Kjeldearkiv:Freden kommer til Fet. Sett med en 13-årings øyne
| Freden kommer til Fet. Sett med en 13-årings øyne. | |
|---|---|
| |
| Artikkelforfatteren 7 år gammel sommeren 1939 med sin torader som han underholdt med under hele krigen. Privat foto. | |
| Kjeldeinformasjon | |
| Navn: | Åge Albertsen. |
| Født: | 1932 |
| Sted: | Fet |
| Tidsrom: | 1945 |
| Nedtegnet: | Publisert i årsskriftet Årringen i 2009 |
| Beskrivelse: | Hvordan Åge Albertsen opplevde de første fredsdagene i 1945. |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Åge Albertsen: Freden kommer til Fet. Sett med en 13-årings øyne.
Knappenålene på europakartet som faren min hadde på veggen hjemme, sto nå så tett at de nesten berørte hverandre, og vi skjønte at krigen snart var slutt. Men i dag skulle det være fotballkamp!
Det var 7. mai 1945. Fetsund KFUM skulle spille fotballkamp på Prestegårdsstranda mot Sørumsand KFUM, og jeg skulle være med. Jeg kledte meg for anledningen, og hadde på meg nikkers, tykke strømper, raggsokker og beksømstøvler. Det var best å være godt beskyttet når en spilte venstreving og kanskje fikk en svær Sørumsand-back mot seg i forsøkene på å score mål.
Jeg syklet opp Hovinhøgda og fikk øye på et papir i veikanten. Jeg er født nysgjerrig, så jeg tok opp lappen. Det var et flygeblad som var spredd over området her. På det kunne jeg lese «Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt». I full fart syklet jeg ned til Fetsund og viste fram lappen til alle jeg møtte. Dette var en melding som viste at de tyske styrkene i Norge hadde overgitt seg betingelsesløst. Plutselig ble mange planer forandret, bl. a. ble fotballkampen avlyst! Hva skulle vi nå foreta oss?
Fetsundbrua fortsatt sperret
Vi snek oss mot Fetsundbrua hvor tyskerne i alle krigsårene hadde forskanset seg med piggtrådsperringer, skyttergraver og maskingeværreder. Det var små bunkere på hver side av undergangen mot selve brua. Foran denne undergangen var det en bom og et skilderhus for den vakten som alltid var til stede der. Dette var et meget viktig kontrollpunkt for tyskerne, og her måtte alle bevise at de hadde tillatelse til å passere Glomma. Det som ble godtatt, var grenseboerbevis eller passerseddel utstedt av nazimyndighetene. I tillegg måtte alle voksne personer alltid ha med sitt legitimasjonskort. Her ble alle kjøretøyer grundig gjennomsøkt på jakt etter flyktninger på vei til Sverige eller rømlinger fra en eller annen leir eller fengsel.
Vi var blitt fortalt at Fetsundbrua i flere år hadde vært underminert og klar for sprengning dersom en spesiell situasjon skulle oppstå. I et skap på Vilbergfestningen var det en rød knapp. Et trykk på denne knappen var nok til å sprenge hele brua i lufta! Sant eller ikke, uansett var dette i hvert fall en spennende historie...
Det ble så merkelig stille ut ved brua. Det var jo lite tilfredsstillende for oss nysgjerrige unger, så vi syklet rundt omkring i håp om å finne ut noe spennende, Det skjedde så mye på kort tid at det i ettertid er vanskelig å tidfeste alt som hendte.
«Dette er London»
Samme dag (eller var det dagen etter, den egentlige fredsdagen 8. mai?) fikk vi vite at vi kunne få høre direkte London-sending i radio fra gården Garder – den nærmeste nabo til Vilbergfestningen der tyske soldater holdt til! Da vi kom dit opp, var det allerede mange som hadde møtt opp. Vi sto i hagen og ventet spent på hva som ville skje. Tyskerne på Vilberg så vi ikke noe til, alt virket stille og rolig. Det ble snakket lavmælt om krigen som vi ennå ikke kunne tro var slutt, og om hva som ville skje de nærmeste dagene.
