Forside:Byggeskikk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Byggeskikk
Ein skjelter-skjågHusmannsplassen Kjelvik i Sørfold kommune i Salten. Denne bygningstypen er typisk for både samisk og ikkje-samisk byggjeskikk i området.
Foto: Olve Utne
(2009)

Med byggjeskikk (nynorsk) eller byggeskikk (nynorsk/bokmål) meiner vi summen av bygningsteknikkar, bygningsformer, og bygningsutsmykking i ein spesifikk kultur. Byggjeskikken varierer meir eller mindre frå bygd til bygd, og vi ser gjerne markante skilje mellom landsdeler og etniske grupper. I Norge er det nyttig, i tillegg til den generelle, geografisk baserte variasjonen i byggjeskikk, å snakke om ein eigen samisk byggjeskikk og i nokon grad òg for dei nasjonale minoritetane. I tillegg kjem religiøs byggjeskikk, inkludert bl.a. kristen byggjeskikk (bl.a. kyrkjer), jødisk byggjeskikk (bl.a. synagogar og muslimsk byggjeskikk (bl.a. moskéar). Byggjeskikk er overlappande med arkitektur, som gjerne blir bruka som namn på ei meir formalisert, akademisk retning med større vekt på individuell utforming og særpreg enn på tradering av ein lokal tradisjon.   Les mer ...

 
Smakebiter
Villa Otium sett fra krysset mellom Nobels gate og Solheimgata.
(2023)
Eiendommen fotografert i forbindelse med at den ble overtatt av den amerikanske ambassaden.
(1924)
Villa Otium, Nobels gate 28 i Oslo. Den ble oppført 1909–1911 på den tidligere løkkeeiendommen Otium i jugendstil og nordisk nybarokk, tegnet av Henrik Bull for direktør Hans Olsen, som flyttet inn 29. april 1912 med sin familie og bodde her til 1924, da han flyttet til Stockholm med sin svenske kone som var Alfred Nobels niese.   Les mer …

Skoltesamisk gamme (torvkåte) ved Kirkenes.
Kåte (frå samisk) og gamme er fellesnamn for ei gruppe bygningstypar som særlig er typiske for samisk kultur i Skandinavia. Vi kan skilje mellom fleire hovudtypar med kvar sine namn, bruksområde og utbreiing: kløftstongskåte (lavvo); bogestongskåte og lafta kåter. Kløftstongskåta eller lavvoen (frå nordsamisk lávvu og lulesamisk lávvo) blir bygd opp kring tre relativt kraftige stenger som er rette av form og med kløft i øverenden. Desse tre blir lent opp mot kvarandre som grunnramme, og så blir lettare strangar skorda opp mot dei og teltduken lagt kring til slutt. Bogestongskåta har vore den vanligaste kåtetypen. Ved permanente kåter legg ein opp ein steinring der veggen skal stå. Det indre rammeverket er to par stenger med boga øverende og tre tverrstenger: éi som bind i hop bogestengene i toppen og samtidig fungerer som oppheng for gryter over eldstaden i midten, og to som avstiver stengene på høgre og venstre side sett frå inngangen. Opp mot denne grunnramma, som blir oppsett innanfor eller oppå steinringen, blir så lettare, rette støttestenger oppsette i varierande antal, og veggene blir lagt på enten i form av teltduk eller i form av strangar (eller fjøler) med fleire lag never utanpå.   Les mer …

Foto: Olve Utne
Ein njalla (umesamisk/pitesamisk/lulesamisk; nordsamisk njálla; skoltesamisk njõll) eller ein njalle (sørsamisk) er eit stabbur som står oppå éin trestamme for å halde skadedyr unna maten. (Unntaksvis kan ein njalla stå på to stammar.) Njallaen er oftast lafta, og han er som regel mykje mindre enn ájtte — stabbur som står på fire eller fleire stammar/stabbar. Njallaen har normalt ikkje noka form for sval eller platting utanfor døra, men botnstokken stikk ut forbi døropninga og tener som støtte for stigen. Stigen er hogd or éin stokk og kan tradisjonelt leggast til sides når han ikkje er i bruk.   Les mer …

