Svartedauden i Fet - og tida etter
Svartedauden nådde Fet og Romerike på høsten 1349. Pesten ble sannsynligvis spredt fra Oslo, der det var fullt utbrudd i april. Sjukdommen herjet hardt på Romerike, og minst halvparten av befolkningen døde. Før 1400 var det enda fire epidemier her som tok livet av mange mennesker, og først på 1600-tallet kom folketallet på samme nivå som før pesten. Pestene lammet samfunnet på alle områder, og de skapte en langvarig dødsfrykt i befolkningen.
Sykdommens art
Pesten artet seg som lungepest og byllepest, inkubasjonstida var tre til fem dager og døden inntrådte med sterke smerter. Slik er lungepesten kort beskrevet i en islandsk kilde: «De syke fikk harde sting. Deretter spydde de blod, og så for ånden sin vei». (Sitert etter Arnesen 1980, s. 139). Som byllepest ble lymfekjertlene angrepet, spesielt i armhuler og lyske. Det gikk ofte koldbrann i huden rundt byllene, og de ble farget svarte. Derav kommer navnet Svartedauden. Mellom 60 og 90 % av dem som ble angrepet av byllepest, døde i løpet av tre til fem dager. Lungepesten derimot tok livet av alle som ble angrepet.
Folketapet
Før Svartedauden satte inn, har man beregnet folketallet i Norge til ca. 350 000. Etter at Svartedauden og fire andre epidemier hadde herjet fram til omkring 1400, regner man med at det var mellom 175 000 og 200 000 mennesker igjen i landet.
Før 1350 var det mellom 94 og 100 navnegårder i Fet. Flere av dem var delt, slik at tallet på gårdsbruk lå mellom 119 og 125. En regner med at det bodde gjennomsnittlig 8 personer på hvert bruk, og folketallet i bygda lå mellom 950 og 1000. Etter at pestbølgen hadde lagt seg, var ca. 60 gårdsbruk bebodd, og folketallet var etter denne beregningsmetoden sunket til omkring 500.
Det finnes ikke gode nok kilder til å fastslå det nøyaktige tallet på gårdsbruk i Fet, og dermed heller ikke folketallet. Tallene for Fet er derfor beregnet. I nabobygdene lå folketapet på minst 50 %.
Tida etter epidemiene
Allerede i 1359-1360 herjet en ny pest, en koppeepidemi, som ble kalt Barnedauden fordi den rammet spesielt mange barn. I 1370-1371 ble befolkningen angrepet av en pest som ble kalt Drepsotten. Den var særlig utbredt i Viken-området rundt Oslofjorden. Deretter fulgte epidemier i 1379, 1390 og 1392, og etter 1300 fulgte flere epidemier til midt på 1600-tallet. Alle disse epidemiene gjorde store innhogg i befolkningen, også i Fet.
Det store folketapet fikk langvarige virkninger. Det førte til at mange gårder ble lagt øde, og dermed ble det rikelig tilgang på ledig jord. De som hadde små gårdsbruk, og som overlevde pesten, overtok og bygslet ofte de større gårdene der folket var dødd ut. Slik ble befolkningen konsentrert til de største gårdene. Slik var det også Fet.
Dessuten gikk avgiftene (landskyld, jordleie, tiende) som bøndene betalte til kongen, adelen og kirken, kraftig ned som følge av at det var vanskelig å skaffe folk som kunne drive gårdene. Dermed ble det bedre levekår for den gjenlevende bondebefolkningen. Gårdene kastet ikke så mye av seg som i høymiddelalderen pga mangel på arbeidskraft til korndyrkinga. Derfor ble mengden av husdyrhold økt, også fordi det var lettere å finne beite på de nedlagte brukene, ødegårdene, og fordi disse kunne benyttes til setring. Kostholdet ble på denne måten lagt om til mer proteinrik mat, og folk ble mer motstandsdyktige mot sykdommer.
Skiftet til det bedre kom på 1500-tallet og utover på 1600-tallet med næringsutvikling og økt folketall. Skogbruk, skipsfart, handel, bergverk og fiske la grunnlaget for økonomisk framgang i landet. Økningen i folketallet og dermed behovet for større matmengder, gjorde at gjenryddinga av ødegårdene kom i gang, og denne utviklinga gikk derfor fort. Fet lå midt i smørøyet når det gjaldt skogsdrift, og skogbruket og oppgangssaga satte fart på gjenryddinga og befolkningsutviklinga.
Se også
Kilder og litteratur
- Arnesen, Elbjørg: Bygdehistorie for Fet. Bind 1. Fra de eldste tider til ca. 1800. Oslo 1981. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Sundli, Eirik: «Svartedauden. Forhold og følger i Eidsvoll». I Årbok XIX 1998. Middelalderen på Romerike. Romerike Historielag 1998.
- Våge, Nils Steinar: «Svartedauden i Fet – og tida etter». Skrevet for Lokalhistorisk ressurssenter Fet 2000.