Plutselig, oppe på verandaen i annen etasje, så vi det: EN RADIO. Høsten 1941 krevde tyskerne at alle radioapparatene skulle leveres inn, og de som lot være å levere inn radioen, ville bli strengt straffet. Dersom noen lyttet illegalt på radiosendingene fra London og ble tatt, kunne regne med lang fengselsstraff. Det samme gjaldt de som på grunnlag av London-nyhetene skrev de hemmelige avisene og leverte disse til «gode» nordmenn. Den radioen som nå sto framme på verandaen, hadde nok vært gjemt bort på et lurt sted. Det var snart fire år siden vi kunne beskue et slikt eksemplar uten å risikere straff for det.
Er vi fri?
Vi sto andektig og ventet mellom frukttrær og bærbusker. Og så hørte vi det, signalet fra BBC: «Bom-Bom-Bom-Booom, Bom, Bom Booom», og så kom Toralf Øksnevads velkjente stemme: «Dette er London» fulgt av de siste nyhetene om situasjonen i Norge og Europa. Øksnevad bekreftet det vi allerede visste: Norge var atter et fritt land. Vi som befant oss i Garderhagen i dette øyeblikket, var med på noe stort i Norges historie. Mange sto og holdt rundt hverandre og gråt åpenlyst. Hadde vi virkelig overlevd krigen? Hadde det vi hadde ventet på i fem år, skjedd? Var Norge virkelig blitt et fritt land? Spørsmålene var mange.
Feiring med tog, et flagg og en tromme
Dette måtte feires! Nå skulle det bli 17.mai-tog, selv om det var noen dager for tidlig. Det dukket opp et stort norsk flagg og ei lilletromme. Ei Fetsund-jente tok flagget, og jeg som var trommeslager i KFUM, ble overlatt tromma. Dermed satte toget seg i bevegelse med oss to foran nedover mot Fetsund. Tyskerne som var forlagt på Vilberg Festning, så vi fortsatt ikke noe til og heller ingen andre tyske soldater før vi kom ned i selve Fetsund. Jeg følte meg liten der jeg gikk først i toget, som jeg i ettertid tror var ganske langt. Vi passerte Herredshuset og Melnesbutikken før vi så det første flagget utenom det vi hadde med oss.
Folk jublet «Ja, vi elsker», «Gud sign vår konge god» og flere andre kjente og kjære sanger som det i flere år hadde vært forbudt å synge. Under krigen hadde vi praktisert den tidas form for tagging på vegger og rekkverk. I kveldsmørket hadde vi risset inn eller malt «Leve Kongen» og «H7». Tyskerne og hirdfolka prøvde vi flere ganger forgjeves å fjerne symbolene. Nå lyste de mot oss, og vi hilste dem med hurrarop som smalt i veggene da vi nærmet oss sentrum.
Men hva skulle vi gjøre nå? Bak meg i toget begynte de å rope: «Over brua! Over brua!» Vi marsjerte videre, og passerte veien opp til stasjonen og det uthuset som den gang sto der.
Da fikk jeg se det: Piggtråden, bunkerne, skyttergravene, bommen og VAKTA med stålhjelm, støvler, gevær og håndgranater. Situasjonen gikk opp for meg i all sin gru: Hva nå?
«Gå videre!» lød det bak meg, men skrittlengden ble kortere og kortere samtidig som avstanden til bommen minsket. Bommen, denne forhatte og fysiske sperren, omviklet med piggtråd, stengte veien mot brua. Plutselig rørte soldaten seg. Han hevet bommen, og med et smell fra støvlehælene presenterte han gevær, stiv som en tinnsoldat. Med hjertet like under drøvelen, puls i minst 200 og svette guttenever rundt trommestikkene snublet jeg forbi vakta, og toget fortsatte gjennom «hølet i jernbanen», litt mindre høyrøstet enn for en stund siden.
Da vi kom opp selve brua, så vi rett inn i den bunkeren som var plassert på østsiden av brua. I skyteskårene så vi ansikter og hjelmer, så jeg var ganske nervøs der jeg banket meg over brua. Flagget vaiet, og folk jublet og skrek. Vi passerte bunkersen uhindret, men vi skulle jo tilbake igjen. Det samme gjentok seg: Den nordre veibanen var også stengt med bom og med en soldat i skilderhuset. Bommen gikk opp, soldaten hilste idet vi passerte, alle trakk et lettelsens sukk og vi kunne marsjere videre. Ingen ubehagelige episoder hadde skjedd.
