 Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995. Foto: Siri Iversen (2018) (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.
Ho vaks opp på finnetorpet Sør-Revholt på Grue Finnskog som den nest yngste i ein stor syskenflokk. Det var trange kår, og som fjortenåring fekk ho sin første jobb som hushjelp. Det var hardt arbeid der klasseforskjellane mellom tenestefolk og arbeidsgjevarar var tydelege.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Ho sa sjølv om skrivemåten: «Visst er Holth eit jålet namn, med den h'en hengt på. Men det var mote den gongen far min forkorta Revholt.».
Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela.
Les mer …
 Setegarden Nordvi, som ligger øst for Ottestad kirke. Faksimile fra Stange bygdebok (1951). Hans Adam Stockman (født ca. 1647, gravlagt 26. juni 1725 i Stange) var major. Han var gift tre ganger, og gjennom det andre ekteskapet ble han eier av den adelige setegarden Nordvi i Stange. Stockman fikk minst 16 barn, deriblant fire sønner som ble offiserer.
Hans Adam Stockman er omtalt i Olai Ovenstads Militærbiografier (1948). Også Ovenstad plasserer Stockman i Norge i 1682, da han var korporal ved oberstløytnant Scharnhorst sin eskadron av gevorbne (verva) ryttere i oberst Bülows regiment. Stockman var kvartermester ved regimentets nasjonale kavaleri til 1. juli 1687, da han ble fenrik ved de gevorbne dragoner i oberst Marschalcks regiment. Han ble 19. januar 1689 forfremma til premierløytnant ved det Smålenske kompani i oberst Richelieus nasjonale kavaleriregiment, men alt året etter ble han flytta til regimentets Hadelandske kompani. Den 26. november 1692 ble han kapteinløytnant ved det samme regiments Vestlandske livkompani.
I 1694 kom Stockman til Hedmarken, der han skulle bli resten av karrieren. Den 10. juli ble han nemlig rittmester og sjef for det Oplandske, seinere kalt Hedemarkske, kompani i det nasjonale kavaleriregimentet. Dette ble fra 1701 dragonregiment, og Stockman fikk da graden kaptein. Den 18. september 1711 ble han forfremma for siste gang, nå til major. Snaut to år seinere, 5. august 1713, tok han avskjed fra det militære. Les mer …
Blikkenslagerarbeidet var en spesialitet i Totens fogderi. På slutten av 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet var det svært mange blikkenslagere i dette distriktet, som i dag utgjør Toten-kommunene og deler av Gjøvik kommune, nemlig Vardal og Biri. Det de produserte, var mindre ting til husholdningen og til melkestellet, slik som bøtter og spann, trakter og siler, auser og melkebonker, kaffekjeler og kasseroller. Over hundre forskjellige varer kunne de største verkstedene tilby.
Den eldre garde av blikkenslagere som produserte alle disse gjenstandene til daglig bruk, er borte, men enkelte kan fremdeles håndverket. De lager litt til salg på markeder og som suvenirer. Hvis vi finner sinkbøtter og baljer i butikkene nå, er de nesten sikkert produsert i Asia. En norsk blikkenslager er i dag en bygningshåndverker som lager og monterer ventilasjonsanlegg, takrenner, beslag og nedløpsrør. Spesielle taktekkinger kan også forekomme.
Blikkenslagerarbeidet var for øvrig bare ei av de mange husflidsgreinene som bygdene på vestsida av Mjøsa var kjent for. Eilert Sundt kalte distriktet for «landets mest industrielle bygdelag» og mente da den omfattende produksjonen av blant annet blikktøy, vevtøy, karder, ur, kniver, knapper og treskjeer. Les mer …
 Utsyn over Aursjømagasinet 2005. Det var ein stad her ulykka skjedde. var ei frykteleg hending knytt til Aurautbygginga på Dalsida i Lesja. Eit arbeidslag på 11 mann dreiv med stikking av vegen som var under bygging opp frå Aura i Bøgrende fram til Gåsbue skulle avslutte arbeidet og fraktast over Gautsjøen med båt til Sørhella, ei strekning på 8–9 kilometer. Båten var ein sju meter lang open trebåt, ein fløytingsbåt, med påhengsmotor. Veret var fint og det var omtrent vindstille. Kva som hende denne septemberdagen, veit ingen. Fleire av karane var flinke til å symje, men ingen kom fram til Sørhella. Dagen etter, fredagen, var det gråvér, vind og skodde. Oppsynsmannen på veganlegget, Anton Mikkelsen, rodde da utover og støtte rett på båten, som flaut med baugen i veret. Les mer …
 Pål Kluften Foto: Ukjent. (fødd i Nord-Fron 16. november 1888, død i Ringebu 30. april 1942) var typograf, spelemann, folkemusikk- og folkeminnesamlar, diktar, journalist og arbeidarpolitikar. Han kombinerte sine sosialistiske haldningar med norskdomsstrev, og var blant dei framståande kulturpersonlegdomane som gjorde sitt for å legitimere målsaka i arbeidarrørsla. Hans verksemd var med på å fremje den massive overgangen til nynorsk i Gudbrandsdalen i slutten av 1930-åra. Les mer …
 Martinus Høgåsen (midten) på arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken (fødd 2. august 1900 i Grue, død 1964 i Vågå) var lærar, politikar, folkeminnesamlar, lokalhistorikar, nynorskforkjempar, diktar og sakprosaforfattar. Han blir oftast omtala berre som Martinus Høgåsen.
Høgåsen gjorde seg sterkt gjeldande på ei lang rad samfunns- og kulturområde, mest regionalt i Gudbrandsdalen, men også på landsbasis. Han var norskdomsmann og sosialist. Han gjekk mykje i bunad, og omsette «Internasjonalen» til nynorsk. Det meste av yrkeslivet sitt verka han i Gudbrandsdalen ( Nord-Fron og Vågå). I båe desse kommunane var han politisk aktiv for Arbeidarpartiet. I Nord-Fron var han mellom anna varaordførar i seks år, og i Vågå var han ordførar 1946-1951. Han var ein markant og aktiv motstandar av tyskar- og NS-regimet 1940-1945. Frå 1945 til han gjekk bort var han redaktør for Årbok for Gudbrandsdalen. Les mer … | 
