 Nedre Tømte i Stange bygdebok, 1951. (tidligere løpenummer 11) er en matrikkelgard i Stange. Garden oppsto som plass under nabogarden Tokstad (gnr. 7), og gardens historie er også siden nært knyttet til denne nabogarden. Garden hadde adelige eiere fram til 1769, da den ble solgt til sjøleie, og den var delt en stund på 1800-tallet. Mye av sjølve gardsområdet er i dag i stor grad skilt ut til boligstrøk, og Ideal flatbrødfabrikk ligger her. Les mer …
 Skip og kor, frå Gamle norske kirker, utg. 1922. står i bygda Hedalen i Sør-Aurdal, sør i Valdres. Ho vart reist som ei einskipa langkyrkje kring 1165, og vart i 1699 ombygd til ei korskyrkje. Den vestre delen av skipet er den opphavlege stavkyrkja. Ho er framleis soknekyrkje for Hedalen sokn. Kyrkja trakk òg folk frå mellom anna Ådalen, dei andre delane av Sør-Aurdal, Etnedal og Hallingdal til feiring av jonsok og mikkelsmess heilt fram til «Hedalsmessa» vart avskaffa kring 1850.Kyrkja vart stilhistorisk datert til kring 1165. Det er ikkje alltid lett å treffe blink med slik datering, men i dette høvet har seinare årringdatering vist at tømmeret vart hogd vintrane 1161/1162 og 1162/1163. Les mer …
 Døme på villreinfangstanlegg Gravdalen i Vågå. I framgrunnen ser vi to mura fangstgroper med ledegjerde. I søkket ned mot åa i bakgrunnen ei grop til og kjøtlager. Den gamle villreinfangsten kan nyttast som fellesnemning på ei utgamal verksemd i sørnorske høgfjellsområde. Sjå om liknande verksemd u Finnmark.
Ein kan til ein viss grad skilje systematisk mellom fangst i høve til jakt, ved at førstnemnde er ein metode som føreset ei form for faste anlegg, «infrastruktur», medan jakt viser til at nokon (jegeren) jagar noko (byttet) over eit areal. Slik jakt er mest aktuell i terreng der jegeren enten kan kome på kloss hald av byttet, dvs. der det er rimeleg tett vegetasjon, eller når jegerane kunne disponere effektive nok jaktvåpen. Men som vi skal sjå kan også fangst kombinerast med jaging. Les mer …
 Personer fra Totenlaget holder lagets fane, med det norske flagget i bakgrunnen. Bildet er tatt på Norsk Folkemuseum i 1953. Totningene i Oslo har sia midten av 1800-tallet vært ei stor innflyttergruppe i hovedstaden. Flyttinga fra totenbygdene, 10-12 mil nord for Oslo, er et eksempel på den gradvise urbaniseringa av Norge gjennom de siste 150 åra. I motsetning til utvandringa til Amerika, som begynte omtrent samtidig, har flyttinga til hovedstadsområdet pågått kontinuerlig over et svært langt tidsrom, og tallet på utflyttere har sannsynligvis passert tallet på utvandrere.
Historikeren Jan Eivind Myhre skriver i Oslo bys historie at folk fra bygdene nord og øst for hovedstaden var de største innflyttergruppene fram til slutten av 1800-tallet. Ikke minst gjorde kommunikasjonsutviklinga det lett å reise. Norges første jernbane gikk fra Christiania til Eidsvoll, og der var det forbindelse til de mange dampskipa som gikk på Mjøsa. Etter 1902 ble Gjøvikbanen en direkte og enkel forbindelse mellom Gjøvik-Toten og hovedstaden. I Kristiania-folketellinga for 1910 er det registrert 1109 personer med fødested Toten, enten Østre eller Vestre. I tillegg kommer de som bodde i Aker, Lørenskog og andre bygder i nærheten av Kristiania.. Les mer …
 Siggeruds gate på Gjøvik. Anton Evensen Siggerud (født 1845 i Eidsvoll, død 30. oktober 1899 på Gjøvik) var stasjonsmester på jernbanens brygge på Gjøvik. I bydelen Bakken i Gjøvik ligger Siggeruds gate, en villagate som strekker seg over to kvartaler, sørover fra Hunnsvegen til Bassengvegen. Noen har kanskje spurt seg: «Hvem var denne Siggerud?»
Sommeren 2000 kom det inn til Opplandsarkivets avdeling i Gjøvik ei kasse med arkivsaker, usedvanlig skitten og støvete var den. Under restaureringsarbeider var den funnet på loftet i Haugomgården, Hunnsvegen 3. Da det meste av støvet var fjernet, viste det seg at kassa antagelig hadde stått på loftet i omtrent hundre år. Da medarbeiderne på arkivet leste noen av papirene, viste det seg at innholdet kunne fortelle noe om hvem Siggerud på gateskiltet var. Les mer …
 Martinus Høgåsen, sosialist i bunad, representerer ein hovudstreng i språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen, nemleg kombinasjonen av norskdom og sosialisme. Frå ei arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken Språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen tok til på eit tidleg tidspunkt jamført med andre delar av Austlandet. Som den fyrste kommunen aust for Langfjella innførte Lom landsmålet som skulemål alt i 1899. Grannebygda Skjåk kom etter ni år seinare med nokre av skulekrinsane sine, medan Østre Gausdal i den andre enden av dalen gjennomførde språkskiftet for alle sine skulekrinsar det same året 1908. Med omsyn til opplæringsmålet i folkeskulen var språkskiftet praktisk tala fullt gjennomført i distriktet før 1940.
Frå fyrst av var det norskdoms- og venstremiljø som stod i fronten for språkskiftet. Sidan vart det eit markant innslag av nynorskaktivisme også innan arbeidarrørsla i distriktet, noko som er med på å forklare den massive suksessen for målstrevet i 1930-åra. Stor skilnad i tidspunkt for språkskiftet i likearta grannebygder gjer det elles openbert at særskilde omstende og lokalt verkande aktørgrupper har hatt mykje å seie for utfallet.
Etter krigen har språkskifteprosessen vorte mykje reversert, særleg i dei sørlege bygdene. Les mer …
 Arstun Hval i Fet på Romerike. Foto: Akershusbasen (ca. 1930) er eit bruksnamn og appellativ som har vori brukt på Romerike, i Sør-Hedmark, østfoldbygda Rømskauen og den nordvestre delen av Värmland. Arstun er framleis levande som appellativ på Romerike, og brukast oftast i tydinga nabogarden eller nabohuset. Ordet er ei samansetning av andre stova, der fyrste leddet er rekkjetalet andre, og der hovudleddet er ordet stove (f.). Tydinga kan samanliknas med det peikande pronomenet hin, som òg kan tyde den andre av to. Med ei slik tyding blir ordet òg gjensidig, alt etter kor ein sit eller står. Fra gammalt av ser det ut til at der ein gard har vori delt i to eller fleire bruk, har ein brukt Arstun om einannan, ofte med utmerkingsledd som Oppi eller Neri. Framleis finn ein den appellative bruken om gardsbruk på Romerike, men i dei fleste høva har Arstun stivna. Les mer … | 
