 Annie Louise Benkow (1895–1942). Foto: Ukjent, fra Våre falne. f. Florence (f. 30. januar 1895 i Skottland, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var forretningsdrivende i Bærum. Hun var gift med fotografen Ivan Isak Benkow (1885–1955), og var mor til politiker og fotograf Jo Benkow.
Hun ble født i Skottland av jødiske foreldre som hadde emigrert fra Litauen. Familien kom til Norge i 1899, da hun var fire år gammel. I 1913 ble hun gift for første gang med Abraham Oster, og bosatte seg i Moss. Hennes første ektemann døde i 1917, og i 1920 finner vi henne som enke med dattera Rebekka Cecilie og to søstre. Hun åpna en tobakks- og sjokoladebutikk der for å forsørge seg. I 1922 møtte hun Ivan Benkow, som hadde flykta fra Russland i 1905 på grunn av pogromer der. Han var enkemann, og de ble gift i 1923. De bosatte seg først i Trondheim. Der finner vi dem i Dronningens gate 38. De hadde da to barn - et hver fra de tidligere ekteskapene. Yngstemann Josef Elias – seinere kjent som Jo – ble født i Trondheim i 1924.
I 1930 flytta de til Stabekk, og Ivan Benkow etablerte studio i Stabekkhuset ved jernbanestasjonen. Annie Louise Benkow omtales som forretningsdrivende i Våre falne, og dette viser trolig til at hun var partner i fotoforretningen. Les mer …
 Boka Jødeproblemet og dets løsning ble først utgitt i 1939 under pdeudonymet Irene Sverd. Forfatteren var Halldis Neegård Østbye, som senere ga den ut under fullt navn. (født 23. mai 1896 i Stor-Elvdal, død 19. oktober 1983 i Asker) regnes som en av de fremste ideologene i Nasjonal Samling. Hun var spesielt sentral i utviklinga av partiets antisemittiske politikk. Hennes karriere i partiet var på høyden før krigsutbruddet i 1940, og senere ble hun delvis fortrengt, men hun forble medlem av NS gjennom hele krigen. Hun er også knytta til historien om Splitkeinfabrikken gjennom sin mann Peter Schou Østbye, og var første leder i Damenes Skiklubb som ble stifta i 1931. Halldis Neegård var datter av Andreas Olsen (f. 1860 i Stor-Elvdal) og Alma f. Holter (f. 1866 i Son). Han var landhandler på Nordre Negard, og slekta hadde i minst ti generasjoner bodd på Negard. Les mer …
 Rauer, med Rauerkalven i nord og bostedene sentralt øst på øyen. Rauer, også kalt Rauøy, er en 3 km² stor øy på som ligger rett vest for Engelsviken i tidligere Onsøy kommune i Østfold. Den har gårdsnummer 106 og er den nest største av øyene på Onsøy-kysten. Rauer er helt uten hytter og har lange, helt inntakte strandsoner, og den tilhører rekken av øyer av lavabergarter langs kysten av Østfold. På øyen finnes også rauker. 16. april 2010 ble fem adskilte naturreservat opprettet. Rauer naturreservat ligger på vestsiden og er det største (994 dekar). Bogenlia er det minste (18 dekar), og ligger på østsiden. I juni 2021 ble Rauerfjorden og et område i Oslofjorden som omslutter Missingene vernet som Rauerfjorden marine verneområde.
Rauer lå, akkurat som Hankø, under Elingaard på 1600-tallet og var da i bruk som havn, og det ble dessuten dyrket en del korn der. I årenes løp har det vært bosetting på Rauer, Elingaard leide bort jord og beiterett. I 1914 opprettet lokale interessenter en sølvrevfarm nord på øyen, og denne ble drevet til annen verdenskrig begynte. Fra 1913 benyttet forsvaret seg av øyen, og Rauer fort ble lagt der. Det er et av fortene som utgjør Oslofjord festning, og 9. april 1940 ble fem kanonskudd fyrt av mot de tyske skipene som seilte inn Oslofjorden, uten virkning. På slutten av annen verdenskrig opprettet de tyske styrkene en fangeleir for russere her, og etter krigen overtok det norske forsvaret øyen. Rauer var det siste stedet i Onsøy som fikk elektrisitet fra kommunen, den kom først i 1954. Les mer …
 Paal Brunsvig. Foto: Asker og Bærums Budstikke 1988. Paal Ørnulf Brunsvig (født 13. september 1921 i Skien, død 4. august 1988 på Øyfjell) var advokat og administrerende direktør i Norges Handelsstands Forbund. Under andre verdenskrig, da han bare fortsatt var tidlig i tjueårene, jobbet han for Hjemmefrontens Ledelse. Han er beskrevet av Tore Gjelsvik som «en av nøkkelpersonene i motstandsledelsen i Norge».
Han var sønn av redaktør Nils Joseph Brunsvig (1889–1961) og Aagot Elisa f. Christoffersen (1890–1969). Han hadde en bror ved navn Per (1917–1997) som ble høyesterettsadvokat og dr.juris. Paal tok eksamen artium og handelsgymnas i hjembyen i 1941 og 1942, og skulle også begi seg på jusstudier. Først kom imidlertid andre verdenskrig og motstandsarbeid.
Brunsvig kom inn i sentrale deler av motstandsbevegelsen, som sekretær i Koordinasjonskomiteen. Han måtte flykte til Sverige, og ble der knytta til Pressekontoret ved Den norske legasjon i Stockholm. I 1944 ble han kalt tilbake til Oslo fra Sverige for å jobbe for presseseksjonen i Hjemmefrontens Ledelse; han var tilknytta noen av de største illegale avisene, Bulletinen og London-nytt. Les mer …
 Eidsvoll folkehøgskole, som ble tatt i bruk som internat for gymnaset etter at ny undervisningsbygning stod klar i 1926. lå på Vilberg i Eidsvoll. Skolen var i virksomhet fra 1922 til 1967. Den var et av i alt tolv landsgymnas i Norge, og det eneste på Østlandet før krigen. Fra første stund oppstod det strid rundt gymnaset. Det gjaldt spørsmålet om målform, som var et stridsemne helt fra etableringsfasen. I 1930-åra var det uro omkring noen gymnasiaster som demonstrerte tilslutning til Nasjonal Samling, og under okkupasjonen fikk skolen rykte for å være et «NS-gymnas», blant annet ved at rektor sluttet seg til Quislings parti. På 1950-tallet ble Eidsvoll landsgymnas kjent nærmest som en eliteskole, med mange seinere landskjente personligheter som elever.
Les mer … | 
