Elsa Kristoffersen (1916–1943)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Elsa Kristoffersen (født 10. mai 1916, død 8. desember 1943 i Asker) var angiver og agent for Statspolitiet under andre verdenskrig. Hun var den første av totalt fem kvinner som ble likvidert av motstandsbevegelsen under krigen.

Kristoffersen var agent for Ragnvald Krantz i Statspolitiet (Stapo). Hvor mye hun klarte å utrette er uklart, for på kartotekkortet hennes står det bare at «Ingen opplysninger gis»[1]. Den 9. desember 1942 ble hun satt inn på Bredtveit fengsel, angivelig for å ha forsøkt å hjelpe folk ut av landet. Det er usikkert om dette var reelt, og om hun så lot seg verve som agent for å slippe unna, eller om det var en fingert anklage brukt for å plassere henne som informant i fengselet. Moland mener at det mest trolige er at hun allerede var agent[1].

Den 8. desember 1943 ble hun bortført fra sitt hjem i Oslo av personer fra Special Operations Executive (SOE). Dette var første gang SOE-personell, tilknytta Kompani Linge, deltok i en likvidering i Norge. Hun ble tatt med til Asker, der hun ble skutt og drept på Nesøybrua. Liket ble funnet på isen like etter, men først sent i april 1944 ble hennes identitet offentliggjort. Trolig skjedde det av hensyn til etterforskninga, der man etter hvert fikk mistanke mot Tor Stenersen og Martin Olsen fra Oslogjengen. Stenersen ble drept i begynnelsen av april 1944, og etterforskninga av likvideringa ble avslutta. Den 28. april 1944 ble det holdt pressekonferanse om saken, leda av Heinrich Fehlis.

Egil Ulateig gjengir i sin omtale av likvideringa versjonen Fehlis kom med. Der hevdes det blant annet at hun ikke var angiver, og derfor ikke et legitimt mål, men at likvideringa uansett var god trening.[2] I og med at hennes kartotekkort hos Stapo er funnet, om enn uten opplysninger, er det ingen tvil om at hun faktisk var agent. Det er også kjent at hun rapporterte om medfanger på Bredtveit, og at hun varsla om et illegalt våpenlaget i Aftenposten sine lokaler. Pryser mener at hun var en lite betydelig agent[3], og det er kanskje tilknytninga til Krantz som besegla hennes skjebne.

Referanser

  1. 1,0 1,1 Moland 2011: 116.
  2. Ulateig 2011: 167.
  3. Pryser 2008: 172.

Litteratur og kilder