn (1949). Eier: Hedmarksmuseet. er ei gate på Hamar. Gata går fra Stangevegen (ved Jernbanestasjonen) til Storhamargata (ved Stortorget), og har fått navnet sitt fordi den følger Mjøsstranda. Før Dovrebana ble lagt utenfor, var Strandgata den nærmeste gata til stranda. Strandgata har hovedsakelig husnumre med oddetall, og disse ligger på nordsida av gata. På sørsida av gata ligger Strandgateparken, som blant annet har byens minnesmerke over de falne under andre verdenskrig.
Historikk
Ifølge Per-Øivind Sandberg er Strandgata Hamars eldste gate. Hamar har, i motsetning til de fleste andre byer i Norge, ikke noen gate som heter «Storgata», og en årsak til det er at Strandgata har vært byens «paradegate». Les mer … | .jpg)
_1.jpg)
