| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
Gorudvollen var ei seter som lå ved Hoensvannet på Eiker. Den var seinere bebodd som husmannsplass fram til 1950-tallet. Plassen ligger under gården Brødre-Ås, men navnet tyder på at den opprinnelig har tilhørt gården Gorud, eller at den har vært brukt av de to gårdene i fellesskap. Dette er en av flere plasser som i kildene også kan være omtalt som «Åseie». På plassen ble det holdt fastskole for Åssetrene skolekrets i egen skolestue.Gorudvollen ligger i den sørvestre enden av Hoensvannet, rundt 5 kilometer nordvest for gården Gorud og knapt 7 kilometer nordvest for Brødre-Ås. Dette er et område med flere gamle setervoller, der det også har vært fast bosetning. Plassen ligger i en skogteig under Brødre-Ås som går fra Gorudbekken i sørøst til Gorduvollåsen i nordvest, en strekning på 4-5 kilometer. I sør grenser denne skogen mot skogteiger under de andre Ås-gårdene og i nord mot skog under gården Gorud. Les mer …
 Sofie og Johan Nyborg på tunet på Nyborg. Foto: Ukjent Sofie Olsdatter Nyborg (født 3. februar 1885 i Romedal, død 1969 samme sted) var husmanns- og småbrukerkone i Romedal. Hun tok navn etter plassen Nyborg under Harstad, der hun og familien bodde i mer enn et halvt århundre.
Hun var datter av husmann Ole Kristofersen (1863–1951) og Matea Olsdatter (f. 1852).
Fram til Johan under krigen, med hjelp fra ungene, klarte å kjøpe ut plassen hadde han pliktarbeid på Harstad som en del av leia. Med åtte unger og fattige kår betydde det at Sofie måtte arbeide hardt hjemme. I tillegg til å ta mye ansvar for å dyrke jorda, vevde hun åkler og sydde duker. Hun var også kjent i bygda som spesielt flink til å bake sukkerbrød – noe som er litt av en kunst i vedfyrt komfyr, for det er avhengig av helt jevn temperatur, og det var ikke noe glass å kikke gjennom for å se om den var klar. Det var noe hun nok sjelden spiste sjøl, men hun leverte til gårdene når det skulle være feiring. Les mer …
 Systog Bratteland etter oppdemminga av Bossvatn. Foto: Folke Nesland (1978) Systog låg jorde i jorde med Nordstog, og var ein av Brattelandgardane i Bykle kommune. Bruket vart formelt utskilt frå hovudbølet så seint som i 1917. Men då hadde det eksistert som ein eigen verestad i minst 90 år.
Under omtalen av den udela garden har me fortalt at Ånund Mikkelsson Bratteland og Kjersti Olavsdotter, kona hans, budde her, iallfall frå 1827 til 1832, og sidan frå 1837 til 1845. Dei neste me veit var her er Bjørgulv Tarjeisson og Targjerd Kjetilsdotter.
Bjørgulv var oppsitjar og sjølveigar i Systog, heilt sikkert i åra 1859-1864, men truleg åtte han bruket frå 1852.
- Bjørgulv Tarjeisson Bratteland, f 1833, til Amerika med heile huslyden 1866
- g 1859 m Targjerd Kjetilsdtr. Harstad, f 1832. Born:
- Gunhild, f 1860
- Kjetil, f 1862
- Ingebjørg, f 1865
Foreldra åt Targjerd var Kjetil Danielsson Harstad og kona, Ingebjørg Tjodgeirsdotter, f Kvestad. Les mer …
 Bakkehavn sett fra Enebakkveien. Foto: Truls Teigen (1961) var tidligere en plass under Abildsø som fulgte med da Søndre Abildsø ble utskilt i 1875. Først kalt Lopperud, senere Bakken. Hestehavna til Bakken ble til Bakkehavn. Eiendommen ble utskilt fra Søndre Abildsø i 1892 til Theodor Opsahl, eier av Søndre Bogerud. Våningshus i sveitserstil, sidebygning, låve med fjøs og stall ble oppført av Olaf Larsen (1867-1920) i 1896. Olaf Larsen (fra Jørnsløkken) overtok eiendommen fra Theodor Oppsal i skjøte datert 1897. Olaf Larsen var eier av Olaf Larsens Chokoladefabrik, senere Asola Chokoladefabrik. Olaf Larsens svoger, Dinius Soot Pedersen gift med Olaf Larsens søster Hanna Sofie, overtok i 1899. Les mer …
 Fabrikkområdet på Nygård lå øst for tunet på gården. Teglverket på andre siden av Hovedbanen. (1955) var en husmannsplass under bispegården i Gamle Oslo som ble fradelt og solgt som egen gård i 1846. Gården fikk matrikkelnr. 164, løpenr. 235, senere gnr. 135, og skyldsatt til 3 daler, 2 ort 21 skilling. Selv om det ble drevet jordbruk på eiendommen, blir det misvisende å se på den som bare et tradisjonelt gårdsbruk. Fallrettighetene i Nygårdsfossen i Alnaelva mellom Kværnerfossen og Brynsfossen var en viktig ressurs, og beboerne tok gjerne del i byens økonomiske og sosiale liv. Husene på plassen lå på Nygårdskollen, hvor det seinere ble reist tre ikoniske høyblokker. På eiendommen var det mølle og kruttfabrikk, senere teglverk og malingfabrikk. Området har blitt viet liten oppmerksomhet, inneklemt som det har vært mellom de større industristedene Kværner i vest og Bryn i øst. Nygård kan oppleves fra Alnastien. Les mer …
Husmannslovgivningen frem til 1814: Husmannsvesenet var lite regulert før midten av 1700-tallet. Til da var det kapitel 5 om kontraktsinngåelser i Christian den Vs Norske lov man tok som utgangspunkt i forbindelse med tvister om husmannsavtaler. Denne krevde ingen skriftlig kontrakt. Det er flere mulige årsaker til at husmannsvesenet var så svakt regulert. En forklaring var at husmennene utgjorde en så liten del av befolkningen før 1700- tallet at det ikke ble ansett som nødvendig å ha egen lovgivning for dem. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
.jpg)