Krusifiksgruppen slik de «troner» over hovedalterskapet i Trondenes kirke.
Trondenes kirke i Harstad er verdens nordligste steinkirke fra middelalderen. Den ligger på Trondenes, ca. 3 km nord for Harstad sentrum. Trondenes er i dag en bydel i Harstad. Området Trondeneshalvøya har spor tilbake til vikingtiden. Årstallet for oppstart av byggeprosessen på kirken har lenge vært usikkert. Flere har villet ha det til at den må være fra 1400-tallet. Andre har ment at den kan dateres til 1200-tallet. Den nåværende kirken er bygd på en gårdshaug der det tidligere har stått en eller to trekirker som må ha vært fra 1100-tallet. Det antas at den første kirka var relativt liten og bygd i tre i utkanten av det som var tunet på høvdinggården. I en doktoravhandling fra 2012 om alterskapene i Trondenes kirke og det andre middelalderinventaret der sier kunstviter Rognald Bergersen: «Slik kyrkja står i dag er ho i alle fall den mellomalderkyrkja i Norden med det mest rikhaldige inventaret».Trondenes prestegjeld var det mest inntektsbringende kannikgjeldet innenfor Nidaros erkestift i seinmiddelalderen. I tillegg hadde kirken åpenbart en mer samfunnsmessig funksjon der det var viktig å markere seg både mot den ortodokse kirke i øst og samene som ble definert som reelle trusler mot den bestående orden – i Nidaros, så vel som i Roma. Satt inn i den sammenheng det var å bygge den statlige makten videre ut mot nord, forstår man også kirkens mer samfunnsmessige funksjon.   Les mer …

Ruinene av Hallvardskatedralen
Foto: Helge Høifødt
Hallvardskatedralen, også kjent som Hallvardskirken eller Oslo domkirke, var domkirken i middelalderens Oslo. Ruiner av kirken er bevart i Minneparken. Den sørlige delen av ruinene ble i 1960-åra lagt under betonglokk på grunn av utvidelsen av Bispegata. Kirken var viet til St. Hallvard, som er byens vernehelgen.

Katedralen ble oppført under Sigurd Jorsalfare i første halvdel av 1100-tallet. De viktigste delene må ha vært ferdige før 1130, da Sigurd Jorsalfare ble gravlagt ved sørveggen i koret. Bare få år senere etter brant den under angrepet på Oslo i 1137. Hvor store skadene ble i denne brannen er uklart. Opprinnelig var den en romansk basilika med sentraltårn og tverrskip. I årene 12651268 ble den utvidet med et gotisk kor mot øst. Bispeborgen ble forbundet med katedralen med en trebro over Nordre strete.

Etter reformasjonen fortsatte Hallvardskatedralen å fungere som byens domkirke. Kirken klarte seg nokså bra gjennom bybrannen i 1624, og var hovedkirke for Christiania helt til 1639 da Hellig Trefoldighets kirke sto ferdig. Den begynte etter dette å forfalle, og i 1669 ble det bestemt at den skulle rives. Stein ble brukt til byggearbeider på Akershus festning og som gatefundament på Grønland. Etter hvert ble det bygget over ruinen.   Les mer …

Ingierstrand bad i 2006.
Foto: Mahlum
Ingierstrand bad er et badeanlegg som ligger ved IngierstrandveienSvartskog i Nordre Follo kommune. Det er tegnet av arkitektene Eyvind Moestue og Ole Lind Schistad. Anlagt av M. & H. Ingier, eiet av Johanne Ingier, fraskilt kone av godseier Frithjof IngierStubljan og Ljansgodset. Badeanlegget åpnet i 1933, restauranten i 1934. Anlegget er bygget i funkis og fikk i 1961 en internasjonal arkitekturpris. Den første delen av anlegget sto ferdig i 1932 og besto av en restaurantbygning, garderobeanlegg med 700 garderober. I tillegg kom stupetårn, rutsjebane og parkeringsplass til 150 biler.

I 1936 kjøpte Oslo kommune området på 2700 mål av H&M Ingier for 1,8 millioner kroner, inkludert en 5500 meter lang strandlinje og en del barskog. Foruten Ingierstrand bad er det flere badeplasser i området, bl.a. Bestemorstranda og Bekkensten.

Ingierstrand bad var fra 1934 knyttet til fjordbåttrafikken i Oslofjorden fram til andre verdenskrig da okkupasjonsmakten etablerte seg i området. Båtruten åpnet igjen etter krigen og gikk helt til 1970. På nordsiden av Ingierstrand drev flyselskapet Widerøe sjøflyhavn på 1930-tallet sammen med Norsk aeroklubb. Widerøe-flyet som forulykket i en flyulykke over Bunnefjorden 1. august 1937 hadde base her.   Les mer …
 
Kategorier for Byggeskikk
 
Andre artikler
 
Siste endringer for Byggeskikk

Flere endringer ...