Forside:Romerike

Lillestrøm vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbuksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen.

Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet 1. sept. 1854 mellom Christiania og Eidsvoll, ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het Måsan etter all torvmosen som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene Glomma, Leira og Nitelva som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i 1861, sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.

Lillestrøm var en del av Skedsmo kommune fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet Lillestrøm bygningskommune. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble Lillestrøm kommune slått sammen med Skedsmo igjen. 13. juni 1998 fikk Lillestrøm bystatus.   Les mer…

Strømmens Værksted ble grunnlagt av Wincentz Thurmann Ihlen i 1873 på Skedsmo der Gautstua sag sto tidligere. Bedriften ble grunnlagt med bakgrunn i Strømmens industrielle røtter langt tilbake i tid. Disse kan i stor grad føres tilbake til sagbruksvirksomheten langs Sagelva som kom i gang i begynnelsen av 1500-tallet. Med dampsagas inntog i 1859 overtok Lillestrøm etter hvert hegemoniet i trelastindustrien, og med unntak av Skjærvasaga ble sagbrukene langs Sagelva nedlagt rundt 1860. Dermed lå veien åpen for en ny storindustri i Strømmen. Dessuten hadde hovedbanen til Strømmen blitt åpnet i 1853, og sidesporet langs Sagelva la forholdene vel til rette for transport ut til markedene. En gryende industri i Norge skapte et økt behov for verksteder som produserte og reparerte maskiner.   Les mer…

Sandbanen fra Berger til Leirsund var en smalsporet jernbane som var i drift fra 1905 til 1950. Banen ble bygd av Johan Kjus Enger for å frakte sand til husbygging i Kristiania.

Etter at jernbanen mellom Christiania og Eidsvold ble bygget i 1854, var det noen driftige menn som så mulighetene jernbanen ga. En av disse var Johan Kjus Enger. Han var eier av søndre Enger gård tidlig på 1900-tallet og eide skogen opp mot Bergergårdene i Skedsmo. I dette området var det store forekomster av sand. På denne tiden var det stort behov for sand til husbygging i hovedstaden, men å få fraktet sanden til byen var vanskelig fordi lastebiler og veier foreløpig ikke var egnet for slik transport.   Les mer…

Strømmen stasjon var landets første regionale endestasjon. Det er ikke allment kjent at stasjonen var en stor og betydelig stasjon allerede før Hovedbanen åpnet fram til Eidsvoll. Innvielsen med passasjerer skjedde 4. juli 1853, og deretter var Strømmen endestasjon inntil prøvekjøringen helt fram til Eidsvoll kom i gang. For godstrafikk ble det gitt tillatelse til prøvedrift allerede 5. november 1852. Også industrisporet som grenet av fra Strømmen stasjon kom tidlig på plass, det fulgte Sagelva helt ned til rundkjøringen (2010) i Sagdalen.   Les mer…

Posthistorien i Skedsmo går tilbake til 1600-tallet. Gjennom Romerike har det vært båret post siden postvesenet ble grunnlagt i Norge 17. januar 1647. Som følge av opprettelse av fast postforbindelse mellom København og Christiania, ble det etablert postruter langs landeveien bl.a. fra Christiania til Trondheim. Frakting av post ble basert på en ordning med postbønder etter stafettprinsippet. Det vil si at den enkelte postbonde hadde ansvaret å frakte postsekken fra sin gård til neste postgård på veien mot Trondheim. I starten var det en ukentlig postsending mellom de to nevnte byene. På gamle kart er oldtidsveien over Romerike betegnet som postvei. For noen steder som lå langs denne ruten, ble det organisert såkalte poståpnerier, som hadde nøkkel til postsekken og kunne formidle brev lokalt.   Les mer…