Åker. Foto: Cato Edvardsen (2006). Åker (gnr. 7/1) er en gard i Ridabu i Vang på Hedmarken, nå Hamar kommune. Den er en av de eldste gardene i Hedmark, med rundt to tusen års bosetningshistorie. I yngre jernalder og vikingtid var Åker et maktsentrum, ei rolle som Hamarkaupangen tok over i 1046. Det rike Åkerfunnet bærer vitne om hvilken betydning stedet har hatt. I nyere tid har Åker vært adelig setegard, og hørt til blant andre Georg Reichwein, oberst Jacob v. Bülow (1636-1686) og dennes enke Anne Cathrine Samuelsdatter Thrane (død 1712), sistnevntes svoger Giord Andersen (1651-1720), Jørgen Otto Brockenhuus og Peder von Todderud. I etterkrigstida hørte garden til Forsvaret, og i dag forvaltes den av Statsbygg. Eiendommen er i dag på totalt om lag 161 mål. Opprinnelig var den mye større, men det meste er blitt fraskilt til boligfeltet på Ridabu. Gardsanlegget består av tolv bygninger, hvorav fem er fredet både innvendig og utvendig, og fjøslåven utvendig. I tillegg har garden et stort hageanlegg med karpedam.
Navnet Åker kommer av norrønt Akr, «åker». Denne typen usammensatte gardsnavn er blant de eldste vi har i Norge. I Fagrskinna er garden nevnt som Akr, i Morkinskinna som Skjaldarakr. Les mer …
Grimsrudbygningen, et våningshus fra 1700-tallet, var den første bygningen museet kjøpte inn. Foto: Commons-brukeren Jensens (2007)
Domkirkeodden, tidligere Hedmarksmuseet, er et museum på Domkirkeodden på Hamar. Det består av Storhamarlåven med Bispegården og utstillingslokale, domkirkeruinene med vernebygg, folkemuseet og en urtehage. Det er en del av Anno museum.Tanken om et distriktsmuseum for Opplanda oppstod mot slutten av 1800-tallet, samtidig som man etablerte de første friluftsmuseene. Anders Sandvig, Maihaugens «far», var i kontakt med gruppen som ivret for et slikt museum. Konservatoren ved Eidsvollsbygningen, Albert Lange kom med det første konkrete forslaget, og fikk med seg blant annet pastor Reinert Svendsen som var en kjent lokalhistoriker.
Oplandenes Folkemuseum ble grunnlagt i 1906, og i 1908 åpnet utstillingen med to antikvariske bygninger. Den ble flyttet til Domkirkeodden 1912– 1914, etter at odden hadde blitt kjøpt opp av Oddekomitéen. Opprinnelig dekket museets ansvarsområde store deler av Hedmark og Oppland, men da Glomdalsmuseet og Mjøssamlingene hadde blitt etablert ble Folkemuseets ansvarsområde begrenset til Hamar og Hedmarksbygdene. Les mer …
Andreas Olsen Sæhlie (født 1. august 1832, død 27. august 1896) var en gardbruker, bryggerieier og politiker fra Vang i Hedmark. Han var stortingsrepresentant i elleve år, og ordfører i Vang i åtte. Som stortingsmann var Andreas Sæhlie liberal, men i senere år gled han mer i konservativ retning, og i 1884 medvirket han til å danne Høires Centralstyre. Samme år ble han tilbudt å gå inn i Christian Schweigaards ministerium, men dette avslo han. Av annen aktivitet kan nevnes at han var ordfører i Oplandske kreditbanks representantskap fra 1879, styreformann i Hedmarks landbruksselskap fra 1881 og medlem av representantskapet i Selskabet for Norges Vel fra 1892. Dessuten var han en av initiativtakerne til opprettelsen av Vangs Sparebank. I 1890 kjøpte han Åker, men solgte den videre til svigersønnen Wollert Hille i 1892. Les mer …
Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna. Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967) Hamarkrøniken er et av de eldste norske byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater. Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.» Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk. Jørn Sandnes skriver for eksempel: Les mer …
|