Hjemmefrontkarene overtok Fetsund
Da vi kom tilbake til sentrum, fikk vi for første gang på nært hold se de hjemmefrontkarene som etter hvert overtok styringen. Disse hadde tilhold på meieriet i Fetsund. På plassen utenfor meieriet fikk jeg se kjente folk i sivile klær iført det etter hvert kjente armbindet med det norske flagget. Hjemmefrontens ledelse hadde avtalt med den tyske overkommando at hjemmefrontfolk med dette armbindet ville bli anerkjent som regulære norske soldater. Toget ble nå oppløst.
For meg var denne marsjen noe stort og minnerikt som jeg hadde vært med på i de første timene i et fritt Norge. Nyheten om freden spredde seg raskt, og vi kunne se flere og flere flagg som ble heist i flaggstenger som hadde stått ubrukte i lang tid.
«Norge i rødt, hvitt og blått» og «Seier’n er vår»
I løpet av noen dager ble hele tilværelsen vår forandret. Fra å være et okkupert folk i krig var nå alt snudd rundt, og vi kunne si, synge og gjøre ting som inntil nå hadde vært strengt forbudt. Flere av oss hørte for første gang «Norge i rødt, hvitt og blått», en sang som igjen og igjen ble sunget i disse dager sammen med «Seier’n er vår» som da gjaldt seieren over en farlig fiende, men som senere er blitt kampsangen ved mange idrettsbegivenheter.
«Stemmen fra London»
Vi gutta var på farten omtrent hele døgnet, for det skjedde noe hele tida. En dag gikk alle og ventet på «svensken», det vil si svensketoget som denne gangen visstnok skulle ha med seg kjente personer. Vi møtte opp på stasjonen, toget kom, det stoppet, og der på stigtrinnet sto selveste «Stemmen fra London», Øksnevad. Han holdt en kort appell og gratulerte alle med den freden som nå endelig var kommet. Han menet folk til ikke å foreta seg noe som kunne få følger for vår framtid. Med i toget var også representanter for de frie norske myndigheter og mannskaper fra de norske polititroppene. Polititroppene besto av flyktninger som var blitt utdannet i Sverige, og som nå skulle være med på å holde ro og orden.
Ordinære norske og allierte soldater ble stasjonert i området. En dag kom det en tropp «Red Devils» – allierte fallskjermsoldater med sine karakteristiske røde alpeluer eller berets. Dette var barske karer. Av dem fikk vi sjokolade. Det smakte godt, det!
Krigshunden Freddy
Tyskerne hadde en skarpdressert vakthund, en flott hann-schæfer. På hjemvei fra et av Fetsund-besøkene traff jeg min kamerat, som da hadde med seg denne schæferen. Tyskerne hadde nettopp fått beskjed om at de måtte gjøre seg klare til å bli hentet til en av distriktets krigsfangeleirer, og at de måtte kvittet seg med alle unødvendige ting, også bikkja. Han som hadde ansvaret for den, kom gråtende og spurte om kameraten min ville overta den. Foreldrene hans sa ja. Bikkja ble naturligvis kalt «Freddy», og levde deretter lykkelig alle sine dager som en glad og koselig familiehund i vårt fredelige Fetsund.
Ettertanke
Fredsprosessen fortsatte som planlagt, og det ble en del episoder i forbindelse med avvæpningen av tyskerne. De fleste soldatene ble i løpet av året sendt tilbake til Tyskland, men noen ble idømt fengselsstraff og måtte vente enda en tid før de kom tilbake til sitt Vaterland, ribbet for de fleste av sine vyer om Det stortyske riket.
Freden kom, men vi sitter igjen med mange tanker. Krig er forferdelig. Det eneste positive – om en kan bruke det uttrykket – er at den ballasten en har fått gjennom disse opplevelsene, kan være god å ha med seg og huske på senere i livet om alt ser svart ut og situasjoner kan være vanskelig å takle. At ikke framtida ble som håpet denne fredssommeren, må en bare registrere, men det er en annen historie.