| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Fra sundstedet på Sæter. Alfred Rustad i knickers var eier av bilen som ble fraktet over Glomma i en spesialdesignet ferge beregnet for transport over elver og sund av karjoler og senere biler. Foto: Ukjent (ca. 1930) Sætersundet (gnr. 54/6) er et småbruk i Kongsvinger kommune og var opprinnelig en husmannsplass under Sæter søndre i tidligere Vinger kommune.
Plassen har fått navnet etter sundstedet på eiendommen. Dette var nok ikke noe offentlig sundsted siden behovet for overfart over Glomma mellom Sæter og Rustad søndre var forholdsvis liten, og ikke slik som ved Tråstadsundet nær Kongsvinger 4 km lenger sør. Opprinnelig lå husene på Sætersundet nede ved elva hvor det også var båtstø. Senere ble bebyggelsen lagt på oversiden av riksveien. Les mer …
 Sofie og Johan Nyborg på tunet på Nyborg. Foto: Ukjent Sofie Olsdatter Nyborg (født 3. februar 1885 i Romedal, død 1969 samme sted) var husmanns- og småbrukerkone i Romedal. Hun tok navn etter plassen Nyborg under Harstad, der hun og familien bodde i mer enn et halvt århundre.
Hun var datter av husmann Ole Kristofersen (1863–1951) og Matea Olsdatter (f. 1852).
Fram til Johan under krigen, med hjelp fra ungene, klarte å kjøpe ut plassen hadde han pliktarbeid på Harstad som en del av leia. Med åtte unger og fattige kår betydde det at Sofie måtte arbeide hardt hjemme. I tillegg til å ta mye ansvar for å dyrke jorda, vevde hun åkler og sydde duker. Hun var også kjent i bygda som spesielt flink til å bake sukkerbrød – noe som er litt av en kunst i vedfyrt komfyr, for det er avhengig av helt jevn temperatur, og det var ikke noe glass å kikke gjennom for å se om den var klar. Det var noe hun nok sjelden spiste sjøl, men hun leverte til gårdene når det skulle være feiring. Les mer …
Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer …
 Bykilsmoen 1965. Foto: Fjellanger-Widerøe Bykilsmoen ligg på furumoen på austsida av Fiskleimhylen i nordenden av Bykil i Bykle kommune. Vel 200 m mot nordvest frå tunet her kjem ein til Sollid, som er ein litt eldre plass. Det siste er vel grunnen til at ein stundom finn Bykilsmoen omtala som Sollidmoen. Andre gonger vert bruket berre kalla Moen, og det namnet vart familienamn for dei som ættar herifrå. Truleg kan her etter gamalt ha vore ein heimestøyl for Evre Mosdøl (bnr 3), men ein gong i åra mellom 1865 og 1875 vart staden teken i bruk som husmannsplass. Som me kjem attende til nedanfor, er det eit visst grunnlag for å gjeta på at dette må ha vore i 1869 eller 1870. Dei som slo seg ned her då var Vetle Knutsson Nesland og familien hans.
Vetle var fødd i Systog Nesland som son åt Knut Gunnarsson på det bruket og kona, Birgit Åvoldsdotter, fødd Trydal.
- Vetle Knutsson Nesland, f 1816, d 1875
- g 1846 m Åsne Torleivsdtr. Trydal, f 1820, d 1898. Born:
- Knut, f 1847, d 1847
- Knut, f 1850, g 1875 m Birgit Gunnarsdtr. Nesland, sjå nedanfor
- Torleiv, f 1854, n 1875 seinare lagnad ukj.
- Bjørgulv, f 1857, d 1875
Åsne Torleivsdotter var frå Nordstog Trydal, og dotter åt Torleiv Åsmundsson Stavenes på det bruket og kona, Tore Åvoldsdotter, fødd Trydal. Les mer …
 Libu, plass og sidan støyl under Sygard. Busett 1852-1883. Foto: Folke Nesland ca 1968. Libu låg 2,5 km vest for Nesland, rett under Furestøyl, som var støyl til Sygard. Den dyrka marka her var 5 til 6 mål. Ned mot Bossvatn var det nokså flatt, lenger oppe var det bratte åkfadd. Det er ikkje att hus eller murar på plassen i dag, berre dei brattaste ekrene har unngått neddemming.
Fyre det vart busetnad her var Libu støyl for Sygard. Han som fekk bygsla denne støylen og slo seg ned her var Andres Hallvardsson Nesland, som i 1852 fekk husmannskontrakt hjå faren, Hallvard Knutsson. Andres var på denne tid ugift, men fekk plassen på livetida for seg sjølv og ei eventuell kone «om han gifter sig». Plassleiga var så låg at ho nærast var symbolsk, 8 skilling i året, men elles var det ei nokså streng kontrakt:
| Skulde Andres Halvorsen eller ogsaa en mulig Enke ikke opfylde denne Accord, eller vise Opsætsighed, Utroskab, eller paa anden Maade forsee sig mod denne Bygselsæddel,
da har han samme forbrudt.
|
|
|
I den gamle gards- og ættesoga les me (78) at det var Olav Hallvardsson som «fekk plassen Libu hjå faren», og at Olav i sin tur overlet denne til broren Andres, etter at han sjølv hadde fått kaupe Nordstog Stavenes. Som det vil ha gått fram ovanfor er dette gale, men det er rett at både Olav og Andres budde her. I 1865 var Andres «husfader», men framleis ugift, står det i folketeljinga frå det året. Olav var busete, også han framleis ugift, og med seg som «husholderske» hadde dei systera Ingjerd. Les mer …
 Fabrikkområdet på Nygård lå øst for tunet på gården. Teglverket på andre siden av Hovedbanen. (1955) var en husmannsplass under bispegården i Gamle Oslo som ble fradelt og solgt som egen gård i 1846. Gården fikk matrikkelnr. 164, løpenr. 235, senere gnr. 135, og skyldsatt til 3 daler, 2 ort 21 skilling. Selv om det ble drevet jordbruk på eiendommen, blir det misvisende å se på den som bare et tradisjonelt gårdsbruk. Fallrettighetene i Nygårdsfossen i Alnaelva mellom Kværnerfossen og Brynsfossen var en viktig ressurs, og beboerne tok gjerne del i byens økonomiske og sosiale liv. Husene på plassen lå på Nygårdskollen, hvor det seinere ble reist tre ikoniske høyblokker. På eiendommen var det mølle og kruttfabrikk, senere teglverk og malingfabrikk. Området har blitt viet liten oppmerksomhet, inneklemt som det har vært mellom de større industristedene Kværner i vest og Bryn i øst. Nygård kan oppleves fra Alnastien. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
